Allerede i 2015, da han fremdeles gikk på Westerdals, satte Andreas Veie-Rosvoll i gang med det som skulle bli Tonefall. Det var det første han skrev som føltes som det gikk av seg selv i starten. Nå, 6 år og to barn senere, er den humoristiske debutromanen om musikk endelig ferdig.
– Litt mye ego
I romanen Tonefall følger vi Simen Marbo og Jacob Reiner. Simen er frontfigur i bandet Nihilist Supreme, og drømmer om å slå igjennom. Jacob er radiojournalist med eget musikkprogram på n’te året, og lengter etter den gode musikken. Nihilist Supreme slipper låta Placeholder, en låt som dukker opp fra oven og faller ned i hodet på Simen. Over natta vet alle hvem bandet er.
– Simen er på mange måter selve bildet på en ung person med kunstneriske ambisjoner. Han går på høygir og vil gjerne løpe før han kan gå. Han er veldig flink og dedikert, og egentlig snill, men tror nok litt for ofte at han kan gjøre alt alene. Han er konfliktsky og syns det blir best å beholde skylappene på når ubehagelige ting skjer. Jeg synes synd på han, forteller Andreas Veie-Rosvoll.
Jeg skulle gjerne tatt en øl med dem, men ikke samtidig. Det blir litt mye ego.
Andreas Veie-Rosvoll
Mens Simen er ung og på mange måter fryktløs, og det slett ikke uten konsekvenser, er Jacob på andre siden på vei bort fra det som en gang var hans store lidenskap. Radioprogrammet hans har ikke samme lytterskare som det en gang hadde, og han ser tilbake på et liv som kunne – og kanskje burde – vært håndtert på andre måter.
– Jeg skulle gjerne tatt en øl med dem, men ikke samtidig. Det blir litt mye ego, sier Veie-Rosvoll.
om forfatteren
Andreas Veie-Rosvoll
Navn og alder: Andreas Veie-Rosvoll, 31
Hvor kommer du fra? Hosle, i Bærum. Rett på grensen til Oslo.
Når begynte du å skrive? I tenårene, men jeg skjønte at jeg ville skrive romaner da jeg var tjue og oppdaget Haruki Murakami. Derfra ble det med noen tapre forsøk før det endelig løsnet med Tonefall.
Hva opptar deg ved siden av skrivingen? Jeg har en samboer og to små døtre som jeg naturligvis er mye sammen med. Ved siden av det jobber jeg som podcast-produsent, og så spiller jeg fortsatt i band når verden ikke er stengt.
Hvor og når skriver du? Stort sett på kveldstid, det er da jeg har tid. Jeg sitter ved spisebordet, omringet av barnetegninger jeg ikke har orket å rydde bort ennå.
Leser nå: Jeg leser Thomas Pynchons Mason & Dixon for andre gang. Det er favorittboka av favorittforfatteren min. I tillegg leser jeg Zeshan Shakars Gul bok, som jeg også liker veldig godt så langt.
Hører på: Mye forskjellig for tiden. William Onyeabor, Francis Bebey, det nye albumet til Tokyo Jihen, Car Seat Headrest, The Strokes, The Police. En god venn anbefalte meg også noen låter fra Lindsey Buckinghams soloalbum Gift of Screws som jeg likte veldig godt.
Hva inspirerer deg? Musikk, podcaster, bøker, kunst som virker som det er laget med livsglede og vilje til å bruke fantasien.
Vil du anbefale en gammel bok? White Teeth av Zadie Smith. Utrolig morsom bok full av hysteriske personer. Litt satire, litt familiedrama, litt absurd, helt perfekt!
Vil du anbefale en ny bok? Ingvild Schades Bergverket. Det slår meg at ingen skriver bøker som Ingvild Schade i dag. Hun leker med språket på en måte som føles både spontan og nøye planlagt. Også er boka veldig morsom. Jeg likte nok debuten hennes (Drammens rekordbok) enda bedre, men Bergverket er også helt rå.
Hva ville du reddet ut dersom det begynte å brenne? Mine barn, åpenbart. De er ikke gamle nok til å redde ut seg selv. Så hadde jeg nok rasket med meg min blå Telecaster, Macen, kanskje fem bøker, bøkene om barnas første år og noen kosedyr (barnas, ikke mine). Mulig dette kan bli litt tungt å bære, så jeg får begynne å pakke.
Fyr i band
Han hadde lenge hatt lyst til å skrive om musikk, og musikken er nettopp det som har inspirert han mest gjennom prosessen.
– Det har jo blitt noen hundre, kanskje tusen, musikkdokumentarer gjennom et liv, forteller Andreas Veie-Rosvoll.
Han har også selv spilt i band i snart 20 år og forteller at mange av karakterene i boka kommer fra hans egen erfaring som «fyr i band». Han har selv møtt og spilt sammen med hundre musikere som Simen.
– Folk som spiller i band er jo ofte veldig glade i oppmerksomhet, og gjør mye rare greier for å få denne oppmerksomheten, sier han.
Parodierer musikkbransjen
I Tonefall får vi titte inn på innsiden av et plutselig stort og berømt band. Hvordan skal de klare å holde beina på bakken, og ikke drikke seg for fulle på bransjefest?
Selv har ikke Veie-Rosvoll egentlig peiling på musikkbransjen.
– Det kommer fra å observere apparatene rundt musikken: promoteringen, omtalen, tendensene, hvordan folk med definisjonsmakt prater om det kuleste og nyeste med de samme buzz-ordene som en ungdomsprest som vil få innpass hos vordende konfirmanter. Kjærligheten min til musikk er veldig ekte, og det er jo de tingene man er mest opptatt av som er lettest å parodiere, forteller Andreas Veie-Rosvoll.
