-Jeg må overraske meg selv, provosere og sjokkere meg selv. Å skrive for meg handler om å ha et dypt ønske om å ha kontroll og å samtidig ønske å miste den samme kontrollen, sier Lars Saabye Christensen. I tre år har han skrevet på en roman i hemmelighet, Magnet.
Jeg tenkte at han kunne være mannen som kom syklende oppover veien langs trikkeskinnene. Han kunne være den litt høye fyren som ruslet sammen med turistene langs det gamle slottet. Eller personen i grå dress som akkurat da rundet hushjørnet. Så kommer Lars Saabye Christensen og jeg skjønner at ingen av dem kunne vært ham likevel. Når han stiger ut av drosja ser jeg at jeg kunne ha kjent ham igjen hvor som helst.
Jeg blir slått av kontrasten mellom den lyse litt gjennomskinnelige huden og det svarte i klærne, mellom det klare analyserende blikket og det varme håndtrykket, mellom en mann jeg ikke i det hele tatt kjenner og det at jeg kjenner bøkene. Det er den vakreste dagen på lenge, så vi setter oss et sted i solskinnet. Jeg tar av meg solbrillene mine, og etter en stund tar han av seg sine.
Lars Saabye Christensens har blitt ualminnelig av å skrive ualminnelig godt om livet til alminnelige mennesker. Slik er han på en måte seg selv og mange andre. For leserne hans er han dem som ser seg selv og livene sine i bøkene.
Han sier selv: «Det du skriver finnes ikke. Du skaper det ord for ord.» Å skrive en roman er en fantastisk stor jobb. Nå har han brukt tre år i hemmelighet på romanen «Magnet». Ikke redaktøren, ikke en gang kona hans fikk vite noe før han nesten var ferdig med manuskriptet. – Det er en menneskerett å ha hemmeligheter. Jeg fant ut at jeg likte å holde den for meg selv. Det gav meg disiplin og styrke. Jeg meldte meg ut av verden og inn i romanen. Det har vært en fin tid, sier forfatteren.
Han forteller at romanen har vært krevende. – Jeg var usikker på om jeg ville få det til. Å skrive en roman er mer intenst enn tidligere. Det krever tid, det krever en dyp konsentrasjon, så man ikke mister grepet. Man er alltid redd for å miste romanen. Det blir ikke lettere å skrive romaner. Det blir tyngre. Tidligere har jeg tenkt at jeg løfter ned romanene mine. Nå er det mer som å løfte romanen opp fra bunnen. Det krever styrke.
På side 71 traff han en mann på en benk med en blomsterkrans som gav ham tryggheten han trengte. – Han hvisket til meg at nå har du en roman. Jeg ble veldig glad i den mannen, sier Saabye Christensen.
«Magnet» handler om Jokum Jokumsen. Personen har forfatteren diktet opp, men navnet kommer fra hans eget familietre. Jokum er så høy at det er umulig for ham å ikke bli lagt merke til. Når han så blir en suksessfull kunstfotograf i tillegg forsterker det hans annerledeshet. Vi følger livet til Jokum, karrieren hans og samlivet med hans store kjærlighet Synne Sager.
– Han vet hva det å stå utenfor koster. Han betaler en pris i ensomhet. Han lengter etter det alminnelige, etter å gå i ett, å ikke stikke seg ut. Derfor elsker han Synne, fordi hun tar ham imot på et vis. Suksessen vekker en dobbelthet i ham. Glede, men også ønsket om å gjemme seg, sier Saabye Christensen.
Er det noe du kan kjenne deg igjen i?
– Jeg husker at jeg besøkte en ambassade i forbindelse med Halvbroren. Det skulle være en mottakelse med mange viktige personer tilstede og jeg spurte hva jeg skulle ha på meg. Da sa de til meg: «Du er jo kunstneren. Du kan kle deg i hva som helst.» Men det var ikke det jeg ville. Jeg ville være som de andre der. Jeg ville ikke være unntaket, men regelen. Det var noe som beveget meg da jeg skrev om Jokum. Kunsten og litteraturen blir mer og mer knyttet til opphavsmann og kvinne. Privatpersonen må vise hva han gjør. Det har ikke jeg alltid likt.
