Debutnovellene til Nora Lindblad befolkes av unge kvinner som på mer eller mindre famlende vis forsøker å finne sin plass i livet. Formen kom av seg selv, forteller Lindblad, fokus lå på det hun ønsket å fortelle. Resultatet er komisk, tragisk og virkelighetsnært. I Hold heisen møter vi helt vanlige unge kvinner – med komplekse følelser.
– De er på leting etter trygghet og bekreftelse i seg selv og rundt seg. Samtidig er de på leting etter noen slags svar uten å vite hva de vil ha svar på, forklarer hun.
Et generasjonsportrett
Én selger Chanel-veska på Finn i et forsøk på å sikre sin egen økonomiske selvstendighet, en annen prøver hardt å skjenke en mann færre tanker enn han skjenker henne. Kanskje kan boka leses som et miniportrett av dagens unge voksne: Uovervinnelige og sårbare på en gang, dyktige på mye, andre ganger avhengige av at mamma og pappa kommer og ordner opp. Lindblad tror dagens unge bærer preg av en optimistisk oppvekst kombinert med møtet med et røft verdensbilde når de først skal bli voksne.
– En kan anta at det handler om hvordan unge nå har blitt løftet opp av foreldre og blitt fortalt at de kan bli hva de vil. Dette kan ha gjort dem selvsikre og kapable. Samtidig blir de unge avhengige av foreldrene sine for å fortsatt kunne føle seg selvsikre og kapable. Verden møter ikke de unge med den samme sikkerheten foreldrene har gitt, derfor blir de mer avhengige av å falle tilbake på foreldrene sine.
Jeg opplever ikke unge nå om dagen som late, men vi har kanskje flere ressurser enn unge før. Det tillater oss å leve et rikere liv.
Flotte seg med forfattertittel
I siste novelle, «Side om side», er karakteren på motvillig middagsbesøk hos bestemoren sin. Hun vet at bestemoren helst vil at hun skal bli frisør, som henne. Når hun forteller at hun har fått bokkontrakt, at hun har skrevet noe som skal gis ut, er hun likevel stolt. Den gamle er ikke imponert. ”Det ække penger i sånt. Du veit aldri om noen kommer til å kjøpe’n heller. Hva slags bok var det du sa det skulle bli? Krim?”
For mormoren i novellen, som har utført fysisk arbeid hele livet, blir det flåsete å tenke seg at barnebarnet skal tjene penger på nedskrevet oppspinn som ikke tjener samfunnet i den ene eller andre retningen. Samtidig er mormoren en sterk tilhenger av janteloven. Derfor syntes hun ikke noe om at barnebarnet skal flotte seg med tittelen som forfatter, og tro at hun er noe mer spesiell enn andre.
Opplever ikke unge som late
Mormorens dom over ungdommen er typisk hard: « da hun var ung, gikk hun rett ut fra ungdomsskolen og begynte å jobbe som frisør og hadde ikke stoppet siden. Ikke sånn som ungdommen nå. Skal bare ha fri hele tida». Lindblad derimot står opp for karakterene sine.
– Jeg opplever ikke unge nå om dagen som late, men vi har kanskje flere ressurser enn unge før. Det tillater oss å leve et rikere liv. Jeg tror at det kan se slik ut for eldre generasjoner, fordi de fleste unges hverdag og liv er ganske forskjellig fra hva det var da de selv var unge.
Selv kommer Lindblad også fra en familie med tre generasjoner frisører, men hun avviser at det er seg selv hun skriver om.
– Handlingene og karakterene er fiktive, men også løst inspirert fra egne erfaringer. Karakterene lever sine egne liv i boka, uavhengig av mitt liv.
