I dag, 3.juli 2012, er det hundre år siden Elizabeth Taylor ble født.
Nei, jeg snakker ikke om DEN Elizabeth Taylor, men om DEN ANDRE Elizabeth Taylor, den engelske novelle- og romanforfatteren, som de siste årene har hatt stigende anseelse, etter gjenutgivelsene av bøkene hennes på Virago Modern Classics. Hun ble født Elizabeth Coles, og angret kanskje på at hun tok mannens etternavn da hun giftet seg før andre verdenskrig. Omtrent på samme tid som hun debuterte med romanen «At Mrs. Lippincote’s» dukket også den tyve år yngre Taylor opp på filmlerretet, og sørget for at det første man merket seg med forfatteren var navnet. Selv biografien om henne, som kom ut i 2009, heter The Other Elizabeth Taylor. Noe av det mest påfallende og interessante som kommer fram i denne biografien, er hvordan Taylor, som i intervjuer alltid hevdet å leve et hendelsløst og stille liv, i virkeligheten i svært stor grad brukte erfaringer fra eget liv i fortellingene hun skrev.
Taylor skrev til sammen 12 romaner, og rundt seksti noveller, som for det meste skildrer livet i (øvre) middelklasse i England, noe som nok hadde betydning for at hun ble mindre verdsatt utover på 60- og 70-tallet, og etter sin død i 1975. Kanskje er det en viss gammeldags eim over bøkene hennes i dag, men selv om mye er annerledes i dag i forholdt til i de første tiårene etter andre verdenskrig, i litteraturens skildring av samlivets evige runddans, skriver hun med en slik presisjon og godt vidd at jeg gjerne vender tilbake til romanene og novellene hennes. Ikke minst skriver hun ærlig og troverdig om middelaldrende og eldre menneskers opplevelser av kjærlighet og bedrag, som i «The Sleeping Beauty».
Boken som skiller seg klart mest fra alle de andre hun skrev, «Angel», er kanskje også den morsomste, selv om det er mye humor i de andre også. Den er den eneste av hennes romaner som foregår over et langt tidsspenn, fra victoriatiden til andre verdenskrig, og er den satiriske beretningen om den i første omgang suksessrike forfatteren Angelica «Angel» Deverell, som skriver romaner av høyst tvilsom kvalitet, og helt uten å bruke metoder som research eller faktasjekk. Etter hvert falmer suksessen, men Angel klamrer seg til fantasien. Alle som har følt seg som en mislykket forfatter vil finne gjenklang i «Angel». Denne boken er forøvrig filmatisert, av Francois Ozon, en filmatisering jeg ikke har sett. En filmversjon er også på vei, av «Mrs. Palfrey at the Claremount» (med bl.a Joan Plowright), en Taylor siste romaner.
Men det er kanskje først og fremst som novellist Taylor fikk høy anerkjennelse. De fleste av historiene, som først sto på trykk i Vogue og andre tidsskrifter, ble samlet i fire samlinger, og nå i forbindelse med hundreårsjubileet kommer en samlet utgave med alle novellene, som jeg har bestilt, og venter med spenning på, særlig siden det hovedsakelig er romanene hennes jeg har lest.
Dette blir min tredje sommer med Elizabeth Taylor. Først var det den sommeren da jeg leste en omtale av henne i TLS, og begynte å låne bøkene hennes fra UB i Bergen, senere den sommeren jeg leste Nicola Beumans biografi, og nå kommer altså sommeren der jeg skal fordype meg i novellene.
