Roy Jacobsen debuterte som novellist og har senere vekslet mellom roman- og novellesjangeren. I tillegg har han med hell forsøkt seg som biograf (Trygve Bratteli) – og som barnebokforfatter. For debutsamlingen
Fangeliv(1982) fikk han Tarjei Vesaas’ debutantpris. Senere har han utgitt samlingene
Det kan komme noen(1989),
Den høyre armen(1994) og
Fugler og soldater(2001).
Et kresent utvalg
I romjulen fyller Roy Jacobsen 60 år. Forlaget har ønsket å hylle ham gjennom høsten med et festskrift og nyutgivelser av flere av hans romaner. I tillegg foreligger nå novellesamlingen Si unnskyld. 13 utvalgte noveller. Det er hans svært kompetente redaktør Eva Grøner og hans gamle forlegger Per Glad som står bak dette kresne utvalget. I tillegg har forfatterens egne ønsker blitt hensyntatt. Alle de fire tidligere samlingene er representert. Her er ingen rød tråd. Kriteriene for utvalget har først og fremst vært kvalitet og bredde. Sammen er disse novellene solide representanter for Roy Jacobsens totale forfatterskap.
Stor bredde
Novellene spenner i tid og rom – fra nåtid til fortid, fra by og drabantby til bygdesamfunn, utkant og kyststrøk. Og andre land og kulturer, som i Den høyre armen; en dramatisk og blodig historie med mye symbolikk og umulige valg. Mange av novellene rommer vakre naturskildringer og røff sosialrealisme. I flere er fremmedfrykt, tiltrekning, frastøting og destruktive krefter fremtredende. Si unnskyld og Tegningene er gode eksempler på dette. Her møter vi både den klassiske guttegjengen og ordknappe gutter, som bidrar til brå skiftninger og selsomme vennskap.
«Han var rar, som alle nye, merkelige klær, merkelig ansikt, litt høyere eller litt lavere enn den han lignet mest på og som det var naturlig å sammenligne ham med.»
Fra Tegningene
Løgn og bedrag, skam og skyld, utroskap og erotikk finner vi i Tilståelser og Det kan komme noen.
«Han skulle gjerne ha påstått at denne historien i lang tid hadde ligget på lur i det blodfattige ekteskapet hans, som en sovende hund, eller en kreftsvulst, men faktum er at han først i fjor høst endelig tok mot til seg og spurte Betty (…) om de skulle bli elskere..»
Fra Tilståelser Ensomhet, isolasjon, besettelser, vold og mørke undertoner, med og uten erotikk, er elementer i Steinene og Å gå. Det kan komme noen har også slike innslag. I disse tre novellene finner vi varianter av einstøingen. De beskrives slik at vi kjenner det lukter ensomme og enslige menn – med urolige og forrykte sinn..
«En dag kom han på henne mens hun lette etter molter i utmarka hans. Det var gnistrende sollys, uvanlig varmt mellom fjellene og hun var like lettkledd som ellers. Birger krabbet en stund rundt og studerte henne før han nærmet seg bakfra og kastet seg over henne.»
Fra Steinene
Sorg og tap blir også berørt, kanskje mest eksplisitt i novellen som enkelt bærer tittelen Sorg. I Nesten er det kunsten og kunstnerrollen som problematiseres. Vi møter den etter hvert mislykkede forfatteren T., som ikke er udelt begeistret over at hans dødssyke kunstnerkone får sitt gjennombrudd og høster stor anerkjennelse for sine bilder. Selv stiller hun spørsmål ved sin suksess: Er den fortjent? Er jeg god nok? Senere møter T. en ung danser. Hun blir hans besettelse, som han projiserer kunstnerdrømmen over på. Han ser ikke det andre ser – hennes middelmådighet. Begge de to kvinnene i historien viser vilje og evne til refleksjon og selverkjennelse, mens T. s innsikt og erkjennelse er fraværende. Men øyner vi et håp i avslutningen av novellen, eller..?