I boken sier fortelleren at å skrive gjør de alminnelige dagene ualminnelige. Er det en god dag, når man har skrevet dagen ualminnelig?
– Jeg vil gjerne hylle det alminnelige. Jeg elsker det alminnelige, og det er også det alminnelige Jokum forsøker å dokumentere gjennom fotografiene sine. Det er de alminnelige dagene jeg er i best form for å si det sånn.
Føler du at du har ofret deg for å skrive?
– Jeg er redd for å bruke det uttrykket om meg selv. Det er mange i verden som ofrer livet sitt for kunsten. Det gjør ikke jeg. Men det er mye som står på spill for meg. Det er mye jeg har valgt bort. Det er sånn livet mitt har blitt og jeg har villet det. Å være forfatter har på mange måter vært et egosentrisk valg.
I boken prøver fortelleren å nærme seg grunnen til hvorfor han skriver, og det nærmeste han kommer er refrenget «det er ikke derfor». Vet du hvorfor du skriver?
– Det er et gåtefullt refreng som jeg også skjønte klang i meg. Hver gang jeg finner en grunn så finner jeg en grunn til og en til. Sånn er det med kunsten og sånn er det med kjærligheten. Og det er i grunnen litt godt. Vi blir aldri helt klare over oss selv, sier Saabye Christensen.
Kunsten og kjærligheten er tett knyttet sammen i «Magnet». Når Jokum møter Synne er det først gjennom forelskelse, men når Synne oppdager Jokums talent som kunstner utvikler det seg også til å bli et partnerskap der Synne tar forretningsmessig styring på en tidvis kynisk måte. Synne har et sterkt forhold til bildene til den amerikanske kunstneren Edward Hopper, og Saabye Christensen skildrer hovedpersonenes ofte smertefulle ensomhet på en måte som minner om Hoppers kunst. De pendler hele tiden mellom behovet for å holde fast ved den andre og for å kjenne igjen seg selv. – Hun blir en stor del av samlivet deres. Hun administrerer ham. Det er ikke så galt det. Han liker å bli passet på. Jeg har aldri tvilt på kjærligheten mellom dem. Det er den som er hovedstrømmen gjennom denne romanen, sier forfatteren.
-Jeg ønsker at romanen skal være lett i bevegelse, kalle på latteren. Hvis man har et tema som er tungt må man ha med seg latteren og lyset for å bevege ting fremover. Jeg er så enkel og banal i hodet at jeg vil at det jeg skriver skal virke som popmusikken gjorde på meg som tenåring. Den satt ord på noe jeg ikke kunne formulere.
I hvilken grad føler du deg beslektet med en fotograf når du skriver? I diktsamlingen «Etter sirkuset» har du et dikt som heter «Brevvekt» der du beskriver en gammel dame på en måte som jeg oppfatter som fotografisk, og du sammenligner også måten hun ser jeg-personen på med fremkallelsen av et fotografi.
– Jeg er veldig inspirert av fotografi og føler meg som en visuell forfatter. Jeg liker å se ting for meg. Særlig mellom diktet og fotografiet er det et slektskap. Jeg er interessert i det som er i bakgrunnen på fotografiene, som et ansikt i et vindu, en som ikke vet at han er med på bildene. I ung alder fotograferte jeg mye selv. Det er et selvbiografisk trekk i romanen. Så gav jeg opp, akkurat som Jokum gjør på et tidspunkt i romanen. Jeg fant ut at jeg ikke hadde legning for å plage folk ved å ta bilde av dem. Det var bedre å skrive.
-Men, når man skriver om mennesker kan ikke det ofte ramme folk mye hardere enn et fotografi?
Ja, det er et stort ansvar, men det er sjelden jeg skriver om levende personer. Jeg må alltid sverge på at fiksjonen er mitt redskap, mitt apparat, selv om jeg kanskje har vært slem mot et par gymlærere opp gjennom tidene.
