I Altruistene blir vi kjent med familien Alter, hvor faren Arthur Alter har havnet i problemer. Som den høyst middelmådige universitetslektoren han er, tjener han ikke nok til å betjene huslånet. Han har gitt kjæresten – en langt yngre tysk studine – store forventninger, og barna Ethan og Maggie vil ikke lenger snakke med ham.

Så er det pengene, da – den lille formuen som den avdøde kona Francine holdt hemmelig hele livet, og testamenterte til barna før hun døde.

Det er språklig plettfritt og strukturelt elegant, med kvikke, newyorkske dialoger, og en intelligent blanding av plattityder, situasjonskomikk og aforismer.

Sigmund Jensen, Stavanger Aftenblad

Da banken truer Artur med å ta fra ham huset, inviterer han barna tilbake til St. Louis under påskudd av at han ønsker forsoning. Dermed veller gamle følelser og for lengst begravde minner opp – ikke minst minner om Francine, matriarken hvis liv rommer nøkkelen til å holde familien samlet.

Mørk, morsom familiesaga

Altruistene beveger seg mellom New York, Paris, Boston, St. Louis og en liten ørkenutpost i Zimbabwe. Andrew Ridker gir oss en mørk, morsom og svært følsom familiesaga som på elegant hvis tar for seg avgrunnen mellom babyboomer-generasjonen og avkommet deres, milleniumsgenerasjonen.

Det er en roman om penger, privilegier, politikk, sjekking på universitetet, samtaleterapi, utviklingshjelp, utroskap og om det å bære vekten av sin fortid. Men aller mest handler Altruistene om å være noens forelder og å være noens barn.

Dysfunksjonelle familier

De tragikomiske familieskildringene har fått anmeldere til å sammenligne Ridker med Jonathan Franzen. Hva er det egentlig med den dysfunksjonelle familien som gjør den så velegnet for litterær komikk? Ridker peker på at gleden ved å lese om familier etter hans erfaring ikke er så ulik gleden ved å lese om mytiske verdener, som Narnia eller Tolkiens univers.

– Familier har sine egne lover, historier og vaner, noe som gjør at vi lett lar oss oppsluke når vi leser om dem. Når det gjelder de humoristiske sidene, kan jeg bare håpe på at leserne kjenner seg så godt igjen at de ler og kanskje også krymper seg litt. «Dysfunksjonelle familier» – finnes det egentlig andre typer familier?, spør Ridker retorisk.

En intelligent, morsom og bemerkelsesverdig trygg førstebok […] Ridkers ambisiøse blanding av globalt perspektiv og nær, menneskelig komedie vil nok fremkalle sammenligninger med arbeidene til Jonathan Franzen og Nathan Hill.

Stephen McCauley, New York Times

Hva former generasjonene?

Ridker er selv født i 1991, og del av den såkalte millenniumsgenerasjonen – de som var barn og ungdom rundt årtusenskiftet, som de voksne barna Ethan og Maggie i Altruistene. Gjennom romanen er forholdet noe anstrengt mellom «millennialsene» og foreldrene deres, babyboomerne.

– Jeg er interessert i hvor vi får verdiene våre fra, sier Ridker.

– Når det gjelder babyboomerne og millenials, er jeg spesielt interessert i hvordan de ulike samfunnsøkonomiske omstendighetene har vært med på å forme de to generasjonenes ulike verdisett.

På den ene siden trekker han frem sosial mobilitet, sosial trygghet og virkeliggjøring av den amerikanske drømmen. På den andre siden stikkord som høy studiegjeld og «gig economy», det at arbeidslivet i sterkt økende grad, spesielt i USA, baserer seg på at folk hyres inn for kortere engasjementer.

– Dette er selvsagt en drastisk forenkling, men gitt de svært ulike økonomiske realitetene som har formet hver generasjon, er det ikke rart vi har ulike verdier og setter pris på ulike ting i livet. Kultur og politikk spiller også viktige roller, men jeg tror ikke vi snakker på nær nok om pengenes rolle i våre liv, og om hvilken innflytelse penger har på de store generasjonsskiftene, sier Ridker.

Gode intensjoner vs. realitetene

Det å ikke lykkes når man egentlig forsøker å gjøre godt, er noe mange av oss kan kjenne oss igjen i. Ikke sjelden fra våre egne familierelasjoner, hvor vekten av fortiden ofte veier tungt og kompliserer tingene.

– Dersom det er et hovedtema i Altruistene, har det å gjøre med det man finner i skjæringspunktet mellom gode intensjoner og økonomiske/familiære/politiske realiteter, forteller Ridker.

– Hvorfor trekkes vi mot å være uselviske? Og hvorfor tvinger strukturene i samfunnet oss til å fordreie ting slik at vi lar være å handle i forhold til hva vi i utgangspunktet anser som moralsk?

– Dette er noen av spørsmålene jeg stilte meg selv da jeg begynte å skrive boka. Men etter hvert som jeg skrev, begynte jeg å bli mer og mer opptatt av familie, og hvordan familier kan virke som scener hvor disse store samfunnsmessige spørsmålene utspiller seg, sier Ridker.

Blir lykkelig av å skrive

Ridker er av så å si hele det amerikanske anmelderkorpset blitt karakterisert som ekstremt talentfull, og debutbutromanen er i disse dager i ferd med å utgis i hele 18 land.

– Hvordan har det vært å bli berømthet i et så høyt tempo?

– Finnes det noe slikt som litterær berømmelse? I så fall vet jeg ikke hvordan det er. For å være helt ærlig – livet mitt er akkurat slik det var før, bortsett fra at jeg ikke lenger har en kontorjobb. Det er et enormt privilegium å bli utgitt, og anmeldernes respons har vært ekstremt gledelig, men det som virkelig gir meg energi, og som alltid har gitt meg et driv, er selve det å skrive. Hvis jeg kan skrive fire timer hver dag, fem dager i uka, er jeg lykkelig, sier Ridker.

Andrew Ridkers boktips

– Helt på tampen – har du noen gode boktips til leserne våre?

– I det siste har jeg lest mange fantastisk gode manus som venner har skrevet, inkludert den kommende romanen Gold Diggers av Sanjena Sathian. Om jeg skal nevne bøker som allerede er tilgjengelige, leste jeg nylig – og likte godt – Ben Lerners The Topeka School, Patrick Radden Keefes Say Nothing, og Colson Whiteheads The Nickel Boys. Da Toni Morrison gikk bort, leste jeg Tar Baby (norsk tittel: Dukke i bek) for første gang, det er jeg utrolig glad for at jeg gjorde, forteller Ridker.

– Akkurat nå leser jeg The Custom of the Country av Edith Wharton, og jeg venter desperat på den nye til Jenny Offill.