De aller fleste vet at Norge er et rikt land. Samtidig tenker vi oftest lite over hva denne rikdommen innebærer, hvordan den vokser fram og hvor skjør den kanskje er – spesielt nå når oljealderen går mot slutten.
For hvordan beskrives egentlig oljerikdommen vår? Og hva kan språket være med på å synliggjøre eller skjule?
Med bidrag fra sentrale fagpersoner og forfattere innen skjønnlitteratur og sakprosa setter forfatter Eivind Hofstad Evjemo og sosialantropolog Knut Christian Myhre vår egen rikdom under lupen. Resultatet er nye perspektiver på det mystiske fenomenet Oljefondet og på vår egen samtid og kultur.
Les tre korte utdrag fra boka nederst i saken
Om boka
«Rikdommens språk»
Rikdommens språk er en bok hvor åtte forfattere utforsker ulike sider ved Oljefondet, eller . Her bringes økonomer og forskere, sakprosaskribenter og skjønnlitterære forfattere sammen.
Oljefondet er dypt forankret i demokratisk politikk og byråkratisk forvaltning, og har gjort det norske folk og samfunn til en stor aktør i de internasjonale finansmarkedene. Men hvordan beskrives denne rikdommen?
Hver forfatter tar for seg et begrep som er sentralt i fondets fortelling om og fremstilling av seg selv. Sammen representerer forfatterne et mangfold av stemmer man sjelden hører i forbindelse med Oljefondet.
I tillegg til egne tekster fra antologiredaktørene Eivind Hofstad Evjemo og Knut Christian Myhre inneholder Rikdommens språk bidrag fra Cathrine Knudsen, Morten Søberg, Amalie Kasin Lerstang, Klaus Mohn, Bjørn Vatne, Øyvind Rimbereid, Karl Emil Rosenbæk og Anne Karin Sæther.
Rikdommens språk kan bestilles hjem her
Kjøp Rikdommens språk som e-bok her
Noe annet en kurver og tall
– Vanligvis, når man tenker på fondet, ser man kanskje for seg det tikkende, absurde høye tallet på fondets hjemmeside, man ser for seg søyler, kurver, akser og tall. Knut Christian og jeg ønsket derimot å vise Oljefondet fra andre vinkler, forklarer Eivind Hofstad Evjemo.
– Vi ville se på bl.a. hva som ligger i begrepene fondet bruker når de presenterer seg selv, og hva dette fondet gjør med oss.
Evjemo påpeker at Oljefondet jo er noe veldig konkret – penger skal forvaltes, investeres, avkastning skal cashes inn. Men fondet er også en grunnleggende, samfunnsdrivende aktør som går inn i livene til alle oss nordmenn – og i stadig større grad mennesker på ulike steder i verden. Vi eier bedrifter og handlegater, vi sitter i styret til teknologifirmaer og involverer oss i politikk langt unna våre egne grenser.
– Ofte er det finansfolk som fungere som drivere av fortellingen om penger og oljefondet. Vi mener derfor at temaet fortjener flere blikk og stemmer. Nødvendig kompleksitet uteblir. Oljefondet handler handler om deg og meg. Vi mener flere burde skrive, kritisere og diskutere hva det er og gjør. Slik kan vi være med på å forstå Norge, mener han.
Kontraster og dilemmaer
Redaktøren nevner i fleng når han blir spurt om å trekke frem noen beskrivelser av Norges rikdom og Oljefondet i boka.
– Norge er rikt, men også nyrikt. Vi har både hatt flaks og vært dyktige. Oljefondet er en Sareptas krukke som gjorde at vi seilte relativt uskadd gjennom en global pandemi. Vi har like mye penger på bok som andre land har i statsgjeld, noe som har gjort oss fartsblinde. Har vi kontroll over farten? Hva med klimaforandringene som oljen har vært med på å drive frem, og som endrer livene for mennesker langt utenfor Norges grenser? Og er fremtidens ufødte nordmenn viktigere enn nåtidens syriske flyktninger?
– I Rikdommens språk inviterer vi til å gruble videre omkring slike spørsmål. Bli med!
Tre utdrag fra boka Rikdommens språk
Fra «Verdi» av Cathrine Knudsen:
Fremdeles betaler jeg på studielånet. Jeg har mye igjen. Beløpet har forrentet seg. Hver time jeg brukte den gangen på sorgløse studier og bekymrede tanker for verdens tilstand har innhentet meg med sin påminnelse om tid.
Jeg burde nesten være takknemlig for at studielånet med sin pågående rente forteller meg hvor verdifull denne tida faktisk var, noe jeg ikke skjønte til fulle da, ikke i det hele tatt forsto. At tilværelsen jeg forbrukte da, som syntes uforpliktende, da jeg eksisterte så til fingerspissene – at denne tida skulle fortsette å eksistere i en annen form, i en størknet men bevegelig form, en slags revers form, og være med meg.
Tenk at jeg fremdeles betaler for at jeg kunne sitte rundt bålet til dagen grydde, sykle hjem til studentkollektivet lykkelig og fremdeles halvfull i soloppgangen, ikke kjenne trøtthet, aldri kjenne trøtthet, bare veksle mellom søvn og våkenhet. Renta som løper fra den gang glemmer ikke, en tid jeg har forlatt, men som likevel opptrer i forrentet og omdannet form nå. Den finnes altså fremdeles!
Fra «Portefølje» av Amalie Kasin Lerstang:
Jeg tror jeg blir med i siste liten. Fra hjemmekontoret logger jeg meg inn på webinaret der deltakerne er samlet for å diskutere tekstene de har skrevet til prosjektet. Jeg er den eneste som ennå ikke har begynt. De andre har holdt på en stund, lest hverandre underveis, jeg sitter mutet og lytter.
