– Du lanserer i disse dager en ny blogg her på Forlagsliv, kalt Eppendorf-notatene. Følgere av siden vil vite at du allerede har en blogg, der du blant annet kommenterer aktuelle temaer og nyheter. Hvordan vil denne nye bloggen skille seg fra din gamle?
– Eppendorf-notatene er ren fiksjon. Det vil si at alle sentrale skikkelser, samtaler og hendelser er oppdiktede. Den utgaven av Ingvar Ambjørnsen som dukker opp her, er imidlertid veldig tett på meg selv. Selve konseptet – tre nordmenn i dialog i bydelen Eppendorf, Hamburg – er også tett på virkeligheten. Jeg lever i en slik trekant. Men siden jeg verken skriver om vennene mine eller familien min, tar jeg det hele over i det fiktive. Verken Susi eller Konrad likner på noen i det virkelige liv. Men i den samme virkeligheten fører vi liknende samtaler som de som forekommer i denne bloggen.
Lenge før jeg begynte å skrive gikk jeg rundt i min egen forestillingsverden og gjorde meg kjent.
– I den første bloggteksten forteller du om en «dagdrømt norsk småby» som du i mange år har oppholdt deg i under arbeidet med bøkene dine. Nå melder du altså flytting til Kråkereiret i Eppendorfer Weg, også dette, forstår vi, en fiktiv bolig. Dette boligmarkedet tør være ukjent for mange lesere – kan du fortelle litt om hvordan de fiktive skrivestedene fungerer for deg? Og hvordan fant du frem til Kråkereiret?
– Jeg har det ofte slik når jeg skriver. At jeg må forestille meg at jeg sitter et annet sted enn i virkeligheten. Da jeg skulle skrive Opp Oridongo, der handlingen utspiller seg på en fiktiv øy i Nord-Norge, begynte jeg med å være mentalt til stede på denne øya. Lenge før jeg begynte å skrive gikk jeg rundt i min egen forestillingsverden og gjorde meg kjent. Da jeg satte de første setningene på papiret var jeg for lengst blitt husvarm. Jeg bodde ikke langt fra det huset der hovedpersonene mine holdt til. Når det gjelder Kråkereiret, er det en fiktiv leilighet som jeg har hatt i bruk i en del år nå. Forfatteren Halvdan Skagge bor der i romanen Ut av ilden. Når bloggens Ambjørnsen flytter inn, står alle Skagges eiendeler der fremdeles. Bøker. Plater. Klær. Og ikke minst: Etterlatte papirer…
– Det er noe med tonen i Eppendorfernotatene, kanskje noe med hvordan du kommenterer din egen skriving, samtidig som kommentarene i seg selv også glir over i det litterære, som får meg til å tenke på Uroens bok av Pessoa eller Kafkas dagbøker. Et sted nevner du jo også selv at du tenker deg en slags litterær dagbok. Kan du utdype litt hvilke tanker du gjør deg rundt valg av sjanger her? Noen konkrete forbilder?
– Jeg har ikke lest verken Kafkas dagbøker eller Uroens bok av Passoa. (Uroens bok har jeg nettopp fått i hus, så den står høyt på leselisten min nå.) Så her har jeg ingen forbilder av noe slag, og det synes jeg er både deilig og frigjørende. Men dette skal helt opplagt bli en litterær dagbok. Bloggens tre hovedpersoner er alle svært aktive lesere, og vi leser ofte de samme bøkene. Med de samtalene dette medfører. Når det gjelder omtale av konkrete bøker, forfattere og forfatterskap, kommer jeg imidlertid til å legge tyngdepunktet godt til siden for de titlene og navnene som «er i vinden» for øyeblikket. Samtidig utspiller jo handlingen seg i tilnærmet sanntid. Den begynner å løpe høsten 2015. De tre vil nok neppe komme seg gjennom nyttårsaften uten at navnet Michel Houellebecq har vært på alles lepper. Det er egentlig ganske kult å leve med ca. et halvt års forsprang på «bloggvirkeligheten». Altså et lite stykke inn i «fremtiden».
Et av disse bonussporene er faktisk en hel roman som jeg på sett og vis har seilt forbi. Den ligger der som en grunnstøtt oljetanker.
– «Bloggvirkeligheten», det er et interessant begrep. Nå nylig delte nettmagasinet Vixen ut sine årlige blog awards, og for oss som mener at bloggen egner seg til mer enn å omtale mote, skjønnhet og interiør, må dette kunne sies å være et nedslående skue. Hva tenker du om bloggen som uttrykksform i 2016? Hva får en etablert forfatter til å velge denne formen?
