Jeg elsket Jonathan Franzens gjennombruddsroman Korrigeringer (2001). Vinduets anmeldelse sammenfaller bra med min egen opplevelse av hvorfor, men aller best husker jeg portrettet av patriarken Alfred som oppløses av Parkinsons, og the rise and fall av kvikke, dumme, kåte Chip som collegeprofessor og seksualskandale. Gjennom nærbildet av Lambert-familien tegnet det seg samtidig et panorama av oppgangstidene på 90-tallet.Franzens nye roman, Renhet, er en dørstopper – akkurat som Korrigeringer og Frihet (2010). Det personlige er fortsatt politisk og det politiske personlig. Men det personlige er blitt mer personlig, avstanden til romanfigurene er blitt mindre. Selv om en del er uenige med meg – mer om det siden – så gjør dette i mine øyne Renhet til en overbevisende, troverdig roman.
Litterær ingeniørkunst
Renhet begynner som historien om Pip, som har en drittjobb, et enormt studielån og bor i et squatterhus med Occupy-bevegelsen i the Bay Area, med moren sin og alle problemene hennes som en regnsky av dårlig samvittighet like over hodet. Hun lar seg overtale til å ta en praksisplass i Sunlight Project i Bolivia, en Wikileaks-lignende affære startet av Andreas Wolf. Kapittel 2 dreier seg om hans rebelske østtyske ungdom – troverdig beskrevet av germanofile Franzen, som snakker flytende tysk etter flere utvekslingsopphold.
I kapittel 3, 4 og 5 møter vi Leila Helou, gravende journalist i Denver Independent, grunnlagt av Tom Aberant med en $20 millioners-gave han har fått fra … ja, fra noen som skal spille en sentral rolle i Renhet. Tom Aberants nære forhold til Andreas Wolf, og til Pip og hennes familie, rulles opp i de siste kapitlene. Jeg tror faktisk alle de sentrale personene i boka holder minst én viktig hemmelighet skjult for minst én av de andre. Den litterære ingeniørkunsten gir boka framdrift, uten at det virker billig – det kommer som resultat av god framkomstmiddelskonstruksjon av beste tysk-amerikanske merke. Oppbyggingen understreker hvor sammenvevd alle er, og hvor at Andreas’ evige solskinnsprosjekt er utopisk. Dessuten avhenger ikke romanen av at leseren ikke får innsyn i en eller annen fiks hemmelighet før mot slutten. Klarer du ikke lese romanen før du vet mer av hva som skjer? Værsågod. Du ødelegger ingenting.
Troll som sprekker
Så hva er «temaene» i romanen? Informasjonsflyt vs fortrolighet? Åpenhet og renhet vs skitne hemmeligheter? Mediekulturens behov vs personlige behov? Selv om man kan utlede en hel del teorier om sammenhengen mellom disse begrepene som karakterene i boken, og kanskje Franzen, kunne sagt seg enig i, så er dette er en roman, og ikke en fagbok. Ta den Assange-aktige Andreas Wolf, som får tilgang til Stasi-mappa si som en slags avskjedsgave fra sin høyt plasserte far akkurat i det Øst-Tyskland begynner å bryte sammen. Han lover å ikke forsyne seg av originalene, men akkurat det løftet driter Andreas Wolf grundig i. Grunnen er ikke spesielt edel: han er livredd for å bli avslørt for et mord. Han slipper unna fordi han tilfeldigvis møter et TV-team i det han kommer springende ut fra arkivet, og gir en impromptu liten angrep-er-det-beste-forsvars-tale om viktigheten av å avsløre det øst-tyske diktaturet: «Dette er et land fullt av betente hemmeligheter og giftige løgner. Bare det sterkeste solskinn kan desinfisere det!» Enter The Sunlight Project.
Om Andreas Wolf hadde vært et tankeeksperiment i en filosofibok, så hadde The Sunlight Project vært et eksempel på én måte å tenke på troverdighet. Verdens Snowdener, Assanger, varslere, alle verdens små og store WikiLeakere passer på at dulgte interesser kommer til overflaten, at informasjon deles, at troll sprekker. De troverdige er de som tåler å få skittentøyet luftet. Man stoler på dem som ikke har hemmeligheter.
Men Andreas vet så alt for godt at hemmeligheter også er det som fører til fortrolighet. «Jeg skal si deg det,» sier Andreas til Pip, som han midt inne i den bolivianske jungelen er begynt å føle seg ganske så tiltrukket av, «at det er vanskelig å stole på noen som ikke har hemmeligheter.» Så holder han faktisk en liten forelesning om temaet: «Du trenger nærhet til andre mennesker. Og hvordan oppnås nærhet? Ved deling av hemmeligheter.» Andreas har et stort behov for å avsløre og et enormt behov for intimitet som utspiller en konstant liten krig i skallen.
