– Jeg har vært opptatt av hvilken grad av kontroll vi har over egne liv. Noen av karakterene mine føler seg som passasjerer i andres liv, andre er passasjerer i egne minner. Mange av dem klarer ikke å ta kontrollen selv, eller strever med måten å gjøre det på, forteller Ylva Østby.
Her er en utsøkt bruk av litterære virkemidler, språkbilder, assosiasjoner, ledemotiv. I de beste tekstene viser hun at «less is more». […] Ylva Østby spås en skjønnlitterær framtid.
Janneken Øverland, Klassekampen
Bakgrunn som nevropsykolog
Som nevropsykolog har hun forsket mye på hukommelse, en bakgrunn hun forteller at hun har benyttet seg av i arbeidet med novellesamlingen Passasjerhistorier.
Dette kommer tydelig til uttrykk blant annet i åpningsnovellen «Hero», hvor glemte minner fra et relativt kort, tidligere forhold skylles til overflaten og oppsluker hovedpersonen fullstendig etter at hun ser nyhetene om en tsunami i Japan på TV.
De samme minnene veksler i løpet av novellen mellom å føles gode og vonde, og hovedpersonen begynner etter hvert å gjenkjenne ekskjærestens trekk i et annet menneske – trekk som kanskje egentlig ikke er der. Samtidig har ikke det faglige vært et premiss for novellene.
– Det faglige er ikke noe jeg har villet tvinge inn i skrivingen. Novellene handler vel så mye om relasjoner som hukommelse, sier Ylva Østby.
Strå av kunstgress gav novelleidé
Novelleidéene hennes har dukket opp nesten over alt; mens hun ligger i badekaret, sitter på T-banen, har forsøkt å sove på nattoget, og en gang da hun hadde migreneanfall på Heathrow.
– Et gresstrå som ved nærmere øyesyn viste seg å være kunstgress som datteren min hadde dratt inn med fotballskoene, førte til at jeg forestilte meg hvordan det ville føles om jeg trodde at naturen var i ferd med å bli byttet ut med kunstige kopier, forteller Østby.
Etter at en idé har kommet til henne, setter hun seg ned for å utforske den. Idéen som startet med gresstrået utviklet seg til å bli novellen «Kastanjene». Den dreier seg om et kjærestepar hvor den ene partneren desperat forsøker å overbevise den andre om at ting ikke er ekte lenger. Ikke treet i bakgården. Ikke parken. Kanskje heller ikke fuglene …
Fra sakprosasuksess til skjønnlitterær debut
I 2017 debuterte Ylva Østby med sakprosaboka Å dykke etter sjøhester sammen med søsteren Hilde Østby. Boka er til nå solgt til hele 19 land, og utforsker alt fra hvordan minner endrer seg med alderen, hvordan man kan leve med traumatiske minner og hvordan man kan leve uten minner, til om hukommelsen i det hele tatt er til å stole på. Kort fortalt alt du trenger å vite om hukommelse!
Det var etter denne utgivelsen Ylva Østby begynte å tenke på, og følte seg inspirert av, hvordan skjønnlitteraturen behandler psykologiske fenomener. Men at det skulle utvikle seg til en egen novellesamling var hun ikke forberedt på.
– Det bare dukket opp historier i meg. Jeg har ikke skrevet skjønnlitteratur før, jeg er ikke en som har skuffen full av romanutkast, så dette var litt uventet.
Skjønnlitteratur er en annen måte å utforske menneskelig psykologi på enn gjennom forskning og sakprosa. Noveller kan noen ganger være psykologiske eksperimenter, bare uten de strikte rammene.
Ylva Østby
Noveller som psykologiske eksperimenter
Ylva Østby forteller at hun også får uttrykk for psykologiinteressen ved å skrive skjønnlitteratur.
– Skjønnlitteratur er en annen måte å utforske menneskelig psykologi på enn gjennom forskning og sakprosa. Noveller kan noen ganger være psykologiske eksperimenter, bare uten de strikte rammene. Likevel innrømmer hun at det å debutere skjønnlitterært er en helt annen opplevelse enn å skrive sakprosa eller faglitteratur.
– Det er klart det er sommerfugler i magen av litt andre grunner når jeg debuterer med noveller, hvor det ikke er fagkunnskap som står i fokus. Det er noe personlig jeg har skapt, som leseren bedømmer etter helt andre kriterier, sier Ylva Østby.
Karakterer med en kjerne av henne selv
Hun har tidligere deltatt på et skrivekurs i regi av Forfattersentrum, noe hun mener hjalp henne med å komme i gang med skrivingen og gav henne redskapene hun trengte til å føle seg frem i tekstene. Hun anser seg også som heldig som har fått gode innspill fra skrivevenner og fra redaktøren sin underveis. I arbeidsprosessen har det vært viktig for henne å skrive karakterer hun selv kan kjenne seg igjen i.
– Jeg har tatt utgangspunkt i ulike sider av meg, og noen ganger forstørret dem og gjort dem mer ubehagelige. Jeg tror det er nødt til å være en kjerne av meg selv i personene jeg beskriver, hvis de skal fremstå som troverdige. At de gjør helt andre ting enn jeg har gjort, er en annen sak.
Ylva Østbys noveller er både lekne og uanstrengte, de har en sjelden friskhet over seg som gjør at man raskt blir glad i dem. Hos Ylva møter vi karakterer – eller skal vi si passasjerer – som alle strever med samme spørsmål: Hvem er vi, i forholdet til andre mennesker, og stilt overfor våre egne minner? Ylva gir oss aldri to streker under svarene, men tvert imot stadig nye ting å fundere over. Heldigvis.
Marte Finess Tretvoll – redaktør