«Det hadde ikke skjedd noen dyptgripende forandring med ham på tredve år! Historien var et ferniss av rynker og anekdoter, en samling artikler og meninger drysset tynt utover årene, mer eller mindre egnet til å dekke over en fast struktur – selvhevdelsestrangen.»
Fra Nesten
Roy Jacobsen, en av våre fremste novellister
Gjennom de 13 novellene viser Roy Jacobsen, som i sitt øvrige forfatterskap, at han har en inngående kjennskap til ulike kulturer, subkulturer, miljøer og sosiale lag. Og til natur, vær og landsdeler, til byggeskikk, redskap, verktøy og til praktiske yrker og ferdigheter. Og ikke minst til menneskesinnet. Litteraturprofessor Per Thomas Andersen har, vel fortjent, betegnet ham som en av våre fremste novellister, som også har plassert seg internasjonalt. Og han er i godt selskap. Av andre norske skribenter som har løftet sjangeren til store høyder, vil jeg nevne så ulike forfattere som Kjell Askildsen, Lars Saabye Christensen, Hans Herbjørnsrud, Øystein Lønn, Ingvild H. Rishøi, Laila Stien og Bjørg Vik. Jeg vil også fremheve tidligere gode novellister som Johan Borgen, Hans E. Kinck, Alexander Kielland, Torborg Nedreaas og Amalie Skram. Av store utenlandske forfattere er det naturlig å trekke frem navn som Alice Munro (Nobelprisen i litteratur for 2013), Raymond Carver, Julio Cortázar, Anton Tsjekhov og William Somerset Maugham. Og Franz Kafka og Jorge Luis Borges, som begge eksperimenterte med og fornyet sjangeren.
Hva er det med novellen?
Hva er det med den gode novellen som appellerer til meg? Først og fremst den komprimerte formen, med rikelig undertekst som innbyr til en betydelig grad av meddiktning. Og så det at jeg kan lese den i «én økt» fra begynnelse til slutt. Det litterære grepet in medias res, som ofte benyttes, skaper leselyst; jeg blir raskt kastet inn i handlingen og «hekta». En novelle handler dessuten ofte om et tydelig vendepunkt, et dilemma, en enkelt hendelse som jeg kan gå inn i fullt og helt, mer enn i en roman. Og den munner ofte ut i en form for konklusjon; et tydelig punktum, som kan være både overraskende og mangetydig, som i Einar Øklands lett absurde og groteske novelle, Black&Decker: » Det er ikkje grått for augo nå som før […] eg veit eg har funne mi livsform». At mange noveller starter med et såkalt frampek, grepet som røper hvordan det går allerede innledningsvis, skaper for meg en egen spenning underveis. Et godt eksempel på dette er den svenske forfatteren Stig Dagermans klassiske, grufulle og fantastiske novelle At döda et barn. «Det är den lyckliga morgonen till en ond dag, ty denna dag skall ett barn dödas i den tredje byn av en lycklig man. Ännu sitter barnet på golvet och knäpper sitt livstycke..» Roy Jacobsen er tro mot sjangeren. Han har skrevet nettopp slike noveller. I Norsk litteraturhistorie 2. utg. (2012) beskriver professor Per Thomas Andersen hans betydelige forfatterskap, der novellene har en sentral plass, slik:
«Jacobsen skriver ofte fortellinger med utgangspunkt i grundig historisk kunnskap, noen ganger basert på egen slektsbakgrunn, men ofte med støtte fra grundig research. Han er engasjert i aktuelle og historisk viktige samfunnsspørsmål (…) Hans sosiale og politiske engasjement er godt integrert i en prosa som gjenspeiler både bred psykologisk innlevelsesevne og et stilistisk grep som er tydeligst i de mindre formatene.»
Bedre og mer presist kan det ikke sies!
