– Omtrent på denne tiden for tjue år siden, kjøpte jeg alle avisene jeg fant og var sikker på at det kom til å stå noe om Korellhuset i alle sammen. Det gjorde det ikke. Det var bare kryssordet til Rolf Hansen å glede seg over, sier Ingeborg Arvola.
Siden den nervepirrende debuten som 25-åring, har nå 45 år gamle Arvola rukket å gi ut hele 14 bøker – syv romaner, fem barnebøker og to novellesamlinger – og fått mange gode anmeldelser og lesere i alle aldre. Blant annet for fjorårets Buffy By er talentfull, en barnebok som NRKs anmelder kalte «den artigste selvbiografien jeg har lest.»
Sterke, plutselige øyeblikk
Nå er forfatteren tilbake med novellesamlingen Plutselige varmegrader. Boka er en samling tekster skrevet over en lengre periode. Novellene er varierte i form, innhold og språk. Her er historier om alt fra sjalu turistguider, visjons-fremkallende pølser og det Arvola omtaler som en av hennes beste novelle noensinne «Mange små ritualer».
– Jeg håper ikke mange meterologer kjøper boka og blir skuffet over at den ikke handler mer om varmegrader, sier Arvola.
– Hva legger du i tittelen selv?
– Det er noe veldig menneskelig jeg rører borti med de ordene. Og noe novelleaktig. Når noe plutselig endres. Når noen plutselig bryr seg. Det er alltid spennende å lese bøker og se filmer som handler om sterke øyeblikk.
Verden kommer til uttrykk i det særegne
Sterke øyeblikk er det mye av hos Arvola. Men er du kjent med hennes forfatterskap, vet du at du ofte også kan skimte noen samfunns-kommentarer i kulissene. Likevel blir tekstene aldri dogmatiske, og trenger slettes ikke leses som noe debattinnlegg.
– Jeg har prøvd å skrive direkte politisk noen ganger, og det blir aldri bra. Det blir flatt og «tenkt». Jeg må skrive om noe annet, og så må det at jeg bryr meg om verden også få være med. Vår verden er viktig, mennesker er verdifulle. I det særegne, rare, krokete og i en eller annen rar latter kommer det til uttrykk, alt sammen, sier Arvola.
Tenkte som en stand-up-komiker
Som for eksempel i den helt nyskrevne novellen «Sveipe, streife, stryke». Vi møter mobilspill-avhengige Einar, som får seg jobb på en båt i Middelhavet. Mannskapet på båten jobber med å lete etter forliste flyktninger, men ikke for å redde dem. Det er er nemlig organene deres som er interessante. Da nyhetene om båtflyktningene stadig vekk dukket opp, stilte Arvola seg spørsmålet om elendigheten kunne være et gode for noen.
– Det er alltid noen som tjener penger på alt som skjer. Og det finnes mange historier om folk som mister nyrer i fattige land fordi noen trenger nyrer i rike land. Kanskje jeg tenkte litt som en stand-up-komiker. De må gå til ytterpunkter for å finne komikken i ting, sier Arvola.
Lagt bøkene og prisene bak seg
Forfatteren forteller at det er stas å utgi bok i jubileumsåret. Mens hun har lett gjennom gammel rot i kjelleren, har hun kommet over gratulasjoner og utmerkelser fra et langt forfatterskap. Da har hun spurt seg om hun ikke burde vært mer skremt underveis – redd for å ikke følge opp.
– Kanskje jeg hadde anstrengt meg mer da, eller strukket meg lenger. Sannheten er at jeg bare la prisene bak meg, som bøkene, som andre opplevelser, sier Arvola.
– Gjør du deg noen tanker om hva som har kjennetegnet forfatterskapet ditt?
– Det jeg arbeider med varierer veldig. Men noen gjengangere er det: barnets blikk på verden; det å oppleve noe som et barn – for første gang; surrealisme; rare detaljer; menneskers verdi, sier Arvola.
Gullgruven Finnmark
En annen ting som går igjen, er hjemstedet Finnmark. Hennes nordnorske bakgrunn er fremtredende i så godt som samtlige av novellene i Plutselige varmegrader. Selv i midt ute i middelhavet, er Finnmark-referansene til stede.
– Finnmark er sentralt for meg, men fjernt for mange. Det blir som å ha en egen gullgruve mens andre deler på kronestykkene folk mister langs Karl Johan. Jeg har mange sterke minner fra Sør-Varanger. Jeg kjenner luktene, utseendet, avstandene, sier Arvola.
Selv om hun bor i Oslo, finner hun kraft i å vende tilbake til minnene fra nord.
– Det er et sted jeg har mistet i den forstand at jeg ikke bor der lenger. Jeg jobber med å finne samme tilknytning til Oslo. Det er jo her jeg hører til nå. Men det er ikke enkelt å finne fiskeplasser selv når man er vant til at foreldrene tok deg med til sine. Det er ikke enkelt å kjenne alle naboer, når alle naboer er nye. Det kjenner sikkert flere på enn bare jeg, sier Arvola.
