«Jeg kan ikke se for meg en bedre måte å være i verden på», sier Camilla Bogetun Johansen om hvorfor hun skriver.
– Både den biten av skrivinga som får det til å knitre deilig i hodet, og den delen som skjer i hånda. For meg er skriving veldig taktilt. Jeg skriver for hånd med en fyllepenn jeg fikk av kjæresten min. Det er så godt å gjøre ting med hendene.
Camilla Bogetun Johansen (f. 1980) har vokst opp i Finnmark og bor i Oslo. Hun debuterte i 2021 med romanen Egen maske først. Jeg har kolleger (2023) er hennes andre roman.
Bestill Jeg har kolleger hjem i postkassa her.
– Handler om å være en kropp i verden
Hennes nyeste bok, Jeg har kolleger, er en roman om arbeid. Camilla Bogetun Johansen skildrer med ømhet, alvor og komikk hvordan det er å jobbe med noe mange tar for gitt, nemlig omsorg. I romanen møter vi en kvinne som jobber i en bolig for psykisk utviklingshemmede autister.
«Heldigvis fikk jeg meg jobb. I kommunen. Hvordan forholder du deg til å bli slått? spurte hun som intervjua meg.»
Slik åpner romanen. Blant de ansatte i hjemmet møter vi geologistudenten, kokken, telefonselgeren, den tidligere håndmodellen, kunstneren, de ufaglærte, vernepleierne og andre. Felles for dem alle er at de jobber i bolig.
– Jeg har kolleger handler om å være en kropp i verden, å ønske seg noe annet og finere enn det man har, men ikke helt skjønne hvordan man får det og heller ikke innse at det man har er ganske fint, sier Camilla Bogetun Johansen.
Med folks liv som arbeidsplass
Boka tar for seg mange aspekter ved arbeidet kalt «omsorg». Beboerne må ha omsorgsarbeidere i nærheten døgnet rundt.
Hovedkarateren står på, rydder og ordner, men blir påminnet av en kollega om også å ta det med ro mens hun er hjemme hos en beboer. At hun jobber i hjemmet til Barbro, og at Barbro ikke bor på hennes arbeidsplass. Barbro er ikke på jobb. Dette er livet hennes.
– Det eneste jeg bryr meg om, er folk. Hva de sier, tenker, mener. Og hva de gjør med hendene sine, kroppene sine, sier Bogetun Johansen om hvilke temaer som opptar skrivingen hennes.
– Handlinger er utrolig spennende og skaper en flyt og et rom i teksten som ikke kunne oppstått med karakterer som bare tenkte på ting. Jeg elsker å lese om folk som gjør ting de kan med verktøy de behersker. Eller ting de ikke kan. Så lenge noen gjør noe. Den fysiske verden er veldig tiltrekkende.
Om de bortgjemte i samfunnet
Vi møter Roger som spiser alt. Grus, papir, bleier, avføring. Roger kaster seg rundt og skader seg, slår de ansatte, lugger. Jobben som omsorgarbeider er å distrahere, å stille seg i veien, å være et mykt filter mellom Roger og alt som kan skade ham.
Beboer Tove vet aldri hvor hun skal gjøre av seg. Verden er en størrelse for stor. Hun elsker kart og eier over 20 atlas. Ingen spør beboerne om fremtiden. De skal ikke bli noe, personalet skal bare passe på at de er noe.
«Jeg har sjeldent hatt en jobb jeg kunne smykke meg med», sier hovedkarakteren i boka.
Hun har søkt seg inn på forfatterstudier i Bø, Tromsø og Bergen. Sagt opp jobben innen salg av førstehjelpsutstyr i påvente av studiestart. Så tikker avslagene fra skolene inn én etter én. Hun søker på alt hun finner av nye jobber, men får avslag der også. Omsorgsboligen blir svaret.
