«Den mest populære fiksjonen har gått fra bøker til Netflix. Jeg ser på Netflix, og elsker mye av det som er der, men det som bekymrer meg, er at for første gang i menneskehetens historie, blir vi servert de samme fortellingene, samtidig».
Argentinske Samanta Schweblin er en av verdenslitteraturens nye, store stjerner. Den Bookerpris-nominerte forfatteren er kjent blant norske lesere for sine kritikerroste romaner Kentuki og Feberdrøm, sistnevnte nylig filmatisert på nettopp Netflix.
Likevel setter forfatteren opp en bekymringsfull mine når praten vår, som finner sted dagen etter hun har gjestet et fullsatt Litteraturhuset i Oslo sammen med landskvinne Mariana Enriquez, kommer inn på strømmetjenestenes strømlinjeforming av kulturen.
– Hvis vi reiser til Kina nå og spiser middag med noen fremmede, har vi antakeligvis sett mange av de samme tv-seriene, sier hun.
At alle sluker de samme fortellingene er veldig farlig
For selv om strømmetjenestene selger inn sine uendelige valgmuligheter, er det en kjensgjerning at de aller fleste ender opp med å velge de samme produktene fra topplista, mener Schweblin.
– Vi er fortellingene vi forteller til hverandre. Vi bygger vår forståelse av fortiden, fremtiden og nåtiden på fiksjon. At alle sluker de samme fortellingene er veldig farlig. Vi snakker ikke nok om det.
– Hvorfor tenker du det er farlig? Mange vil si at det kan være en vakker tanke at alle ser på det samme …
– Fordi da har man noe til felles. Men det har vi været til. Problemet er at når vi alle sluker de samme tre fortellingene, er det 500 andre fortellinger ingen har tid til. Det vakre ligger ikke i å ha noe til felles, men å forstå hvor forskjellige vi kan være som mennesker. Hvor forskjellige vi kan være som individer, og hvor forskjellige kulturene våre er.
Det vakre ligger ikke i å ha noe til felles, men i å forså hvor forskjellige vi kan være som mennesker
– ‘Normalitet’ er den mest oppdiktede idéen i samfunnet
Er det noe Schweblins nye novellesamling, Sju tomme hus, viser, er det at mennesker kan være ganske forskjellige. Så, om man skal si seg enig med forfatteren i at samtiden vår blir stadig mer ensrettet, kan bøkene hennes være noe av en motgift?
Schweblin blir hyllet som en av de store stjernene i en ny bølge av sør-amerikansk litteratur som når verdensmarkedet. Som sør-amerikanske stjerner før henne, leker fortellingene hennes med hva som er virkelig og hva som er forestilling, hva vi kan stole på og hva som er totalt utilregnelig.
Tidligere Schweblin-lesere vil kjenne igjen den karakteristiske uhyggen som lusker mellom linjene, skapt av et kalkulert og millimeterpresist språk. Dette er sju korte, men kraftfulle fortellinger om det merkelige ved det normale, og det normale ved det merkelige.
Vi møter blant annet et eldre ektepar som leker splitter nakne i hagen, en mor som går inn i andres hjem for å ligge i sengene deres og ta med seg suvenirer hjem, en gammel dame som i påvente av sin egen død gradvis blir mer paranoid.
Idéen om å være tilregnelig er helt utilregnelig
Klassekampens anmelder mener «Schweblins økonomiske fortellerstil holder leseren klistret til sidene».
Selv forteller hun at samlingen ble til da hun så noen fellestrekk i mylderet av noveller hun hadde skrevet.
– Med Sju tomme hus innså jeg at alle sju hovedkarakterene, av en eller annen grunn, hadde kjempet noen veldig spesifikke personlige kamper over mange år, som de ikke fant en løsning på, sier Schweblin.
– Og det er først når de aksepterer at idéen om ‘normalitet’ kanskje er den mest oppdiktede idéen i samfunnet, at idéen om å være tilregnelig er helt utilregnelig, når de aksepterer at vi alle er gale på hver våre måter, at de klarer å endelig bryte fri fra problemene sine, forteller hun.
Boka Sju tomme hus kan du bestille hjem her.
