Didrik Dyrdal: – Menn blir nok ofte mer utagerende når de føler seg ydmyket

«For meg er det morsomt å skrive om karakterer med betydelige feil. Det blir rett og slett mer action», sier debutant Didrik Dyrdal.

I hans novellesamling Atomdrømmer går skjebner i knas. Her er det ikke lett å være mann. Men det er veldig lett for en mann å bli skuffa over verden.

– De sliter med å åpne seg for andre mennesker og be om hjelp. De er ofte forvirret og har dårlig selvinnsikt, sier Dyrdal.

Mennene i Didrik Dyrdals novellesamling både føler og mener mye. Ofte bærer de sine politiske fanesaker så høyt at de fullstendig snubler i terrenget.

Bestill Atomdrømmer hjem i postkassa her.
Kjøp Atomdrømmer som e-bok her.

Misforstått og forsvarsløs

I novellene hans møter vi læreren som i god tro leser en tekst med N-ordet høyt i klassen og blir stående forsvarsløs i klasserommet. Vi møter mannen som kverker ei and i parken for å lage middag til daten sin. Og Magnus, som forsøker å fungere som familiefar mens han bærer på en enorm skyldfølelse for noe som skjedde da han var liten.

– Nå er definitivt ikke alle hovedpersonene mine så sympatiske, men jeg mener likevel at feilene til personer, både i litteratur og virkelighet, ofte er det som gjør at man blir glad i dem. Det er vanskelig å like noen som er for perfekte, sier Dyrdal.

– Betyr det noe at alle er menn, tenker du? Er menn som strever noe annet enn kvinner som strever?

– Jeg tror det har noe å si. Menn blir nok ofte mer utagerende når de føler seg marginalisert og ydmyket enn det kvinner gjør, og mange av hovedpersonene mine ender med å handle ganske dumt. Flere av dem sliter jo også med sex og kjærlighet, og her tenker jeg at menn og kvinner er litt ulike. Jeg tror også at mange menn er usikre på hvordan de skal oppføre seg i en tid med skiftende normer, sier Dyrdal.

– Kan du nevne en karakter du fikk spesielt mye sympati for, og fortelle litt om hvorfor?

– Jeg har mye sympati for Magne i «En bjørnetjeneste». Han føler seg ekstremt presset og frykter å bli gal, samtidig som det meste av problemet ligger i hans eget hode. Men det gjør det ikke lettere, særlig når han opplever at han ikke får så mye ut av psykiatrien. Selv om det ødelegger livet hans, synes jeg også det er sympatisk at han har så ekstrem skyldfølelse for noe mange nok for lengst hadde klart å legge bak seg. Det at han har et lite barn, gjør fallhøyden enda større om han mislykkes, sier forfatteren.

Politikk og følelser

– I flere noveller bruker du politikk som en slags måte å lade historien og karakterene dine på. Hvordan blir du påvirket av politikk og nyhetsbilde når du skriver skjønnlitterært?

– Jeg synes ikke litteraturen bør være noe politisk kampskrift, men vil heller utforske ulike synspunkter og menneskene som har dem. Jeg tror at de fleste personer har noen ganske stabile karaktertrekk, og at de sterkt påvirker deres politiske holdninger.

Atomkrig: Ikke science fiction

– Kan du si litt om tittelen Atomdrømmer. Hvorfor blei boka hetende det?

– Jeg syntes den klang godt og formidler en uhygge som finnes i mange av novellene. Jeg vet ikke om jeg hadde skrevet tittelnovellen om ikke russerne hadde begynt å true så utilslørt med atomkrig. Tidligere hadde det ikke slått meg som et tema man kunne skrive om, bortsett fra som thriller eller science fiction. Men når jeg stadig fikk servert nye analyser av faren i nyhetene og tenkte på det daglig, ble jeg mer og mer interessert i ideen og ville prøve, sier Dyrdal, og viser til Cuba-krisen på 1960-tallet som et eksempel på at verden har vært nær atomkrig flere ganger.

Historieforteller og historiker

– Jeg ser at du har studert historie på prestisjetunge Colombia i New York. Historie er jo også i høy grad en slags historiefortelling, og man blir vel også bevisst på hvor viktig et narrativ kan være. Hva tror du bakgrunnen din gjør med fortellingene dine?

– Jeg har ingen bakgrunn fra skrivestudier, så for meg er historiestudiene det som har lært meg å arbeide med tekst: hvordan man organiserer tankene sine, språkføring og redigering. Det dannet et fundament da jeg senere begynte å skrive skjønnlitterært, som jeg både synes er veldig ulikt akademisk skriving og også har en god del til felles med det, sier Didrik Dyrdal.

– Da du skulle skrive bok – hvorfor ble det en novellesamling?

– Fordi jeg digger noveller. Jeg liker at man kan sette seg ned og få en hel historie på en time eller mindre. Et kort, men tilfredsstillende dykk i en annen verden.

Bestill Atomdrømmer hjem i postkassa her.

Les intervju med flere debutanter her.