– Nå har jo jeg vært «blogger» siden mange, mange år før blogg-begrepet ble født. Med det mener jeg at jeg har vært fast aviskommentator i over tredve år. Jeg hadde formatet inne da internett kom. Akkurat i øyeblikket ligger den virksomheten helt nede, av grunner som jeg ikke skal komme inn på her. Så la meg heller snakke spesielt om Eppendorfnotatene. Dette er noe som har kommet og gått i bevisstheten min, (og på harddisken på Macen min) siden 2009. I mange forskjellige former. Tidvis har det vært Halvdan Skagge som har ført pennen, og tidvis har det vært meg.
Susi og Konrad har kommet og gått i mange ulike varianter. Noen ganger har jeg tenkt bok, og andre ganger har jeg tenkt nett. Nå tenker jeg nett og arkiv. Allerede nå har jeg en mengde «bonusspor» eller «ekstras», som av ulike grunner ikke kommer med i nettutgaven pga. format eller annet. Hva som skal skje med dette stoffet vet jeg ikke for øyeblikket. Et av disse bonussporene er faktisk en hel roman som jeg på sett og vis har seilt forbi. Den ligger der som en grunnstøtt oljetanker. Kanskje tar jeg med meg små grupper inn på befaring. Men det er klart: Først og fremst må vi se om det som nå blir lagt ut på nett er av interesse for noen. Jeg har ikke tenkt å plage forlaget med dette hvis vi ikke får noen følgere. Jeg kommer uansett til å fortsette, siden dette jo faktisk er min litterære dagbok og arkiv.
– Som privatperson er du vanligvis lite synlig i romanene dine, men du gjorde et unntak da du for noen år siden utga boken Farvel til romanen på Flamme forlag. Ser du på dette prosjektet som en slags videreføring av den utgivelsen?
– Ja. Dette prosjektet er i høyeste grad en videreføring av Farvel til romanen. Den boken kan i grunnen godt leses som første kapittel av denne bloggen.
– Noe annet; under festivalen på Lillehammer i fjor fortalte du at Elling, en av dine mest folkekjære romanfigurer, er på vei tilbake – som blogger! Er det noen sammenheng mellom Ellings bloggvirksomhet og din egen? Hvordan er Elling som blogger i forhold til Ingvar Ambjørnsen?
– Vi er nok veldig forskjellige. Det vi har til felles er først og fremst at vi både blogger om helt konkrete og utenforliggende temaer, samtidig som vi også utbroderer den hverdagen som vi står midt oppe i. For de tre i Eppendorf handler det for eksempel mye om hvordan det oppleves å være innvandrer etter at middagshøyden i livet er nådd. Blir vi her inn i alderdommen? Eller vil vi «hjem». Slike ting. Det vil altså ikke bare handle om bøker i Eppendorfnotatene.
– I det andre innlegget på den nye bloggen din introduseres vi for Konrad Ramn, som du møter i et middagsselskap der han foredrar om Hamsun. Senere sitter dere i Kråkereiret og snakker «litt om fiksjon og virkelighet». Slik tekstene i bloggen jo også gjør. Og jeg lurer på om denne leken med skillet mellom fiksjon og ikke-fiksjon fra din side også har en kritisk undertone, altså et lite spark mot de delene av den litterære offentligheten hvor letingen etter nettopp denne skillelinjen i blant kan synes å gå på bekostning av lesningen av teksten som en god tekst, rett og slett?
– Jeg er ikke ute etter å sparke til noen. Jeg sitter helt alene i Kråkereiret og sliper språket. Det er det hele. Jeg er veldig, veldig heldig som har et forlag som lar en gammel elefant få leke seg.
– Litt tilbake til bloggformatet. Som bloggforfatter kan du vel arbeide litt mer fristilt fra de vanlige sjangerkravene, fra bokens forventninger om en kurvet dramaturgi og en avsluttet fortelling. Så et naturlig spørsmål til slutt blir; hvordan ser du for deg fortsettelsen av Effendorfnotatene? Har du allerede nå en ide om hvordan prosjektet skal avrundes eller vil du la det få utvikle seg fritt underveis, uten noen overordnet plan?
– Som sagt: Hvor lenge denne bloggen skal løpe slik den nå blir satt opp, må vi finne ut av etter hvert. Jeg er veldig klar på at dette ikke skal bli en klamp om foten for forlaget. Men jeg er like klar på at det jeg nå har satt i gang ikke er noe som jeg akter å avslutte før naturen tvinger meg. Jeg har absolutt ikke tenkt meg noen «slutt». Jeg tror det er mer naturlig å sammenlikne dette med en Tv-serie der en sesong avløser en annen. Ja, sånn ser jeg for meg blogg som litteratur.
Men altså: For mitt vedkommende med et stort bonusmateriale. En lekegrind for nerder. Den vil bli åpnet på den ene eller andre måten.
