Liv Mossige (f. 1978) jobber som lektor og skriver bokanmeldelser for Dagsavisen. I 2014 debuterte hun som skjønnlitterær forfatter med romanen Tyskland. Kritikerlaget hevdet nylig at debutanter overses og Forlagsliv har derfor bedt Mossige, som både er er kritiker og forfatter om å belyse dette:
«I expect nothing and accept everything»
sa Anthony Hopkins en gang for lenge siden da han ble spurt om hvordan han trodde skuespiller-livet i Hollywood skulle bli. Jeg har prøvd å tenke det samme om livet som debutant.
Egentlig er jeg veldig lei av å være debutant. Jeg er lei av selve ordet. Det føles litt som å ha på seg en glorete kjole når man har begynt å trekke litt på åra. Det er utakknemlig av meg å være lei av å være debutant, for det er veldig mange fine ting som blir gjort for alle oss som debuterer litterært: Samlinger på litteraturfestivaler, og bok-presentasjoner for eksempel. Det jobbes for at vi skal bli sett, eller at vi i alle fall skal føle oss sett.
Ved å gi ut en bok føler jeg at jeg er invitert inn i de voksnes selskap og da vil jeg slippe å sitte ved barne-bordet. Hvis jeg er med på leken må jeg tåle steken: Dårlige kritikker og taushet, noe som også rammer etablerte forfattere.
En amerikansk lyriker, som jeg i farten har glemt navnet på, sa at å debutere var som å slippe en fjær ned Niagara falls. Så det er tydeligvis ikke noe nytt-, eller særnorsk fenomen at mange debutanter blir møtt med taushet. Eller var det lyrikere han skrev om? Det kan være, mange lyrikere blir også møtt med taushet, dikt-samlinger blir sjelden bestselgere.
Litteraturkritiker i NRK, Marta Norheim etterlyser en sterkere kritisk offentlighet i Norge. Det er på sin plass. Såkalte smale romaner burde få større plass i rampelyset, kulturredaksjonene bør ta større sjanser. Det er et mysterium at de store avisene kutter ned på litteraturanmeldelser. Jeg tror gode, og ikke minst dårlige anmeldelser selger aviser. Man bør anmelde flere bøker i Norge, men det bør ikke nødvendigvis anmeldes flere debutanter.
