«Jeg har forsøgt at svare på dette spørgsmål mange gange, og jeg tror, at det ærligste svar er nej. Nej.» 

Vi har nettopp lest Caroline Albertine Minors Velsignelser, novellesamlingen som i 2017 ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris, og spør den danske forfatteren om hun ikke ser på skriving som en form for trøst.

Det gjør hun ikke.

For kanskje handler de fleste novellene i Velsignelser om sorg – dens menings- og retningsløshet, dens gnagende tilstedeværelse i hverdagen. Og kanskje, om man ser godt etter, finner man små skimmer av tilsynelatende tilfeldig håp, like plutselig og uforklarlig som sorgen selv. 

Men Minor ser ikke på skriving som trøst. Selv ikke når hennes egen mann – og far til deres barn – blir påkjørt av en bil, mister motorikken, korttidshukommelsen og aldri blir seg selv igjen. 

Hun skrev om det: Om sjokket, rehabliteringen på avdeling 123, minnene som nå bare fantes hos henne.

Og bruddet: «På en benk i Enghaveparken ga vi bare opp.»

Klart skrev hun om det, men ikke som trøst. 

– Om novellen hadde virket som en trylleformel som gjorde alt godt igjen, da hadde det vært en trøst. Men slik var det ikke, sier Minor. 

– En voldsom forelskelse og en stor kjærlighet

Kjenner du ikke historien bak, vil «Sorgens hage» muligens gli inn sømløst inn blant de seks andre, nøkternt mesterlige novellene. De kretser alle rundt ulike former for sorg, savn, død (fysisk og «ikke-fysisk»), men også vennskap, kjærlighet, håp og liv.

Forskjellen er bare at sorgen i «Sorgens hage» er selvopplevd. 

Jeg ville gjerne ha noe som beviste for meg og sønnen vår, at [kjærligheten] hadde vært der

Heller enn trøst, var det å skrive om opplevelsen – like etter den hadde skjedd – en måte å holde fast på, å gjøre det virkelig, forteller Minor.

– Både at det var meg, oss, det var skjedd med, dette fryktelige, men også at det hadde vært en kjærlighet der som var stor og ekte. Jeg merket at den forsvant langsomt – og jeg ville gjerne ha noe som beviste for meg og sønnen vår, at den hadde vært der. At han var resultatet av en voldsom forelskelse og en stor kjærlighet, selv om han ikke vil merke den når han vokser opp.

– Du skal sørge og du skal være takknemlig

I alle fortellingene lurer døden i bakgrunnen, men ikke nødvendigvis slik du tenker, som en livløs og blek kropp: Den «ikke-fysiske død», slik Minor beskriver det, inntreffer ved demens, hjerneskade eller rett og slett forsvinning, og kan være vel så vond for de etterlatte, virker det som.

– En ikke-fysisk død kan være vanskelig å håndtere, fordi den i motsetning til døden ikke er definitiv: Det er en tilstand som strekker den pårørende mellom to virkeligheter: du har mistet og du har ikke mistet. Du skal sørge og du skal være takknemlig for at du ikke har mistet helt, sier Minor.

Å sørge over en som fortsatt finnes er litt som kjærlighetssorg: Personen er der – kroppen finnes. Personnummeret, adressen, Facebook-kontoen finnes – men selv om den eksisterer i verden, er personen du kjente utilgjengelig for deg.

– Det finnes ingen sosiale ritualer som kan hjelpe deg gjennom en ikke-fysisk død. Det er ingen større historie, ikke noe offisielt farvel. Du er veldig alene med følelsene dine, sier Minor.

– Er en slik død vanskeligere å forsone seg med enn en fysisk død?

– Jeg har ennå ikke mistet et for-alvor elsket menneske til døden, så for å være helt ærlig, vet jeg ikke.

– Jeg tror ikke det, døden er jo endelig. Døren er lukket, og du kommer ikke inn, uansett hvor mye du skriker og roper og banker. Tanken skremmer meg uendelig mye: Når ingenting er til forhandling lenger, sier Minor.

Et hverdagsliv dynket i sorg

Det var ikke nødvendigvis dette hun skulle skrive om; et hverdagsliv dynket i sorg. Nei, Minor er, i følge henne selv, et fryktelig kontrollmenneske på alle områder i livet. Bortsett fra i skrivingen:

– I skriften lar jeg karakterene og noe annet – man kan kanskje kalle det intuisjonen? – styre.

Kanskje er det også derfor det ikke gikk opp for henne før mye senere at hun hadde skrevet en sørgelig bok.

Da hun leverte manuset til forlaget, tenkte hun den først og fremst dreide rundt relasjonene mellom barn og deres foreldre. Men likevel: Sorgen har blitt den linsen som boken leses gjennom.