Vil ikke sløse lesernes tid: – En novelle er en knock-out
Hittil har lesere her til lands kun fått lese romanene hennes. Men nå inviteres vi inn til det som virkelig gjelder: For det er først og fremst i novellesjangeren Samanta Schweblin føler seg hjemme.
Schweblin forteller at det å skrive noveller handler om å ikke kaste bort lesernes dyrebare tid.
– Jeg har en greie med tid. Målet mitt er alltid å nå så langt jeg kan, på så kort tid som mulig, uten å miste noe av kraften.
Hun står i en sterk tradisjon fra sydspissen av Sør-Amerika, Cono Sur. Jorge Luis Borges, Julio Cortazar, Adolfo Bioy Casares – de største forfatterne fra Argentina, Chile og Uruguay er alle mestre innen novellesjangeren. Borges skrev aldri en eneste roman.
Jeg har en greie med tid
– Cortazar pleide å si at en novelle er en boksekamp du vinner på knock-out. Det er én bevegelse, så slår du ut motstanderen. Novellen er ti sider som slår leseren i bakken. Det er et så kraftfullt slag, sier Schweblin.
Hun beskriver hvordan de beste novellene kan gjøre henne lamslått, sittende stille i en halvtime etter endt lesing mens hun forsøker å finne ut hvordan hun kan fortsette dagen sin.
– Når en fortelling kan gjøre noe sånt på bare ti minutter, er det fantastisk. Jeg elsker når litteratur kan gi deg en kroppslig effekt, at du bokstavelig talt blir sjokkert, du skjelver, du får vondt i magen – du forsøker å forstå hvordan noe sånt kunne skje.
Sju tomme hus har riktignok vært tilgjengelig som lydfortellinger på Storytel et års tid allerede, men nå er fortellingene samlet i fysisk format i Signe Prøis’ oversettelse. Schweblin håper at også de norske leserne som har fulgt henne fra Feberdrøm til Kentuki, kan åpne døren for novellens kvaliteter.
– Jeg er glad mange som likte romanene mine, er mer åpne for å prøve novellene mine. Og mange av dem forelsker seg, ikke bare i mine noveller, men i hele sjangeren.
Kanskje er ikke det så rart. En kan jo friste seg til å tenke at nettopp novellen – en litterær knock-out i kortformat – svarer på det kronisk distraherte, utålmodige og underholdningshungrige samtidsmenneskets behov. Dette er lesing man har tid til å klemme inn i tidsklemma.
Så gir også Schweblin sjangeren en pitch som er like sann som den er et tech-start-up verdig:
– Se for deg noe som kan forandre hvordan du ser på store livsspørsmål på bare ti minutter. Der har du novellen, sier Schweblin.
Husets rigide kropp
Under arbeidet med Sju tomme hus var det spesielt et spørsmål som åpenbarte seg for Schweblin, som også ga tittel til samlingen. Da hun leste fortellingene i sammenheng, så hun hvordan nettopp husene, stod sentralt.
– I alle historiene – og dette gjorde jeg ikke med vilje – skjer handlingen bokstavelig talt rundt og i hus. Det skjer i hagen, gangen, i huset til naboen.
Disse karakterene trenger å komme seg ut av huset for å løse problemene sine
Sammenhengen utløste en tankerekke hos Schweblin.
– Jeg tenkte: Disse karakterene trenger å komme seg ut av huset for å løse problemene sine.
Husets vegger setter rammer for oss, i bokstavelig, men kanskje først og fremst overført betydning.
Vi kan våkne midt på natten, gå fra sengen til badet, fra badet til kjøkkenet, hente et glass vann, og gå tilbake til senga – uten å noensinne slå på lyset. Vi kjenner rommet vi bor i inn og ut.
For Schweblin er ikke det et utelukket gode – for selv er vi jo i konstant forandring.
– Kroppene våre forandrer seg, klærne vi har på forandrer seg, menneskene rundt oss forandrer seg, men likevel kan vi bo 30 år i det samme huset, med de eksakt samme rommene. Husets kropp, denne gigantiske kroppen som vi beveger oss rundt i hver dag – det er noe rigid ved den, som ikke lar oss gjøre store forandringer i oss selv, sier Schweblin.
