«Man er alltid aleine, alle andre er bare en bonus. Det var noe bestefaren min skreiv på en lapp etter at bestemora mi døde. Kusina mi så den, han hadde hengt den på kjøleskapet. Det var hjerteskjærende», sier Ebba Eiring om bakgrunnen for at hun valgte nettopp Ego som tittelen på sin debutbok.
– Men det er kanskje litt sånn. Noen ganger er man aleine fordi man vil, andre ganger blir man forlatt. Man har bare seg selv, du kan ikke kontrollere det.
Om boka
«Ego»
I novellesamlingen Ego skildrer Ebba Eiring treffende og ærlig hvor vanskelig det kan være å være et godt menneske. Novellene viser oss mennesker i forskjellige aldre og livssituasjoner, deres personlige relasjoner og særegne vanskeligheter. Men selv om karakterene er svært forskjellige, har de likevel noe til felles: De må velge mellom å være seg selv eller å være noe for andre.
I den ene novellen står en ung mann igjen i joggebukse i leiligheten, med en visnende avokadoplante og en del aggresjon som skal ut. Kjæresten har reist sin vei. På vei til butikken møter han plutselig den jenta som for mange år sia stod på busstoppet med koffert og skulle vekk fra bygda.
I en annen vil Siv helst ha Martin for seg selv, være kjærester, ligge sammen på sofaen eller på kjøkkenbenken akkurat når de føler for det. Men annenhver uke kommer Vilde, den lille datteren til Martin, og alt blir stivt og rart. Siv vil være en god bonusmamma, men inni seg er hun en sur kjerring.
Hvordan være et godt menneske
Den røde tråden i de tolv novellene hennes er en form for kjærlighet som gjør vondt. Å vokse fra noen. Ikke kunne stille opp for folk man er glad i. Kjærlighetssorg. Savn. Hvordan man ser seg selv når man ikke har det bra, forteller Eiring.
Ego skildrer treffende og ærlig hvor vanskelig det kan være å være et godt menneske. Novellene viser oss mennesker i forskjellige aldre og livssituasjoner, deres personlige relasjoner og særegne vanskeligheter. Men selv om karakterene er svært forskjellige, har de likevel noe til felles: De må velge mellom å være seg selv eller å være noe for andre.
Ikke alltid lett å ha sympati
Det handler om å bli dratt mellom å være kul med vennene sine og å være en god storebror. Om å vokse fra en venn du trodde du hadde for livet. Eller om en kvinne som lever med en mann hvis barn hun ikke kan fordra.
– Jeg må jo ha sympati for karakteren selv om det ikke er en hyggelig karakter. Den novella som åpner med «Siv vil ikke ha barn, men hun vil ha Martin», er skrevet ut i fra et dilemma på Lørdagsrådet, forteller forfatteren.
– En dame hadde truffet en mann som hadde barn. Hun ville ikke ha noe med barnet å gjøre, men mannen ville hun ha. Å skrive ut den karakteren var å vekke den vemmelige følelsen jeg selv ble sittende med. Og da måtte jeg forstå henne. Det var en balansegang å få frem det grenseoverskridende og samtidig beholde sympatien med henne.
Mye av det hun skriver er ekte minner blanda med oppspinn og nysgjerrighet. Som det å vokse fra venner.
– Hvorfor er det for eksempel så vanskelig å si «Vi er ikke så like lenger. Kanskje vi rett og slett ikke skal være venner»?, spør Eiring.
Startet med ungdomsroman
Debutanten forteller at skriveprosessen hennes er inspirasjonsdrevet.
– Jeg får gjerne idéer når jeg er ute og løper. Da må jeg stoppe og notere. Når jeg kommer hjem, skriver jeg notatene ut. Jeg er veldig konsentrert når jeg skriver. En gang jeg hadde eksamen, blei jeg så hyperfokusert at jeg ikke hadde lagt merke til at alle de andre hadde pakka sammen og gått.
Ego er hennes første bok for vokse, men hun er ikke helt uerfaren som forfatter. I fjor ga hun ut ungdomsromanen Alt er OK, som handler om ei jente som er på utveksling.
– Jeg er jo ei jente som har vært på utveksling, så den boka var lettere for meg å skrive. En tredjedel av den skreiv jeg faktisk på ei helg. Med Ego har jeg i større grad stanga mer i veggen. Det var egentlig den jeg skreiv på da jeg startet på Alt er OK, sier Eiring.
Alt handler om historiefortelling
I tillegg til å ha gått på skriveskole, har Eiring også en bachelor i samfunnsvitenskap. Det er hun glad for i dag. For selv om hun alltid har vært glad i å skrive, følte hun ikke at forfatter var noe man kunne bli.
– Jeg er glad for at jeg ikke begynte rett på skriveskole, men fikk mer livserfaring. På skriveskolen lærte jeg radioproduksjon, skriving, reklametekster, alt jeg gjør nå. Det handler jo egentlig bare om historiefortelling, oppsummerer hun.
