På dette stadiet, med ca to tredjedeler av romanen skrevet ned i kladd, forlater jeg hjemmekontoret, og setter meg på toget til St. Peter-Ording. Jeg kommer i de følgende dagene ikke til å skrive en eneste linje, men jobben jeg skal gjøre er likevel helt avgjørende. Det er forresten ikke en jobb jeg skal gjøre, men tre. Jeg skal dessuten spasere lange turer langs de enorme strendene her oppe, samt ta kraftig for meg av hotellets gås med rødkål, og enda mer av den røde vinen. På denne tiden av året ligger badebyen St. Peter-Ording nærmest død. Men på det vesle hotellet lar livet seg leve. Det passer utmerket med en gjennomgang av manus foran peisilden.
For det er jobb nummer en. Å lese manus sammenhengene, helst uten avbrytelser av noe slag. Mobiltelefonen slått av. Bare stormkastene mot rutene. De første kapitlene har jeg ikke sett på siden i mai en gang. Jeg tror det var da jeg begynte. Hvordan henger det hele sammen? Hvordan har hovedpersonen utviklet seg siden den gang? Er han den samme? En helt annen? Jeg gjør det alltid slik: Lar personene leve seg inn i teksten. Jeg vet nesten ingen ting om dem når jeg går i gang. Denne gangen visste jeg bare at fortelleren er en mann rundt førti år gammel. En vandrer. En som går i skogen og på fjellet. En som seiler på fjorden.
Ut over det ser jeg ham bare for meg i enkelte scener. Glimt. Drømmeaktig
(Ok. Jeg vet en god del mer om hva han har å gjøre på jorden og i teksten, men jeg kjenner ham ikke.)
Den andre jobben jeg skal gjøre nå, er å ”bøye”, eller ”smi” språket. Vanligvis bruker jeg et temmelig stramt riksmål, men denne gangen må dette språket tilpasses det miljøet som skildres. Et annet miljø enn de jeg har befunnet meg i i de siste tekstene mine. Jeg har alltid sagt at det er hovedpersonen som bestemmer språket i mine romaner. Nå må jeg ta konsekvensene av det. Resultatet blir derfor at jeg fører opp lange ordlister og nye justeringer som skal styre språket i akkurat denne boken. Det er et ganske røft miljø som skal skildres, og det vil ikke passe med et altfor konservativt språk. Samtidig er språket i for eksempel ”Den siste revejakta” en tilbakelagt affære. Jeg beholder riksmålet. Men myker det opp. Tilpasser det livet langs veien, så å si. Det er en stri tørn, men samtidig er det en jobb jeg kan ta med meg på den stormblåste stranden, eller i badebassengets halvmørke. Den fysiske listen jeg senere fører, skal spare meg for masse arbeid når finpussen skal gjøres.
En annen liste må også settes opp nå. Navnelisten. De personene jeg etter hvert har skjøvet inn i teksten. Når jeg skriver, noterer jeg bare disse navnene på det som ligger nærmest maskinen. Løse ark. Forsiden på manuset. Regninger. Aviser. Nå ligger flere titalls navn på mennesker, oppdiktede og reelle steder, vann og elver, strødd rundt i et eneste kaos. Jeg må finne orden før jeg fortsetter.
Den tredje jobben bærer jeg egentlig alltid med meg. Utviklingen av romanen videre. Nå planleggingen av hvordan denne teksten skal landes. Hvordan den siste tredjedelen av handlingen skal være. Alle bøkene mine har blitt til på ulike vis. Men regelen er at jeg ser de store linjene for meg, og så folder handlingen seg ut underveis. Det ene tar det andre. Omtrent som i virkelighetens verden. Denne gangen vil jeg vite mer om hva som konkret skal skje mot slutten, og grunnen til det skal jeg komme tilbake til.
Det handler om en helt annen roman.
Men hva skal dette barnet hete? Det jeg står i nå? Dette med tittel er ekstremt viktig for meg. Tittelen er flagget jeg seiler under. Kanskje selve seilet. Eller roret. De to, tre gangene jeg har kullseilt, har jeg begitt meg i vei uten å ha hatt tittelen klar på forhånd. Derfor er min politikk klar på dette feltet: Ha alltid tittelen klar før du skriver den første linjen.
Denne gangen har det likevel vært annerledes. Jeg hadde tittelen lenge før jeg begynte. Så en natt kom en ny seilende. Det var som om en stemme hvisket meg den i øret. ”Natten drømmer om dagen.”
Lykkelige stunder finnes.
( Fortsettelse følger.)
