«Kan vi sitte ved vannet med utsyn til Color Line-ferga?» spør Magnus Aasdalen da jeg lurer på hvor han vil møtes for et intervju.
– Jeg har tenkt mye på den i det siste.
Dessverre har ferga gått da vi møtes.
– Den har trolig passert Drøbaksundet allerede, sier han.
Han virker ikke skuffa. «Salt» har et deilig uteområde med sjøluft, vimpelbannere og iskald brus. Men hvorfor ville han se Color Line-ferga?
– Jeg er ikke en person som er fritatt for ironi, men det er noe reelt vakkert på gang med den ferga. Glad jeg ikke kan forklare hva det er, svarer Magnus Aasdalen.
I høst debuterer han som forfatter med Anløp til noe virkelig, en novellesamling som gir en forunderlig ettersmak. De kan leses som portretter av mennesker på kanten av samfunnet, av «det virkelige», og av språket.
Bestill Anløp til noe virkelig hjem i postkassa her.
Kjøp Anløp til noe virkelig som e-bok her.
Bildene som selve fortellingen
Aasdalen drikker kaffe, brus og ser nesten vanlig ut. Men han tenker ikke helt som alle andre, og ikke skriver han helt som alle andre. Denne høsten debuterer han med novellesamlinga Anløp til noe virkelig.
– Språket mitt …, sier han prøvende og pauser før han fortsetter.
– Det skjer noe i skriveøyeblikket, med noen av de bildene jeg skaper. Hva betyr de, hva prøver jeg å si? Bilder har potensiale til å overgå eller ta leseren ut av fortellingen. Og i noen tilfeller, for min del, er det som om det er bildene, eller bildet, som er selve fortellingen, sier Aasdalen.
Om forfatteren
Magnus Aasdalen
Navn og alder: Magnus Aleksander Marker Aasdalen, 36 år.
Hvor kommer du fra? Et tettsted i Midt-Telemark med det besynderlige stedsnavnet Gvarv.
Når skjønte du at du ville bli forfatter? Det er vanskelig å plassere nøyaktig, og det spørs hva som menes med å skjønne noe, men tror jeg i det minste fabulerte om det i studietiden. La oss si jeg var et sted mellom 23 og 26 år.
Hva opptar deg ved siden av skrivingen? Jeg har et behov for å holde meg så nær livet som mulig, og prøver derfor minst mulig å la meg trekkes inn i personlige geskjefter, hobbyer og den slags. Men så klart forekommer det ting, dessverre. Landeveissykling for eksempel. Og musikk.
Hva inspirerer deg? Det er vilkårlig for min del. Mennesker, fugler, et skatteskjema. Men at det er noe i øyeblikket som uttrykker en «vilje», som man liksom mottar, og som man kjenner en akutt dragning mot å få ned, på papiret. Visse øyeblikk kan ligge i dvale i flere år, før det endelig slår ut i blomst.
Hvor og når skriver du? I hovedsak hjemme. En og annen gang valfarter jeg ut, mest for å bryte opp i rutinen. Og som regel er det da hotellbarer eller resepsjoner jeg foretrekker. Jeg har to økter daglig, én tidlig om morgenen før jeg går på jobb og én den siste timen før jeg legger meg. I helgene skriver jeg om formiddagene.
Hvilken bok var din favoritt i barndommen? Jeg leste mye leksikon da jeg var liten. Tror ikke jeg egentlig fikk sansen for skjønnlitteratur før jeg var i midten av tenårene.
Hva leser du nå? Akkurat nå leser jeg The Sportswriter av Richard Ford, fra 1986. Etter det jeg har skjønt, er det første del av en serie på fem bøker om den fiktive sportsjournalisten Frank Bascombe.
Hører på: Nå, sommeren som har vært bl.a.: Soul-mesterverket «Taxi» av J. Blackfoot, Sam Gendels dissosiative tolkning av Duke Ellingtons «Isfahan», Double med Herb Alpert (!) – «Devils Ball», Aliasg – «Hope this Lasts Forever», The Style Council – «The Whole Point of No Return».
Hva er din guilty pleasure på lesefronten? Jeg tror ikke jeg har noen guilty pleasures på lesefronten.
