Astri C. Kleppe (f.1951) er fysiker. Hun debuterte i 1990 med diktsamlingen Bilder tegnet i dagslys, og har siden gitt ut ytterligere fire diktsamlinger. Aldo Meyers visjon er hennes andre novellesamling.
Drømmeaktige noveller
I den drømmeaktige novellesamlingen Aldo Meyers visjon beveger A C Kleppe seg i grenseområdet mellom strikt naturvitenskap og noe helt annet.
Fysikeren og mystikeren Aldo Meyer har hatt en visjon om noe underliggende som binder allting sammen, også menneskers bevissthet, drømmer og skjebner. Dette er utgangspunktet for disse drømske og originale fortellingene om familierelasjoner, kjærlighet og verdensgåter.
Kjøp Aldo Meyers visjon som e-bok her
A. C. Kleppe: «Likningen»
For Oskar Sonne var matematikken den vakreste av alle kunstarter. Han var betatt av den elegante bevegelsen i en beregning, veven av matematiske tråder som blir trukket fra et punkt til et annet. Men det mest bemerkelsesverdige var at en matematisk likning kunne avsløre ting som ingen i sin villeste fantasi kunne ha forestilt seg, sånn som da antimaterien ble oppdaget takket være en likning. Matematikken er klokere enn oss, tenkte Oskar, den omfatter alt, og den lyver aldri.
Denne dagen var han høyt oppe i luften, på vei til et fysikermøte i Norge. Han strakte ut bena så godt han kunne i det trange flysetet, og kikket på det tomme arket som lå på det lille bordet foran ham. En flyvertinne kom forbi med kaffe og varme rundstykker, og Oskar, som elsket kaffe, tok takknemlig imot koppen. Han lot blikket gli ut mot den blå uendeligheten utenfor vinduet mens han forsiktig drakk av den varme væsken. Vi er bare en liten partikkel som suser av gårde på tvers av gravitasjonsfeltet, tenkte han. Rundstykkene og kaffen og flykroppen og pilotene og alle vi som sitter her – en eneste liten partikkel underveis i tiden og rommet.
Han drømte at han sto ved en kjempemessig tavle og foreleste. Så skrev han langsomt opp verdenslikningen, og viste at den hadde to forskjellige løsninger.
Og hele tiden hørte han kvinnen ved siden av som drøvtygget på rundstykket sitt mens hun konsentrert leste i boken som lå på fanget hennes.
Hele studietiden hadde han grublet over hva verden egentlig er, og dette forunderlige at vi faktisk kan gjøre beregninger og forutsi hvordan en ball vil bevege seg gjennom luften, eller hvor en månerakett kommer til å lande, som om hvert øyeblikk er haket fast i neste, i et eneste, grenseløst nå. I perioder var han søvnløs fordi han ikke kunne slippe disse tankene. Verden var et regneark, nei, tusener på tusener av regneark.
Han kikket på papiret på bordet foran seg, og tenkte på forelesningen sin. Kanskje han kunne begynne med å snakke om likninger i sin alminnelighet, det ville jo være mange studenter til stede. Jo, det var et godt grep. Han fikk fram pennen sin og skrev Introduction.
Flyet skaket så folk skrek. Kvinnen ved siden av ham gråt, men fikk raskt fram et lite lommespeil og begynte å tørke bort maskara som var rent ut.
Flyvertinnen kom forbi og serverte mer kaffe, men den fikk stå en stund, den var altfor varm. Han gomlet på den siste biten av rundstykket, han var med ett så deilig trett, og straks han lukket øynene, sovnet han.
Han drømte at han sto ved en kjempemessig tavle og foreleste. Så skrev han langsomt opp verdenslikningen, og viste at den hadde to forskjellige løsninger. Da han prøvde å forklare at verden bare bruker den ene løsningen, det ene svaret, innså han plutselig at det var blitt foretatt et feilaktig valg. Verden var basert på feil løsning, det var på grunn av dette at manglene, ondskapen, forråtnelsen var oppstått, og nå var det opp til ham å bruke den andre løsningen i stedet.
Han skrev som besatt, snart var tavlen fylt med beregninger. Da kjente han plutselig en sviende smerte på hånden, og satte seg årvåken opp. Kaffen var rent ut, fremdeles glovarm, over hånden hans, og flyet ristet betenkelig.
Han stirret på papirarket og så at han hadde skrevet et eller annet i søvne, det så ut som en likning. Han pleide alltid å skrive med fyllepenn, og blekklinjene vevet seg inn i hverandre i et vakkert virvar. Hjertet hans begynte å galoppere – det forekom ham at han hadde skrevet ned verdenslikningen fra drømmen, med den løsningen som verden ikke hadde valgt, og at det var derfor flyet ristet så veldig.
Flyet skaket så folk skrek. Kvinnen ved siden av ham gråt, men fikk raskt fram et lite lommespeil og begynte å tørke bort maskara som var rent ut. Flyet krenget som en båt i vanskelig sjø, og Oskar holdt seg krampaktig fast i setet sitt, men i samme øyeblikk som resten av kaffen rant ut over papiret hans og forvandlet skriften til en uleselig flekk av blått og brunt, rettet flyet seg opp. Folk gråt av lettelse, noen begynte lamt å klappe hender.
Han stirret på det tilsølte papirarket. Øverst på siden sto det fremdeles Introduction. Da en smilende flyvertinne gikk forbi og spurte om de hadde noe søppel de ville kvitte seg med, laget han en ball av papirarket og lot den gli ned i den sorte plastposen som ble holdt fram. Kvinnen ved siden av ham la håret til rette, og han kikket på henne og smilte. Hun gav ham et varmt smil tilbake, som om hun skjønte at han nettopp hadde reddet livet hennes.
– Uff, det er så ubehagelig med sånn turbulens, ikke sant? sa hun og slo sammen boken og dyttet den ned i nettet foran seg. Han nikket, og hun la hodet bakover og lukket øynene. En metallisk flyvertinnestemme forkynte at de ville lande om tyve minutter, men damen ved siden av hadde visst sovnet. Før han rettet opp bordet sitt, tok han nysgjerrig ut boken hennes og kikket fort på framsiden. Eichmann i Jerusalem – en rapport om ondskapens banalitet, sto det på tittelbladet. Han satt en stund og så på boken. Tenk om det var sant, tenk om ondskapen ville vært borte med den andre løsningen. Han smilte for seg selv og ristet på hodet, la tilbake boken, og lukket øynene for å drømme videre.
