Helene Imislund er utdannet jurist, og debuterte i 2018 med diktsamlingen Spredte døtre. Samlingen fikk ros av både NRK, Dag og tid og Aftenposten, som meldte at Imislund skriver «som om hun er 90 år» (vi tror det var ment som et kompliment). Nå er hun aktuell med novellesamlingen Alle tings kjerne, befolket av karakterer som ikke vet helt hvor de skal, men ønsker seg mer mening, mer lykke og mer kjærlighet. Og de forsøker å gjøre noe med det.
Beskt og klokt
– Hva er det beste du har lest i det siste?
– Wittgensteins Neffe av Thomas Bernhard. Et dønn ærlig og på sitt vis varmt portrett av et vennskap mellom to plagede menn. Frydefullt beskt og klokt om blant annet sykdommens og den sykes plass i samfunnet.
– Du blir tvunget til å lese samme bok resten av livet – hvilken velger du?
– Bibelen.
– Hvor liker du best å lese?
– I sengen, gjerne veldig tidlig om morgenen med en stor kopp kaffe før noen andre har våknet.
– Hva var den første «voksenboka» du leste og likte?
– Da jeg var 11-12 år, leste jeg De tre musketerer av Alexandre Dumas igjen og igjen. Jeg leste akkurat Forelskelsene av Javier Marías, hvor De tre musketerer flettes inn i en historie om drap, sjalusi og begjær i dagens Madrid. Det føltes som å treffe igjen en gammel venn som fortsatt lever et like turbulent og spennende liv.
Helene Imislunds bokliste
– Fem bøker alle burde lese?
Alle dagers ende av Jenny Erpenbeck. Jenny Erpenbeck har alltid lysende idéer og gjennomfører dem med en fantastisk evne til distansert drama. Hovedpersonen i Alle dagers ende dør fem ganger, hver gang har hun levd en del år lenger og for hvert nye avsnitt som legges til livet, griper politikken dypt inn i valgene hun tar.
Brevboken av Mikhail Sjisjkin. I en mer og mer uvirkelig brevveksling mellom to kjærester flyter en grusom krig og fiktiv storpolitikk sammen med enkeltskjebner og hverdagsslit, kjærlighet og tap, feighet og tapperhet. Det er brutalt, ømt og veldig bra.
Heimat av Saša Stanišič (kommer snart på norsk som «Opphav»). Om opphav, hjemland og forfatterens historie som flyktning fra Balkan til Tyskland på 90-tallet. Lekent og intelligent om tilhørighet og fremmedfølelse, komiske og triste fordommer og den privilegerte middelklassens lettvinte toleranse.
Dora Bruder av Patrick Modiano. Jeg er begeistret for alt av Modiano. I Dora Bruder skriver han frem den rungende tomheten etter den jødiske jenta Dora Bruder. Den føles veldig aktuell, kanskje fordi tomrommet etter henne knyttes til gatehjørner, oppganger, plasser og veier som fortsatt er der, i Paris, og som vi kanskje passerer i uvitenhet mens vi hører på favorittsangen vår og tygger på noe take-away-mat.
Årene av Annie Ernaux. Annie Ernaux skriver om sitt eget liv, men hun gjør det inkluderende og skarpt i vi-form, Jeg satt igjen med følelsen av å ha vært med på noe viktig.
Rystet spejl
– Har du et favorittdikt?
– Det diktet i Søren Ulrik Thomsens samling Rystet spejl som blant annet inneholder disse linjene:
vil jeg gå ud på viadukten bag Carlsberg
og dybt nede se togene dukke frem og forsvinde i mørket
som mennesker jeg kendte og fulgtes med for en tid
som tankerækker der pludselig oplyste alting
som forvildelser, håb og anelsers sus
– Tidenes beste bok?
– På forskjellige tidspunkt kunne jeg ha svart f.eks. Ronja Røverdatter av Astrid Lindgren, Tordivelen flyr i skumringen av Maria Gripe, Den sorte tulipan av Alexandre Dumas, Jerusalem av Selma Lagerlöf, Brødrene Karamasov av Fjodor Dostojevskij, Uroens bok av Fernando Pessoa, Døden og pingvinen av Andrej Kurkov, Ut og stjæle hester av Per Petterson, Brevboken av Mikhail Sjisjkin, Le Royaume av Emmanuel Carrère, Løperne av Olga Tokarczuk og Årene av Annie Ernaux. Men tenk om den ikke er skrevet ennå?