Tre boktips: Fire boktips: Lyden av fjellet av den japanske forfatteren Yasunari Kawabata, som også vant Nobelprisen i litteratur i 1968. I marsvingrottan av den svenske lyrikeren Aase Berg. Og i den forlengelse vår egen Ellen Einan, virkelig en singulær stemme, vil anbefale å gå til anskaffelse av hennes Samlede dikt med forord av Jan-Erik Vold. Novellesamlingen In The Heart of the Heart of the Country av William H. Gass.
Hjemløse i verden
– Hva kjennetegner folka du skriver om?
– Kanskje er det en grunnleggende følelse av å ikke høre hjemme i noe verdslig, sier Aasdalen.
– At menneskene de omgås har en form de ikke forstår eller har motstand mot. Jeg tror de trekkes mot noe annet.
Selv jobber Aasdalen skift i rusomsorgen.
– Det er et tilbud for folk som vil holde seg rusfrie. På godt og vondt er det som å være en del av en stor familie og samtidig få betalt for det. Det er mange historier der. Men ingen av dem har sneket seg inn i samlinga.
– Da jeg var liten, hadde jeg lyst til å jobbe på kontor. Jeg kunne gå forbi næringsbygg, se sånne små avlukker og drømme meg dit, forteller han.
«I lang tid hadde jeg båret på en misforståelse», skriver Aasdalen i novella «Beautiful Soldiers I». Det ble ikke kontor på ham, selv om han studerte sosiologi.
– Jeg trodde jeg hadde anlegg for akademia, siden jeg er glad i å tenke. Men så viste det seg at det var andre, mer kunstneriske impulser som heller ville ut, reflekterer debutanten.
Bollepakking versus rusomsorg
Han har også jobba som hjelpemann på byggeplass, som vaktmester og som bollepakker.
– Jeg sto ved et samlebånd og fylte poser med boller hele dagen. Rusomsorg er noe annet. Du kan ikke bare være i ditt eget hode, du må koble deg på. Det er en veldig god øvelse, sier Aasdalen.
Flere av karakterene hans har ruserfaring.
– En av dem bruker det til å dempe stengsler og oppleve det som er helt fritt. Det er en grunnleggende lengsel i alle personene jeg skriver om. Rusmidlene er en måte å manipulere virkeligheta på, å komme seg fri, lirke seg løs. Litt av appellen med det, er at du har noe i skjul, som gir noe andre ikke har tilgang på.
Litterære slektninger
– Har du noen skriveritualer?
– Nei. Jo. Kaffe og snus. Andre ganger kan søvnmangel være bra. Hvis jeg står opp i tre-firetida på natta, da er det vanlige forsvarsverket mer flytende. Jeg prøver ikke å gjøre ting for å styre skrivinga, vil helst bare dukke opp og se hva som skjer, forteller han.
Å lese Aasdalen, er som å lese kjærlighetsbarnet til en stram novellist og en leken surrealist. Men selv føler han ikke at han har så mange litterære slektninger.
– Jeg har lest Ellen Einan mest. Hun er så bra. Hun avgir en følelse som kan treffe ganske nært. Aase Berg er en annen stemme som befinner seg i Einans landskap, jeg fikk tilfeldigvis en av hennes bøker. Jeg ble sjokkert da jeg leste den. Det var følelsen av noe som er så fremmed at det blir nært, noe som trenger gjennom filtrene.
– Må slippe kontrollen
Og hans egen skriveprosess?
– Noen ganger vet jeg hvor det kommer fra, andre ganger ikke. Det er sjelden jeg kan bestemme meg for å skrive noe. Jeg må slippe kontrollen, gi meg hen, få noen ideer til hvordan jeg kan føre det videre. Men det er ikke sikkert jeg skal vite hvordan, videre kan være hvor som helst. Kan være sportssendinga, sier forfatteren.
Aasdalen har tømt glasset. I bunnen smelter isbitene.
– Noen ganger kommer ordene som et ras. Utfordringa er å bevare en råhet og umiddelbarhet, men samtidig ikke finstille. Jeg er opptatt av å ikke være for flink.
Bestill Anløp til noe virkelig hjem i postkassa her.
Kjøp Anløp til noe virkelig som e-bok her.
