I Topeka-skolen følger vi Ben Lerners litterære alter ego, Adam Gordon, på high school i byen Topeka i Kansas. Som sønn av to jødiske intellektuelle akademikere i et konservativt og kritthvitt miljø, lever den unge Adam i et spenningsfelt han selv ser tilbake på fra en samtid der Donald Trump er president og polariseringen blant amerikanere bare øker og øker.
Leif Bull tok en prat med Lerner over Teams om å gjøre sine egne, skamfulle erfaringer til litteratur, om skjør maskulinitet og om hvordan 90-tallets liberalistiske triumf viste seg å være opptakten til et USA som er mer høyrevridd enn noensinne.
Språk som våpen og poetisk overskridelse
– Adam er med i debattklubben på skolen, men han er også en slags freestylerapper på fest blant disse forstadsungdommene i Topeka; to måter han bruker sin egen intelligens, men også sin egen veltalenhet som et våpen, en måte å etablere maskulin dominans på, noe som ellers kanskje ville vært vanskelig for en nerdete tenåring i dette miljøet. Hvordan ser du denne måten å bruke språket på i forhold til a) din egen skrivepraksis, og b) litteraturen generelt?
– Den typen debattsport jeg beskriver er en merkelig, veldig amerikansk aktivitet. Det skal i utgangspunktet være debatt om ideer, men det er blitt forvandlet til et bisart tungetalerituale hvor folk snakker uforståelig fort for å fremme flere argumenter enn motstanderen kan imøtegå innen tiden de har til rådighet. Det blir en veldig fysisk aktivitet; spyttet flyr, folk hiver etter pusten og er besvimelsen nær, og selv om det fyller Adam med vemmelse på ett plan, er det øyeblikk under disse debattene der han opplever en slags poetisk overskridelse, hvor språket beveger seg gjennom ham på en inspirerende og poetisk måte, hinsides det personlige.
Jeg liker å skrive romaner som på ett plan tar for seg de mest skamfulle aspektene ved mine egne erfaringer
– Og noe lignende hender når han rapper – hvilket også er en ganske pinlig greie her, et typisk eksempel på hvit appropriasjon av en spektakularisert afrikansk-amerikansk form. Men selv om det er kleint og tullete når han gjør det, kan han også her oppleve slike overskridende øyeblikk. I romanen ønsket jeg å utforske disse ekstreme taleteatrene – både for å harselere grovt med dem, og for å ta på alvor at det kan oppstå øyeblikk fulle av reelt poetisk potensial, selv innen en fullstendig korrupt form, hvor Adam kommer i kontakt med språkets muligheter.
– Jeg liker å skrive romaner som på ett plan tar for seg de mest skamfulle aspektene ved mine egne erfaringer, men jeg vil ikke bare ironisere over det eller gjøre narr av det, jeg vil også bruke litteraturen til å finne kjernen av sosialt potensial som ligger i disse kleine formene.
– Som forfatter opererer du jo alltid innen din egen samtid, som har sine egne korrumperte og kleine former. De er verktøyene man har til rådighet.
– Absolutt. Denne boken utspiller seg for det meste på nittitallet, men jeg ønsket å huske nittitallet via Trump-epokens perspektiv, å se på hvordan det fullstendig fallerte offentlige ordskiftet vi har nå kan anes i et tidligere historisk øyeblikk hvor kommentariatet erklærte en slags Amerikas triumf, hvor vi hadde alle disse «historiens sluttpunkt»-narrativene: Berlinmuren falt, Sovjetunionen kollapset, Bill Clinton – denne kule baby boomeren – ble valgt til president, og det var allerede snakk om et post-rasesamfunn, et post-ideologisk samfunn, post-alt mulig.
– Samtidig sto USA på randen av Columbine-massakren og andre voldelige utbrudd av hvit nihilisme, og jeg ville se det øyeblikket i sammenheng med vår trumpianske nåtid, hvor det politiske språkets kollaps er akutt.
Skjør hvithet og giftig maskulinitet
– Et viktig tema i romanen er det vi nå kaller giftig maskulinitet, og både innledningsvis og avslutningsvis ser vi hvordan slike usunne maskuline praksiser går i arv fra generasjon til generasjon. Er det rimelig å si at romanen er et forsøk på å gripe inn i og forstyrre denne stafetten?
– Jeg er interessert i språket rundt den skjøre hvite maskuliniteten. Det er klart at sånne populære begreper som «skjør hvithet» og «giftig maskulinitet» kan reduseres til klisjeer, men jeg var veldig interessert i denne skrekken rundt det å være et ekte mannfolk, denne skrekken for et slags identitetsvakuum som ligger på lur i det mest privilegerte subjektet – den hvite mannen – og hvordan denne skrekken kommer til syne på tvers av generasjonene.
