Den norske bokhøsten får en pangstart med den dystre, men medrivende romanen fra svenske Caroline Ringskog Ferrada-Noli. Hun debutere med Naturen, allerede i 2009, og har ikke gitt noen roman siden.
Imidlertid har hun også gitt ut en samtalebok sammen med Liv Strömquist basert på podcasten deres En varg söker sin pod. Forfatteren har i tillegg skrevet og regissert tv-serien Juicebaren. Og i høst kommer hennes drama-komedieserie Amningsrummet på SVT som skal handle om fødselsdepresjon.
– Dette er din andre roman, men Rich Boy brukte du syv år på, var det noen spesiell grunn?
– Ja, jeg hadde ingen penger og måtte jobbe.
Les VGs anmeldelse av Rich boy: «Særs god leseropplevelse!»
Ikke plass til svake kvinner
– Romanen vakte stor oppsikt i Sverige da den kom ut, og har per dags dato solgt 30 000 eksemplarer. Hvorfor tror den fikk så mye oppmerksomhet?
– Jeg vet faktisk ikke hvorfor. Jeg tror det lenge har fantes en politisk korrekthet i kunsten. Det har ikke vært plass til å skrive om svake kvinner. Det er likevel mange som kjenner seg igjen i det har skrevet, har fått mange brev som forteller meg akkurat dette. Det eksisterer liksom et gap mellom hvordan virkeligheten beskrives og hvordan den egentlig er.
– Du har sagt at du ville utforske mørket som finnes i kvinner og bevege deg vekk fra «den sterke kvinnen»-tropen. Hvorfor?
– Bare fordi det finnes, men ikke blir utforsket. Jeg opplever det som at man ikke skal tale ille om svakhet fordi det forbindes med kvinner og man ikke skal bidra til å stigmatisere kvinnen som allerede har en lav status. I Sverige er man opptatt av alle de gode menneskene, de tar mye plass, men det skrives veldig lite om dårlige mennesker. Er det sånn i Norge også?
– Nei, her elsker de å skrive om dårlige mennesker. Jeg har fått med meg at den episke romanen er i vinden i Sverige akkurat nå, og at flere kvinner skriver generasjonsromaner, som har lenge blir forbundet med menn.
– Ja, hele den greia med å ta et stort grep om virkeligheten, å distansere seg fra det personlige og introverte og å forklare historien er en veldig mannlig ting. Rich Boy er en hel bok hvor jeg nå får «mansplaine». Nå forteller jeg om verden og den menneskelige natur. Det må sies at jeg ble inspirert av Karl Ove Knausgård og Lev Tolstojs Anna Karenina.
Den dårlige moren
– Men hva fikk deg til å fokusere på de usympatiske kvinnene? Fordi mennene i boka er ikke akkurat av topp kvalitet de heller.
– Det er et privilegium å være være dårlig, det får menn lov til å være i fred. Rich Boy handler også hovedsakelig om morsrollen, og da spesielt den dårlige moren. Da jeg ble mor selv ville jeg undersøke hva som gjør en til en dårlig mor. Jeg hadde ikke lyst til å bli en dårlig mor.
Det har vært en oppsving i fremstillingen av dårlige mødre. I 2018, samme år som Rich Boy utkom, kom også filmen Hereditary og tv-serien Sharp Objects. De handler begge om mødre som ikke oppfyller omsorgsrollen som man forventer fra kvinner.
– Forventer vi mer av mor enn vi gjør far?
– Ja, men jeg vil si at romanen min fokuserer på det å være et barn. Jeg ønsket å beskrive hvordan et barn kan være et offer for foreldrene. Det aller beste hadde vært om det kom en far som reddet barna, men det gjør det skjer ikke. Barnet blir da tvunget til å være nær mor. Jeg ønsket også å snike inn en kritikk av boomer-generasjonen som ønsker å fremstille seg som gode, men det er de ikke.
– Jeg ville også belyse det de kalte for positiv sexisme på 80-90-tallet. Mammaer fordi de er mødre fikk som regel full omsorg av barna ved skilsmisse, rett og slett fordi de ble ansett som mer kapable biologisk. Dette var i alle fall veldig vanlig i Sverige.
– Rich Boy tematiserer også klasse og fattigdom. Jeg opplever at alle de tre generasjonene av kvinner er svært bevisste på klassen sin og beveger seg i samfunnet deretter.
– Jeg ville gestalte hvordan heteroseksualitet, parforholdet og ekteskapet fungerer som klassemarkører. Det er status å ha kjærlighet, det gjør en mer eller mindre rik. Man blir fattig av å være singel og denne økonomiske situasjonen er fortsatt en realitet for kvinner i dag. Det finnes mange undersøkelser som viser at eierklassen i Sverige fortsatt er hvite menn.
Bryter sirkelen
– Det store gjennomgående temaet i boka er arvesynd. Døtrene arver mye fra mødrene selv om de arbeider mot det. Det tydeligste er kanskje spiseforstyrrelsene som nesten blir overrakt som arvegods. Spiseforstyrrelser er også veldig tett knyttet opp mot feminiteten, er det som er forlokkende for kvinnene?
– Jeg tenker det er status å være tynn og slank. Det krever en dyrere livsstil. Når man er alene med mange barn må man fikse mat fort og da er det lett å spise dårlig. Det ligger også en makt i å styre vekten sin, å ha fullstendig kontroll over i alle fall ett aspekt av livet sitt.
– Tror det er mulig å bryte ut av den onde sirkelen? Traumene man har arvet?
– Jeg tror ikke det er umulig, men det er veldig vanskelig. Det naturlige er at sirkelen fortsetter. Når Annika forkaster moren sin og nekter å møte henne, bryter hun sirkelen. Det er for meg en lykkelig slutt. Da kan hva som helst skje. Det er nesten umulig å bryte, men det går an.
– Jeg leste i et intervju at boka ikke er selvbiografisk, og takk Gud for det, for det var helt jævlig å lese romanen. Hvordan var det for deg å skrive den?
– Ja, den er kanskje too much. Jeg beklager. Det var helt forferdelig å skrive den, jeg gråt mye. Jeg var allerede på et mørkt sted og da ville jeg skrive om ting jeg var redd for. Romanen har noen selvbiografiske elementer, men fantasien min er mye mørkere enn virkeligheten. Jeg vet ikke hvorfor jeg skrev den sånn, mulig det var en slags trøst å dele sorgen min med andre.
– Det går bra, det er en veldig god roman.
