Kjære leser,
Å balansere humor med livets største alvor, er en kunst.
Mange vil huske Roberto Benignis Oscar-vinnende Livet er herlig, om faren som lar sin femårige sønn tro at konsentrasjonsleiren egentlig bare er en konkurranse. For noen år siden leste halve Norge Fredrik Backmans roman om Ove – han som gjorde livet surt for naboene, men egentlig bare savnet kona si.
Noe av det disse historiene har til felles, er at det ved første øyekast kan se ut som de bare vil underholde. Men når vi litt etter litt slipper inn bak den komiske fasaden, åpner det seg et større drama.
Noe av det disse historiene har til felles, er at det ved første øyekast kan se ut som de bare vil underholde. Men når vi litt etter litt slipper inn bak den komiske fasaden, åpner det seg et større drama. Slik er det også i Olivier Bourdeauts debut Mens vi venter på Bojangles, der en ung gutt skildrer sin oppvekst med det mest eksentriske foreldreparet i Paris. Familien spiller sjakk på kjøkkenflisene, danser og prøver å gjøre hver dag til en fest. Men moren, den skinnende solen i guttens bekymringsløse univers, bærer på en alvorlig sykdom. Da den blir verre, må far og sønn kjempe med de har – ikke minst humor – for å holde familien samlet.
LES OGSÅ: Olivier Bourdeaut: Mannen som sjarmerte hele Frankrike
Vi trenger slike bøker som Mens vi venter på Bojangles, fordi de lærer oss noe om kontrastene i tilværelsen, og minner oss på at det finnes lysglimt selv når alt er som mørkest. Olivier Bourdeaut opplevde mange nedturer før boken gjorde ham berømt nærmest over natten. Han sier romanen er et resultat av at han med tiden lærte å gå «fra mislykkethet til fiasko uten å miste entusiasmen og livsgleden».
En fransk anmelder skrev at Mens vi venter på Bojangles er en bok som «får tårene til å le og jubelen til å gråte». Vi håper og tror norske lesere opplever noe av det samme når den kommer ut her i juni.
God lesning!
LES OGSÅ: Beate Grimsrud ute med «Det finnes grenser for hva jeg ikke forstår»
