Når jeg er så godt i gang med en roman som det jeg er nå, skjer nesten alltid det samme. Jeg får lyst til å begynne på en ny. En helt annen bok. Et artig fenomen, særlig når jeg befinner meg så vel med stoffet som denne gangen. Med den erfaringen årene har gitt meg, er det ikke vanskelig å underrykke denne trangen til å stikke av, men som ung og uerfaren måtte jeg ofte ta meg kraftig sammen. For det handler om å stikke av, selv om hjernen ofte fabrikkerer bemerkelsesverdig gode argumenter for å hoppe over på et annet prosjekt.
Å skrive romaner handler veldig mye om å holde ut. Stå løpet. Ikke rømme. Ikke få panikk. I et fjernsynsintervju for en tid tilbake, sa kollega Ragnar Hovland at det vanskeligste for ham, var starten. De første setningene. For meg er det helt annerledes. For meg er starten det mest lyspregede, ja ”lette”. Jeg har mange gode oppstarter liggende som jeg aldri kom noen vei med, og mange har sendt meg sine opp gjennom årene. Men jeg har alltid sagt: Alle som i det hele tatt kan skrive, kan prestere de to, tre første sidene i en roman. Uten at det har stort med skriving av romaner å gjøre. Romanforfatterne er de som skriver de resterende sidene. De to, tre hundre som gjenstår.
Så hvordan ligger jeg selv an denne gangen? Jeg er i rute. Jeg har en ramme på litt mindre en tre hundre manussider. Tror jeg. Er jeg nokså sikker på. Det betyr at jeg i øyeblikket er omtrent der hvor flyet befinner seg når flygeren begynner å mase om innflygning, og på med sikkerhetsbeltet. Men hvordan kan man være sikker på at det er riktig å runde av akkurat – der? Det kan man ikke være sikker på. Det er en sjanse man må ta. I virkeligheten er jo døden helt rå på å sette absurde punktum, så man har egentlig ganske vide fullmakter innenfor litteraturen også. Sånn tenker i alle fall jeg. At slutten kommer når man føler at det er over, rett og slett. Og etter hvert som jeg nærmer meg det punktet, begynner jeg alltid å få opp veldig sterke forestillinger om nettopp sluttbildet. Film. Foto. Med lukt og lyd. Denne gangen har jeg hatt et sluttbilde helt fra oppstarten, det er ikke så vanlig. Men i løpet av den siste uken, stiger et nytt og annet bilde opp til overflaten. En som plutselig setter både hovedpersonen og flere av bipersonene i et helt annet lys. En plutselig tanke som dukker opp mens man leser avisen, eller ser på tv. Så er alt annerledes. I sånne situasjoner liker jeg jobben min.
Men at man slipper en person eller en gruppe i en gitt situasjon, betyr slett ikke at man er ferdig med karakterene. Ofte blir de hengende. Jeg har jo hatt det med det opp gjennom årene. (Det var bare Pelle & Proffen som var planlagt som serie, Elling-bøkene var det ikke. Og etter Revejakta, klarte jeg ikke å slippe verken Robert eller Carl, så sånn så Galgenfrist dagens lys.) Denne gangen er jeg veldig klar over at en del av personene vil dukke opp i bøker som følger etter denne. Mer om det i ”Nytt fra kontoret” etter hvert. Da vil jeg også gå nærmere inn på hva jeg gjør med de ”forstyrrende” impulsene som lokker med grønnere gress underveis. Det går an å gjøre dem til sine venner.
(Fortsettelse følger…)
