Det tok tre uker å skrive Homo Sapienne, forteller Niviaq Korneliussen på en dårlig Skype-linje fra Grønland.
– Det var litt som å spy. Jeg hadde egentlig ikke noe særlig erfaring med å skrive da jeg begynte på boka. Jeg leste ikke litteratur, tenkte ikke på struktur eller hvordan det er meningen at en bok skal være. Men jeg kjente karakterene og forsøkte å forstå dem bedre. Jeg føler meg utrolig heldig som fikk så stor suksess, sier hun.
Ung, alkoholisert og seksuelt frustrert
I Homo sapienne møter vi fem unge mennesker som alle sliter med å finne seg til rette på Grønland. Alkohol, seksuelle identiteter og sterke følelser flyter og barker sammen, som et langt fylleangstfremkallende nachspiel. De behandler hverandre røft og ømt. Språket er krast og utfordrende.
Boken ble en sensasjon i hjemlandet Grønland. Den ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris og har senere også fått bred internasjonal anerkjennelse. «En eksepsjonell litterær stemme. En slags post-ungdommelig lyrikk,» uttalte anmelderen fra Radio France.
Kommer fra slam-poesien
Niviaq har bakgrunn som slam poet, defor kan skrivingen hennes minne mer om noe fra en rockefestival enn et litterært arbeid.
– Jeg hører mye på musikk mens jeg skriver. Det kan være Eminem, Pink Floyd eller The Beatles. Det hjelper på flyten. Jeg fokuserer på en sang og rytmen i hodet mitt. Jeg ser på meg selv som en performativ forfatter. Derfor er det viktig for meg at det høres bra ut når jeg leser det høyt.
– Jeg ville ikke være kjedelig
Hun ville gjøre noe annet enn å skrive seg inn i en tung litterær grønlandsk tradisjon.
– Grønlandsk litteratur dreier seg ofte om veldig gamle forfattere som skriver om gode gamle dager i et språk vi ikke bruker lenger. Gjerne med et maleri av et fjell eller noe abstrakt på forsiden. Jeg ville at dette skulle være rytmisk og lett å lese. Det skulle ikke føles som å lese en bok. Jeg kjeder meg veldig lett, så det var viktig for meg å ikke kjede meg mens jeg skrev. Jeg ville at unge mennesker skulle føle at dette var deres bok, sier hun.
Omslaget på Homo Sapienne viser ingen snølagte grønlandske fjell, men en ung kvinne som sitter naken og spiser en banan, med beina bekvemmelig spredt, som en blanding mellom en apekatt og Rodins skulptur tenkeren.
Den rå skrivestilen var et bevisst valg for å gi boka gjennomslagskraft.
– Jeg tenkte at hvis jeg skriver en romantisk eller vakker bok, så kommer den bare til å forsvinne. Ingen kommer til å snakke om den. Da har jeg feilet som forfatter.
Upopulær blandt de eldre
De radikale valgene hun tok både med hensyn til språk og tema, førte til et visst rabalder da boken kom.
– Jeg var veldig upopulær blant de eldre. De var ikke så fornøyde. Det er mange som mener at hvis du er grønnlender så er det ikke meningen at du skal kritisere samfunnet. Du skal skrive om det på en positiv måte. De syntes jeg satt Grønland i et dårlig lys. Det er jeg jeg helt uenig i. Jeg synes at vi må skrive om det negative og bryte tabuene. Det eneste jeg bekymret meg for var hva faren min, som er veldig glad i å lese, ville synes om sexscenene.
– Og hvordan gikk det?
– Det gikk fint. Han er veldig stolt av boken min.
Treffer vanlige mennesker
Reaksjonene til tross; boken ble en suksess.
– På Grønland sier man at hvis du selger 300 bøker, så er det veldig bra. Jeg tror jeg har solgt 3000 bøker på grønlandsk. Jeg blir veldig stolt av boka når vanlige mennesker fra små landsbyer og byer sier at de aldri leser ellers, men at de har lest min bok. Da føler jeg at jeg har gjort noe riktig. Noen ganger blir jeg veldig overrasket, som når gamle mennesker kommer til meg og sier at jeg skriver sånn som det er, sier Niviaq Korneliussen.
Det er forfatter Kim Leine, som har røtter i Grønland, Norge og Danmark, som har oversatt boken til norsk.
– Jeg lekte mye med ordene og navnenes betydning på grønlandsk. Jeg kjenner Kim Leine godt, så vi snakket mye sammen mens han oversatte boken til norsk. Jeg tror han gjorde en god jobb med å oversette det ungdommelige språket, sier hun.
