«Jeg elsker å skrive om urimelige damer», sier Edel Maria Landsem. I novellesamlinga Andre og bedre historier skildrer hun kvinner som har blitt sluset inn i idéen om et lykkelig A4-liv, og som blir blir frustrerte når de skjønner at det er noe mer de vil ha.
Og kritikerne har åpenbart latt seg både underholde og imponere.
Stavanger Aftenblad trillet denne uka terningkast 5 og beskrev boka som en «frisk debut om veloppdragne kvinners hverdagsfortvilelse, trass og naturlige urkraft.» Dag og Tid har tidligere i høst ganske enkelt slått fast at «talentet til Landsem er tydeleg, den humanistiske kapitalen stor.»
Kjøp Andre og bedre historier som e-bok
Fra Roskilde til tujahekk
Det kommer som et lite sjokk. Plutselig er du førti. Du har gjort alt riktig. Barn, hus, mann, en halv mill. i året – check, check, check. Kanskje ei hytte og ei bikkje til og med.
Hele trettiåra blei borte i en dis av brystspreng, My Little Pony, foreldremøter, kartongvin og avgjørelser om spisestuemøbler og gardinlengder. Og så står du der. Du som var Kurt Cobains største fan og med glede vassa i gjørma på Roskilde med øl og nylaga dreads i ukevis. Block Watne og tujahekker.
Dette er jo ikke helt deg. Du var den kuleste jenta i gata, og nå har tida og samfunnet lurt deg inn i kroppen til en middelaldrende kvinne og hennes glansbildeversjon av familielykka.
om forfatteren
Edel Maria Landsem
Navn og alder: Edel Maria Landsem, 39 år
Hvor kommer du fra? Rindal
Når begynte du å skrive? Har alltid likt å skrive, men er først de siste fire årene jeg har skrevet systematisk.
Hva opptar deg ved siden av skrivingen? Lesing og kunst og kultur generelt. Venner og familie er viktig for meg.
Hvor og når skriver du? Hjemme og på kafé
Leser nå: Thinking Fast and Slow av Daniel Kahneman
Hører på: Bob Dylan, Sharon Van Etten, lydbok
Hva inspirerer deg? Mennesker
Vil du anbefale en gammel bok? Ute av verden av Karl Ove Knausgård
Vil du anbefale en ny bok? Voksne mennesker av Marie Aubert
Hva ville du reddet ut dersom det begynte å brenne? Fotoalbumene mine
Trangen til å drite i konvensjonene
Det er her Edel Maria Landsems novellesamling Andre og bedre historier begynner. Med humor, energi og en frustrasjon som flyter over, skriver debutanten om vår tids kvinner som står på terskelen til 40-åra. Hun skildrer deres upassende måter å gjøre opprør på mot noe de fleste vil karakterisere som et godt liv.
– Jeg elsker å skrive om urimelige damer. Jeg ville skrive om damer som kjenner en eller annen desperasjon. Det har vært en rød tråd for meg. Det ligger et så stort potensial for energi i dette. Å kjenne på den trangen til å bare være urimelig og drite i konvensjonene for akseptabel oppførsel. Skrive om de som har mista grepet og bare durer i vei, sier forfatteren.
Knausgård på kjøkkenøya
«Jeg vil elske med Karl Ove Knausgård på en kjøkkenøy», skriver Landsem. I avsnitt etter avsnitt forteller kvinnen i novella hennes om hva hun ønsker seg her i livet. En rød espressomaskin, en togreise til Berlin, Wien, Budapest, Sarajevo, Venezia. Vi møter damer som lengter etter friheten de ofra for komforten. Som ikke klarer å glemme rockegutta de forelsket seg i da de var i tenåra. Det er ulydig, desperat og blir tidvis direkte stygt. Det er jo upassende å være frustrert og uregjerlig for de som har fått alt de en gang trodde at de ville ha.
– Utgangspunktet mitt da jeg skrev denne boka, var at jeg begynte på en roman om en dame som reiser på ferie i protest. Hun kjenner på en desperasjon i hverdagen, selv om hun har et greit liv. I denne boka setter jeg kvinner i situasjoner der de føler seg pusha. Gjennom det vil jeg fortelle noe om den samtida vi lever i. Om den menneskenaturen som bor i oss. Vi er kanskje ikke så rasjonelle og veloppdragne som vi liker å tro, sier forfatteren.
Før eller senere blir det patetisk.
Edel Maria Landsem
– Hva med Knausgård og den kjøkkenøya. Hvor tok du det fra?
– Jeg syntes bare det var morsomt, å skrive ned at hun får den tanken. Knausgård er et av mine store litterære forbilder. Jeg husker at jeg leste debutboka Ute av verden og syntes den var helt genial. Den gir meg assosiasjoner til Agnar Mykle med Sangen om den røde rubin og Lasso rundt fru Luna.
Grønsjerne de nye 68-erne?
– Jeg kjenner meg veldig igjen i mange av følelsene disse folka baler med. Så tenker jeg at kanskje grønsj-ungdommen, som nå er middelaldrende damer og menn, har noe til felles med 68-erne. De tviholder på mange av de tinga som definerte dem som unge. Det kommer en alder hvor ungdomslivet tipper over i krakilsk. Er grønsjerne der nå?
– Jeg tror de aller fleste av oss på et eller annet nivå tviholder på ungdommen. Det ligger en trygghet i det, og det er menneskelig å søke trygghet. Før eller senere blir det patetisk. Det er vanlig å komme til en fase i livet der man ikke kan lene seg på fortida. De damene her mister en slags trygget og kontroll, som leder til en desperasjon, sier Edel Maria Landsem.
– Vi glemmer naturen
Hun har skrevet ei bok for å få oss til å le, men også for å få oss til å skjønne hvor små vi er i det hele, og hvor mye menneskene har fjernet seg fra de reelle livsbetingelsene i naturen og verden.
– Jeg ville hele tida skape en kontrast til nærsyntheten hos hovedpersonene. Mens vi lever våre liv, foregår det et storstilt tap av natur. Naturen som er livsgrunnlaget vårt. Vi glemmer naturen. Det har jeg lyst til å undersøke. Jeg er veldig inspirert av Yuval Noah Hararis Sapiens. Han skriver om at vi lever i en dobbelt virkelighet. Vi er en del av naturen, og i tillegg lever vi i en konstruert verden. Med tida har vår konstruerte verden blitt så viktig at naturen har blitt avhengig av vår velvilje, sier Landsem.