Alle deltakerne har blitt bedt om å skrive noe om Oljefondet. Noe. Det var i alle fall det jeg sa til kona mi da forespørselen kom på mail.
Skrive noe om Oljefondet?, spurte hun.
Jeg nikket. Klarte ikke se det for meg mer konkret. Når jeg kun kjenner Oljefondet gjennom medias eller politikeres omtale, men ikke inngående, ikke som forsker eller samfunnsøkonom, er det vanskelig å få helt grep om hva det gjør og hvordan det egentlig fungerer. Oppsummeringen blir fort banal: Oljefondet er veldig, veldig mye penger. Det handler om investeringer. Om en industri som har formet landet jeg har vokst opp i. Om en avkastning som har skapt historien vi forteller om oss selv og om velferdssamfunnet vi ofte er så stolte av. Oljepenger. Oljelandet Norge.
I måten Oljefondet omtales på, kan man få inntrykk av at landet ville ligget med baugen i været dersom vi ikke hadde hatt det. Hos deltakerne i webinaret søker jeg etter en annen mulighet. En fortelling som er annerledes. For deltakerne er forskere, samfunnsdebattanter, er ikke en av dem også samfunnsøkonom? De har skrevet om, jobbet med, vært tett på fondet. De kjenner det, fra innsiden. Jeg noterer som en galning i notatboka, redd for å gå glipp av noe som kan bringe dette svevende vesenet ned på bakkeplan.
Noen uker før forespørselen om å skrive noe kom, satt jeg i telefonen med en dame hos NAV. Jeg forsøkte å forklare helt konkret hvordan arbeidshverdagen til en forfatter ser ut, slik at hun kunne gi svar om utfyllingen av skjemaet til den midlertidige kompensasjonsordningen for selvstendige næringsdrivende. Det var jobbtørke, oppdragstørke, koronatørke i kulturfeltet. Ordningen var så nyetablert at saksbehandleren ikke kunne svare på spørsmålene jeg stilte. Hun skulle høre med juristen deres og ringe meg opp igjen. Men juristen visste heller ikke, og jeg ble sendt på en runddans mellom saksbehandlere, havnet tilbake i køen, tut-tut, tast 1, tast 2 eller 3, før jeg fra den ene fikk et løsningsforslag hun trodde ville duge.
Ordningen var en av flere som ble stablet på beina i hui og hast da koronaen kom og samfunnet stengte ned. Eller, hast og hast, det tok en stund, og enda litt tid før pengene kom inn på de søkendes kontoer. Ordningene måtte stadig justeres etter terrenget. Men staten hadde muligheten, handlingsrommet, og selv om det aldri ble bra nok, aldri traff helt riktig, tøt det nå penger fram fra hjørnene, opp av hatten. Det som tidligere hadde vært umulig, ble mulig. Et samfunn skulle reddes gjennom ei krise, og vi hadde råd. Jeg fikk pengene, de kom fort, plutselig stod de på kontoen og gliste.
En historie som kan fjerne skammen.
Jeg tenker på min egen bankkonto mens jeg forsøker å notere lærdommer fra webinaret. Skribler og knoter i notatboka mens deltakerne snakker, jeg vet ikke hva jeg skal si, er bare stille. Der jeg selv er redd for å si noe feil, virke naiv i drømmen om en velferd uavhengig av olje og fond, bærer ikke disse deltakerne på den samme ærefrykten. De tar tak, røsker og river i det uten redsel. De veit hvordan de skal holde ungen, mens jeg, den barnløse, er redd for å knekke nakken på det hvis jeg holder feil. Fondet leveres fra barm til barm i webinaret, en av deltakerne dier det til og med ved brystet, legger patten i oljefondets munn, før deltakeren ved siden av henne slenger det over skulderen og venter på at det skal gulpe. Nå kan jeg se det, der er Oljefondet, det står så klart for meg, og akkurat da er vi ferdige.
Deltakerne takker for seansen, og den eimen av forståelse forsvinner i takt med at de, én etter én, logger seg ut.
Til slutt er det bare meg og møteverten igjen.
Ha det, da!, sier han og vinker. Ha det, sier jeg, vinker litt, og så kastes jeg ut av «rommet».
Fra «Tid» av Morten Søberg:
Det fyrste oljefondet, derimot: ein Kuwaitisk skipnad, meiner eg. Alt i 1953 etablerte kuwaitarane eit oljefond med hovudkvarter i City of London. Etter at landet vart sjølvstendig i 1961, utvikla dei retningsliner og vedtekter som handlar om å spara og investera oljepengar for å styrkja seg sjølv økonomisk med tanke på ei ukjend, men venteleg annleis framtid.
Men Arabia meir ålment? Vel, eg vart fødd rett før Ekofisk-funnet i 1969, den norske månelandinga – heile livet mitt fell i tid saman med ein petroleumsbasert økonomisk gullalder utan sidestykke i norsk soge. Mentalt, likevel, og trass i mellom anna Statfjord og eit av dei største statlege petroleumsfond i verda, assosierer eg framleis olje, gass og eventyrleg rikdom med 1001 natt, sjeikar, ørkenlandskap, arabarhingstar, talet 0, falkar, djupt framande styresett og sjølvsagt europeisk imperialisme, krigar, Mekka, islam (meir eller mindre malapropos: litt tankevekkjande no å tenkja på at kvar dag på barneskulen på 1970-talet i Trondheim byrja med Fadervår i plenum) – og (i den religiøse teorien:) forbod mot renter. Du kan ikkje skriva på norsk om oljefond og tid utan å skriva meir om Midtausten òg, skriv eg.