– Og det gir mening, sier Minor. 

Inspirert av Alice Munro og Judith Hermann

Egentlig hadde hun tenkt til å skrive en roman, lik debuten Pura vida fra 2013. Nå har hun blitt en av novellekunstens nye frelsere, ifølge anmelderne.

Det takker hun blant annet Alice Munro og Judith Hermann for. Mens hun skrev på åpningsnovellen Villages de Frances, der en ung kvinne besøker sin fraværende far etter at han har blitt syk, skjønte hun etterhvert at det ikke kom til å bli romanen hun hadde sett for seg.

– Den ville ikke samle seg, det kom liksom ikke nok stoff til meg. Samtidig hadde jeg en klar fornemmelse av at det var «noe» der. Det var ikke en dårlig tekst, men formen var feil.

De to novellemestrene, Munro og Hermann, kom til å bli helt avgjørende for hvordan Velsignelser utformet seg. 

– Novellene deres befinner seg et sted mellom romanen og den korte novellen – de gir seg selv tid og plass til å utfolde en verden og en flokk karakterer, men tillater seg samtidig å stoppe når det ikke er mer.

Det var noe ved den ekstreme fortettingen som traff Minor.

– Særlig Munro er dyktig til å strukturere teksten sin, tilbakeholde informasjon og la det riktige ordet falle på helt riktig tidspunkt, sier Minor. 

Hun får det til å se så lett ut, så lett at Minor leste det og tenkte: Det kan jeg også gjøre.

– Det kunne jeg selvfølgelig ikke, men jeg kunne noe annet. Velsignelser kom ut av den formmessige forløsningen, forteller Minor.

– Jeg bryr meg ikke om å rangere verden

Et sted i «Flügel des Lebens», én av tre noveller som kretser rundt selvmordet til den unge utvekslingsstudenten Anso, heter det:

«Alt sto for meg som akkurat like viktig, eller omvendt, fullstendig blottet for mening».

Fransciska har blitt bedt av moren sin om å lese en bunke e-poster mellom avdøde Anso og hennes australske elsker, men bruker tiden vekselvis på et trekantforhold og på universitetet, der hun sitter på lesesalen og understreket hele sider med markeringstusj.

Hverdagen er så kraftfull, den trenger seg på, selv i den verste krisesituasjon

Det samme kunne en gjort med Minors noveller: Alt i teksten er vektet likt. Daglige gjøremål, og det som må kunne sies å være distraksjoner, for eksempel i form av afferær, er fokus, mens sorgen heller ubemerket pipler gjennom linjene.

– Det er ikke noe jeg har planlagt, men det er sant, jeg bryr meg ikke om å rangere verden, sier Minor.

– Alt er her jo, og tar plass på sin måte. Hverdagen er så kraftfull, den trenger seg på, selv i den verste krisesituasjon må man sove, rydde opp, lage mat – om ikke til seg selv, så til barna sine.

Hun forteller at det handler om å yte karakterene og tingene hun drar inn i fortellingene rettferdighet, å ta dem seriøst.

– Å se dem, virkelig se dem, så de ikke bare blir brukt og kastet vekk. Det gjør meg ikke noe om leseren har vanskelig for å finne ut hva som er viktig – det vet man jo sjeldent i livet før mye senere.

Det gjør meg ikke noe om leseren har vanskelig for å finne ut hva som er viktig – det vet man jo sjeldent i livet før mye senere.

– Religionen kan noe særeget

Velsignelser fremstår som en paradoksal tittel, all den tid personene som befolker boksidene, virker alt annet enn velsignet ved første øyekast.

Livet har gitt dem noe uforutsett og ubedt opp i trynet. Noe de er nødt til å forholde seg til, enten de vil eller ikke.

Men «velsignelser» får også sin eksplisitte betydning i et par av fortellingene: Både Therese i tittelnovellen, og hovedpersonen i «Sorgens hage», fremstår som moderne individer, med den armlengdes avstanden til kirken det innebærer. Likevel dras de mot det religiøse i møte med sorgen.

Har religionen fortsatt en plass i møte med sørgende, selv i sekulære skandinaviske samfunn? Minor tror det kan stemme.

– Sorgen både åpner og lukker deg – og religionen kan noe særeget i en slik paradoksal tilstand, fordi den på den ene siden er et privat anliggende mellom deg og Gud, og på den andre siden lar deg være en del av noe større: en menighet, et samfunn, sier Minor.

Likevel er det ikke snakk om noe religiøst monopol:

– Som sørgende griper man etter alt som tilbyr eller ligner lindring. Om det er en prest, kirkerommet eller et annet vennlig menneske.

Caroline Albertine Minors Velsignelser er også tilgjengelig som e-bok her.