«Jeg vet ikke om jeg vil jobbe med omsorg. Det ser fint ut på film, for da følger vi alltid den spesielle personen som greier å nå inn til den bitre, gamle dama eller koble seg opp mot den introverte gutten ingen riktig har kommet i kontakt med før. I virkeligheten kommer alle disse menneskene med en god dose virkelighet, med kropp og lukt. Hodebunn, morraånde, føtter og fitte.»
Det første tegnet på sivilisasjon, var omsorg.
Camilla Bogetun Johansen
Hva er egentlig omsorg?
Romanen gir oss et innblikk i de bortgjemte menneskene i samfunnet, og de ansatte som jobber med dem. Hvorfor bestemte forfatteren seg for å utforske denne tematikken?
– Det er ikke så hokus pokus, det er jobben min. Det er mange mennesker som trenger omsorg og får omsorg, og kanskje ikke så mange som skriver om det? Omsorg handler om å gi gode rammer rundt andre menneskers liv.
Camilla Bogetun Johansen jobber i dag både som ufaglært miljøarbeider og er forfatter.
– Det gir meg mulighet til synliggjøre et arbeidsliv som er veldig vanlig, men ikke så ofte skildra i litteraturen, sier hun.
Hun sier at det første tegnet på sivilisasjon verken var våpen og verktøy, men et femten tusen år gammelt knekt lårbein.
– Lårbeinet er det lengste beinet i kroppen og uten sjukehus og pleie, tar det seks uker før det gror. Når dyr knekker noe, dør de.
Men dette nevnte lårbeinet hadde altså grodd. Noen hadde passa på at beineieren fikk mat, pleie og ikke blei spist av ville dyr mens beinet grodde.
– Det første tegnet på sivilisasjon, var omsorg. Vi alle trenger omsorg, noen av oss så mye at det blir en fulltidsjobb for andre, sier Camilla Bogetun Johansen.
Bestill Jeg har kolleger hjem i postkassa her.
Bygger muskler som en rustning
«Nå er det tynne laget med muskler en rustning, en beskyttelsesdrakt som gjør at slagene ikke treffer så hardt.»
I tillegg til å jobbe i bolig, tilbringer hovedkarakteren i Jeg har kolleger mye tid på sitt lokale treningsstudio på Tøyen.
– Treninga er viktig for henne, fordi det er en måte å eie kroppen sin på. Å ha et lite lag med muskler, gjør at slagene ikke treffer så hardt. Og du eier deg selv fullt ut, disiplinen hjelper deg til å være i stede i kroppen, sier Camilla Bogetun Johansen.
«Gjør du så godt du kan?» spør sjefen i en scene der hun forteller om sine utfordringer i arbeidet. Hun vet ikke hva godt betyr, men hun innser med dette at sjefen bare er en sjef.
«Jeg vet ikke hva jeg skal svare. Vet at jeg er her for å passe på Roger, men kanskje hadde jeg trodd at noen skulle passe på meg også. (…) Det er ingen som passer på meg her.»
Se flere intervjuer fra Boktips LIVE her.
Pandemien: – De aller fleste var fornøyde med å klappe litt på balkongen
Boka Jeg har kolleger grodde frem under koronapandemien da det ikke var noe annet å gjøre enn å gå på jobb.
– Da blei jeg veldig klar over hvem som måtte på jobb og hvem som fikk hjemmekontor. De samfunnskritiske yrkene var de yrkene vi var helt avhengige av. Likevel blei de lønna som om de var de minst viktig, sier Bogetun Johansen.
På et tidspunkt følte hun at det satte ting i perspektiv for mange. Ja, kanskje hadde hun til og med håpet på at folk i samfunnskritiske yrker skulle få varig anerkjennelse.
– Men jeg tok feil. De aller fleste var fornøyde med å klappe litt på balkongen før de glemte bort folk i samfunnskritiske yrker, sier Bogetun Johansen.
Bestill Jeg har kolleger hjem i postkassa her.
Les også: Den store guiden til bokhøsten 2023