– Romanen er delvis en granskning av min egen stemme: Hvor ligger den angsten som så ofte fører til vold i meg? Og i ungdomstiden vokser du ikke bare inn i en ny kropp, du prøver også ut forskjellige stemmer, og det er flere steder i romanen hvor hvite menn bruker språket til å tåkelegge snarere enn kommunisere. Romanen er et forsøk på å synliggjøre mønstre på tvers av generasjonene, for å gjøre det lettere å bryte dem.
– Men jeg vil understreke at det ikke er sånn at unge Adam er helt på bærtur, mens voksne Adam har fått det til. Hver gang du åpner munnen, raser alle mulige slags maskuline diskurser gjennom deg. Så selv om romanen er opptatt av slike inngrep som du nevner, viser den ikke Adams seier over den giftige maskuliniteten, liksom.
– Romanen er en veldig personlig og familiefokusert stamtavle over Adams stemme og hvor den kommer fra, men tar også opp hvordan vi trenger et nasjonalt oppgjør med retoriske tendenser i dette Trump-øyeblikket.
Jeg er interessert i den estetiske formens mønstre, i mulighetene i språkets eget liv, i språket selv, som har sin egen sannhet og kraft
Språkets egen sannhet
– Adam Gordon overlapper i stor grad med deg selv, samtidig som romanene dine er fiksjon. Mye er hentet direkte fra din bakgrunn og ditt liv, mens mye annet er oppdiktet. På den ene siden er romanene dine preget av en utforskning av materiell og sosial virkelighet, samtidig er fornemmelsen av språk som språk hele tiden langt fremme i lesningen. Bøkene dine boltrer seg i sin egen kunstighet, på et vis. Er dette poeten i deg?
– Jeg tror det. En viss type selvbiografisk fiksjon eller skriving vil, eller i det minste hevder at den vil, kvitte seg med det kunstige, ikke sant? «Jeg kvitter meg med det litterære, og skriver bare sannheten, og skriver ned alt.» Det interesserer ikke meg i det hele tatt. Jeg er interessert i den estetiske formens mønstre, i mulighetene i språkets eget liv, i språket selv, som har sin egen sannhet og kraft. Så jeg er ikke bare interessert i selve tanken en setning kommuniserer, men også hvordan setningens prosodi og syntaks gir deg en fornemmelse av romanfigurens tenkemåte eller whatever.
– Dette er ikke på noen måte en original idé, det er helt grunnleggende for litterær kunst, men det er mye skrivekunst nå for tiden som fremstiller seg som et brudd med det kunstige, også det en idé med sin egen forhistorie. Jeg vil heller tenke på hvordan litterær form, mønstrene og energien som finnes i selve språket, skaper noe som ikke kan reduseres til selve historien som fortelles.
– Denne romanen tenker over hvordan stemmen er en intergenerasjonell teknologi, om du skjønner. At stemmen alltid er et kompositt av alle disse stemmene før oss. For meg har det vært mest mulig å skrive romanene mine ved å gjøre dem delvis til en utforskning av aspekter ved mitt eget liv. Ikke fordi jeg syntes mitt eget liv var så interessant, men fordi jeg hadde dette lett tilgjengelige råmaterialet for å undersøke enkelte temaer.
Skrekkslagen over Min kamp
– Apropos det å skrive om ting man har opplevd. I Norge har det de siste årene vært flere opphetede diskusjoner i mediene om den etiske dimensjonen ved å skrive om seg selv og sine egne familiemedlemmer, uavhengig av om navnene er endret eller ikke. I de tidligere bøkene dine er det Adam som står sentralt, men her går du også inn i perspektivet til foreldrene dine – eller Adams foreldre, da, som ligner veldig på dine. Og du skildrer traumatiske opplevelser fra deres liv. Hvordan navigerer du i etikken rundt dette estetiske valget?
– Jeg er vekselvis full av beundring og skeptisk til forfattere som er villige til å produsere masse smerte for å fortelle en historie de trenger å fortelle. Det kjedelige svaret i mitt tilfelle er at boken mer eller mindre ble skrevet i samtale med foreldrene mine. Jeg har et veldig nært forhold til dem, og moren min er også forfatter.
