Det var Wolfgang som førte oss sammen. Året var 1985 og vi hadde begge nettopp utgitt en roman fra korstogstiden og kalt hovedpersonen vår for Wolfgang. Her er det fristende å sette et utropstegn (for eksempel i parentes). Min var fra Godesberg og Eriks holdt til ikke altfor mange mil østenfor. Det er slike tilfeldigheter som gjør folk nysgjerrige. Og mannen som ville at vi skulle treffe hverandre het Brikt Jensen og var en slags leirbål-leder i den eneste tv- kanal som fantes for oss som ikke hadde svenskeantenne.
Det var et litteraturprogram hvor deltakerne satt foran peisen i myke stoler og hvor det var meningen at man skulle snakke krampaktig lett og ledig – og helst avbryte hverandre med korte, vittige og fremfor alt intelligente innspill.
Min tro på varulver og hamskifte stammer fra den gang. Jeg var lamslått av beundring over en bråmoden tyveåring som når som helst kunne skifte personlighet og fremstå som en gammel – rettere sagt: eldgammel – vismann, og som til og med snakket tysk med steinerskole-aksent.
Der og da ble vi venner. Av en eller annen grunn fant han at jeg (som var over dobbelt så gammel) var en passende trampoline å hoppe og sprette på når det gjaldt ideer til og utveksling av synspunkter på det mesterverket han allerede var godt i gang med. Ja, for hans Titanic-bok er virkelig et mesterverk. Gudene må vite hvor mange kvelder vi satt og drodlet på det lille kjøkkenet i Sven Brunsgate, der jeg den gang bodde, midt på Holbergs plass. Og når Erik leste høyt – og det gjorde han ubedt og helt av seg selv – satte også min kone, Else, seg ved kjøkkenbordet og lyttet, minst like ivrig som jeg. Og slik fikk vi Titanic-boken servert i flere omganger, i mange forskjellige versjoner – og alltid i store porsjoner.
Gode minner. Nesten magiske kvelder. Og hvis vi på noen som helst måte kan ha inspirert en millimeter til det endelige resultat er jeg både stolt og glad.
Stolt var jeg også på en annen måte, husker jeg, for på en faderlig-onkelaktig måte var jeg faktisk stolt av denne unge og talentfulle kollegaen.
… allerede som ganske ung røper han en egen evne til å se inn i mennesker, leve seg inn i de forskjelligste skjebner, lete seg frem til mørke kroker og lirke opp stengte rom.
Derfor har jeg også problemer med å være objektiv, når jeg nå er bedt om å skrive et kort etterord til debut-romanen: Falketårnet. Men pliktoppfyllende som jeg gjerne vil gi inntrykk av å være, fant jeg straks romanen frem fra bokhyllen igjen, leste den på ny – og ble like trollbundet som for tredve år siden. Den holder. Og det er det ikke altfor mange gamle bøker som gjør. Men Falketårnet føles stadig like levende og nærgående. Som så ofte siden dreier det seg også i debuten om en avviker, en som kjenner seg fremmed og utenfor. Denne mørke tråden løper igjennom store deler av Eriks forfatterskap. Og allerede som ganske ung røper han en egen evne til å se inn i mennesker, leve seg inn i de forskjelligste skjebner, lete seg frem til mørke kroker og lirke opp stengte rom.
Men først og fremst har vi å gjøre med en forfatter som liker å fortelle. Og som er stolt over at han slik føyer seg inn i en flere tusen år gammel leirbåltradisjon, hvor form og innhold må balansere. Her er det ikke nok å drive intellektuell akrobatikk med ord og vendinger, man bør også ha en handling i bunn – en god historie å berette. Ofte knyttes gjerne adjektivet «gammeldags» til slike forfattere. I et intervju med Niels Lillelund i 1998 tar Fosnes Hansen (som vi heretter kaller ham) til motmæle mot en slik oppfatning (og vi tillater oss å gjengi sitatet slik det sto å lese i den danske Jyllandsposten):
«Personligt vil jeg blot råbe en lille protest mod den opfattelse, at fortællingen er en forældet form, som ikke længere har nogen plads i litteraturen. Hvis fortællingen ikke har noget at gøre i litteraturen, hvor søren har den så noget at gøre?»
Kreativitet – det er den evnen vi har til å mestre våre egne assosiasjoner.
Den nitten år gamle Fosnes Hansen (det er lett å glemme hvor ung han var da han skrev Falketårnet) eier en nærmest uslukkelig tørst etter kunnskap, etter å forstå sammenhenger, både i andres og sitt eget liv… etter å forstå litt mer av alle de assosiasjoner som vrimler i tankene hans. Derfor er Falketårnet, i likhet med de senere bøkene hans, stappfull av spennende faktastoff! Og alt er føyet naturlig inn, uten at det på noen måte stopper eller forstyrrer handlingen. Fosnes Hansen gir oss sømløse overganger til glimt av klassisk astrologi, middelalderhistorie, falkoneri og mer til. Alt slikt som forfatteren har latt seg fascinere av under arbeidet med boken, fruktene av et grundig researcharbeid, som han nå generøst deler med sine lesere. Noe som bringer meg over til en av mine kjæreste kjepphester når det gjelder kunst og kultur: Jeg tror nemlig at alt hva mennesker gjennom årtusener har frembragt av musikk, kunst og litteratur, alle tanker og ideer … at alt dette finnes på et stort, imaginært roteloft. Døren står åpen for alle. Og der oppe kan vi gå omkring så ofte vi vil. Personlig vet jeg at uten dette loftet kunne jeg aldri ha skrevet. Jeg lytter. Jeg fotograferer og tar avstøpninger, noterer, skriver av. Snur og vender. Jeg leter etter fragmenter jeg har bruk for – biter som passer sammen med de bitene jeg har i mitt eget hode. For hva er egentlig kreativitet? Det finnes mange forskjellige forsøk på definisjoner. Mitt er slik: Kreativitet – det er den evnen vi har til å mestre våre egne assosiasjoner.
For meg er det tydelig at nettopp dette roteloftet var selve «jordbærstedet» for den unge forfatteren – og slik jeg tolker ham er det fremdeles det sted i verden hvor den nå tredve år eldre Fosnes Hansen liker seg aller best. Jeg tror han nærmest daglig tar seg en tur opp loftstrappen. For her har vi å gjøre med en forfatter som helt tydelig er en fetter av Askeladden. Han brenner av lyst til å vise frem alt det spennende og kuriøse han finner der oppe – ikke for å belære eller gjøre seg viktig, men rett og slett for å dele sin finnerlykke med oss.
Vi som tror at vi kjenner ham, vet at han også muntlig – og nærmest ustanselig – har tungen full-lastet. Han kan slett ikke noe for det – han bare bobler over med anekdoter og fakta, må få det ut! Og alt kommer i en nesten skriftlig språkdrakt, tilsynelatende knadd og formet på veien mellom hjerne og munn. Formfullendte setninger som like gjerne kunne stått på trykk. Så har han da også de siste årene rett og slett begynt å diktere bøkene sine.
Falketårnet er en av merkesteinene i moderne norsk litteraturhistorie. Ikke bare fordi den er en usedvanlig sterk debut, som flyr støtt og sterkt på egne vinger. Men også fordi den peker fremover mot et betydelig forfatterskap, et forfatterskap som med tiden skulle få lov til å fengsle lesere nær sagt over halve kloden.
Vel blåst, Erik!
Her finner du pocketutgavene av Erik Fosnes Hansens romaner.