Noe av det som gjør Renhet til stimulerende lesestoff er nettopp at den vekker til live debatter jeg ikke blir ferdig med. Kanskje jeg undervurderer hvor stort rommet for hemmelighold fortsatt er i internettets tidsalder, for eksempel? Klart jeg har ufattelig mye lettere tilgang til informasjon om hvordan beskjentskapene mine fra tredve år siden ser ut og hva de jobber med. Men hva vet jeg om hvorfor de valgte som de gjorde, eller hva de tenker på nå? Hva er historien bak de smilende feriebildene de legger ut? Mer data krever også enda flere koblinger, og i informasjonskaoset vi lever i er det rom for stadig nye små gjemmesteder for hemmeligheter. Som tilfluktssted fra hverdagen eller som kariesangrep, avhengig av om du er Baktus eller tannbørsten.
Det er også mange stimulerende referanser, selv om det ganske raskt kan føre den teoribevisste leser inn i en hel del raske konklusjoner. Handler romanen egentlig om renhet (siden det er tittelen og navnet på hovedpersonen)? Pip er navnet på hovedpersonen i Dickens’ Great Expectations: Hva er likhetene mellom dem, eller mellom Dickens’ Bildungsroman og Franzens? Og hvorfor har moren til Pip fått navnet Penelope, som Dagsavisen anmelder skrev i en ulykksalig mix–up av Ødipus og Odyssevs, «etter kvinnen som i myten venter og venter på Ødipus, mannen som dreper sin mor for å ekte sin far. Franzen gjør det kanskje (?) med et slags glimt i øyet, men det føles passé likevel.» (Rettet versjon her, originalt sitat her.) Poenget er vel snarere at det er litt «passé», eller i alle fall litt skolestilsk, å lese denne romanens mange referanser som en nøkkelroman, som om teksten består av referanser som, om man tegner et diagram, kan spare en for å lese selve romanen.
Romanen nestenrett
I mange år leste jeg mye heller fagbøker enn romaner. «It is better to be clearly wrong than almost right,» sa foreleserne mine når jeg skulle skrive papers på universitetet, og fagbøker var stort sett clearly right på en del ting og clearly wrong på andre. Romaner hadde alltid nestenrett – rett på en så veldig indirekte måte. Det er helt sikkert mye problematisk med Renhet. (Om du er interessert, så er det nok av referanser i Gawkers anti-sympatiske anmeldelse Jonathan Franzen’s Purity is an Irrelevant Piece of Shit, som er symptomatisk for Hatchet Jobs-stilen i anglo-amerikansk anmelderi; eller i Columbia-prof Nicholas Dames mye smartere Franzen Makes Nice, som i mine øyne leser hele romanen, nøkkelroman-aktig, som et naivt forsvar for «niceness».)
Men Renhet minner meg, som The Corrections en gang gjorde, om hvorfor jeg orker å lese romaner i det hele tatt. Det er ikke for å bli belært om hvordan verden, eller jeg selv, henger sammen. Den forferdelig søte og smarte Terri Gross forsøkte å få Franzen til å forklare hva han egentlig ville si med Renhet i en episode av NPRs All Things Considered. (Diskusjonen oppstår på ca. 17:00.) Franzen svarte det eneste fornuftige: «If there are things that I can only talk about in symbolic form and in a made-up story, then it would kind of defeat the purpose of writing a novel if I could give you a list of what those things where and how I worked with them.» Sorryborry. Hilsen Romanen.
Dickens med mennesker
Som jeg husker de første sidene jeg leste i Korrigeringer! Men jeg husker like godt en venninne som jeg forsøke å proselytisere for, men som ikke lot seg omvende. «Franzen er full av seg selv,» sa hun. «Han er ett eller annet sted oppi der [oppovervinking med henda] og ironiserer over alle karakterene sine.» En arrogant forståsegpåer av en lenestolsgeneral, som sender karakterene sine ut som infanteri for å slåss på romanens slagmark! My boy Franzen!
Kanskje var det noe i det. Iallfall spilte innvendingen på repeat i pannebrasken gjennom hele lesningen av Frihet. Under Renhet var den borte for meg. (Selv om ikke alle er enige. Franzen-bashing er en egen ting i UK og USA.)
James Wood, i en svært positiv anmeldelse av Korreksjoner i the Guardian i 2001, mente at Don DeLillo, en av forfatterne Franzen både er påvirket av og skiller seg fra, i Underworld (1997) hadde skrevet «a Dickensian novel without any humans in it». Franzen skrev i alle fall Dickens med mennesker, mente Wood. (Temaet er deilig utviklet i «Against Paranoia: The Case of Don DeLillo» i Woods første essaysamling.)
Så er det vel det vel det lille menneskelige aspektet, det som James Wood så i Korrigeringer og som venninnen min aldri fant, som er ennå tydeligere i Renhet. Franzen har skrevet en sterk og morsom idéroman med menneskene tilbake på plass, med sol og regn og skittent og rent og et helt broket opptog av folk å være enige eller uenige med. At romanen ikke er perfekt er én ting, men om det er en påminnelse om hvorfor man leser romaner i det hele tatt, ja, så er det godt nok for meg. Hei, venninne: Det kommer et eksemplar i posten.