– Noe som er litt morsomt er at jeg har en bror som jeg også har et nært forhold til, men han er ikke med i boken. Adam Gordon er enebarn, og broren min er ikke med av et par grunner. For det første fordi han ikke ville likt at jeg skapte en komplisert litterær fremstilling av ham, og for det andre fordi det ville komme i veien for hva jeg ønsket å utforske. Omtrent hver scene ville da handlet om brødre, i stedet for de forholdene jeg ønsket å fokusere på. Men boken er tilegnet broren min, så helt fra begynnelsen, rent strukturelt, signaliserer jeg at dette er en fiksjonalisert versjon.
Jeg beundrer virkelig Min kamp, samtidig som jeg er helt skrekkslagen over noen aspekter ved den. Det krevde mye mot å skrive den, og det forårsaket mye smerte. Denne romanen er noe helt annet.
– Når det gjelder denne bokens versjon av moren min som snakker om bokens versjon av faren hennes, min bestefar, så var det et samarbeidsprosjekt. Ikke sånn å forstå at moren min kom med stilistiske innspill, men vi snakket mye om det, og hva hun følte om det. Og selv om enkelte kapitler er skildret fra foreldrenes perspektiv, er det litt mer komplisert enn som så. Romanen dramatiserer måten den voksne Adam prøver å forestille seg foreldrenes perspektiv. Det er revner i foreldrenes fortellerstemmer hvor det dukker opp ting de aldri ville sagt, aldri kunne ha visst, anakronismer.
– En interessant utfordring, både estetisk og etisk, er hvordan du flagger fiksjonaliteten i verket. Hvordan du sier at dette ikke gir seg ut for å ha monopol på det virkelige. Det er komplisert farvann, og det er vanskelig å generalisere rundt det. Jeg beundrer virkelig Min kamp, samtidig som jeg er helt skrekkslagen over noen aspekter ved den. Det krevde mye mot å skrive den, og det forårsaket mye smerte. Denne romanen er noe helt annet.
Frøet til økende polarisering
– Var de konfliktlinjene du skildrer i romanen, blant annet mellom det dypt republikanske Topeka generelt og skolen hvor foreldrene jobber som en liten boble av kystintellektualisme, like tydelige på nittitallet, eller fremstår de klarere i dag? Ingen brukte begreper som kulturell appropriasjon eller giftig maskulinitet eller kulturkrig på nittitallet, men dette er jo diskurser som ligger langt fremme i den voksne Adams tilbakeblikk.
– Det var som nevnt en utbredt liberal fantasi på nittitallet om at liberalerne hadde vunnet. Bob Dole var denne gamle krigshelten som ble knust av Clinton i presidentvalget, og tanken var at med Clinton i Det hvite huset måtte alt gammelt hat, alle gamle rivaliseringer, all gammel romantisering av soldaten og en viss form for maskulinitet vike for en ny epoke som tilhørte post-ideologiske teknokrater.
– Dette var den liberale fantasien om Clinton, mens det som egentlig skjedde var at frøene til en økende polarisering ble sådd, drevet at en armering av flere samfunnsspørsmål og en dyptgående rasisme som aldri ble borte, og som bare har vokst og vokst. Hele landets historie er jo bygget på det. Så selv om romanen på ett plan skildrer dette «red state»-Topeka, er den mest kritisk overfor denne liberale fantasien fra Clinton-tiden om hvordan disse gamle problemene nærmest var blitt tryllet vekk.
Dette valget sto på en måte mellom to konkurrerende hvite nostalgifantasier: Biden som gjenoppretteren av de nyliberale betingelsene som i sin tid delvis produserte Trump, kontra Trumps idealiserte rasistfantasi om en innbilt amerikansk fortid.
– Det handler om hvordan en slik liberal fantasi gradvis mister kontakt med virkeligheten, om hvordan disse konfliktene som liksom skulle ha vært over, faktisk ble tilspisset av nyliberalismen. Det fantes ikke lenger et venstreorientert språk om klasse som kunne imøtegå en høyrepopulisme basert på hat. Og den unge Adam har på en måte kjøpt dette narrativet om liberal triumf. Han har en debattcoach som er republikaner, og ser på ham som en passé taper som klamrer seg til sine foreldete høyrevridde ideer, mens det som egentlig skjer er at denne coachen på mange måter har historien på sin side; han blir senere en av arkitektene bak den mest høyrevridde delstatsregjeringen Kansas noensinne har sett.
– Den historiske amerikanske rytmen, hvor en tilbakevendende hvit maskulin terror og terrorisme markerer takten, har jo blusset opp igjen med full styrke med Trump. Og takk Gud for at Biden vant, men dette valget sto på en måte mellom to konkurrerende hvite nostalgifantasier: Biden som gjenoppretteren av de nyliberale betingelsene som i sin tid delvis produserte Trump, kontra Trumps idealiserte rasistfantasi om en innbilt amerikansk fortid.
