I Ta det som er ditt tar Didrik Morits Hallstrøm oss tilbake til universet fra sin første bok, kjærlighetsromanen Du er ikke død før jeg slutter å elske deg, som innkasserte høye terningkast og rosende karakteristikker. Blant annet skrev Knut Faldbakken i VG: «En smertefylt, foruroligende storbysaga om unge mennesker som vakler på kanten av sin egen tragedie, levert av en debutant med et gjennomborende blikk for de riktige detaljene og et åpenbart stilistisk talent.».

Historien om Iben og Daniel – og om å ha alt og ingenting på samme tid – står i Ta det som er ditt fremdeles sentralt, og byen Oslo spiller fortsatt en sterk rolle i den hardtslående og inderlige fortellingen.

Samtidig er den nye romanen en historie som kan leses som noe helt eget. Vi møter Daniel omtrent ti år etter, han er ute av fengsel og tilbake i Oslo. Hans store kjærlighet Iben er død, broren er innlagt og sønnen Hermann trenger en far. Vi blir tilskuere til Daniels intense kamp for å få kontroll over sitt eget liv og for å beholde det han elsker.

Kjøp Ta det som er ditt som e-bok her

Debutboka grobunn for ny fortelling

– Du er ikke død før jeg slutter å elske deg er langt fra en perfekt bok. Det er masse greier der inne jeg tenker er ganske over-the-top i dag, men boka har en vilje og en ærlighet i seg som jeg er stolt av. Og så er det jo Daniel da, hovedpersonen selv, forteller Hallstrøm på spørsmål om hvorfor han ville vende tilbake til, og fortsette på, historien om Daniel.

– Jeg jeg tror de fleste som skriver har en sterk tilknytning til debutboka si. Du er ikke død før jeg slutter å elske deg kom ut i 2011 og var den første boka jeg skrev. Den er jo unektelig en begynnelse. Et referansepunkt, påpeker Hallstrøm.

– Samtidig gjør man alt man kan for å komme seg lengst mulig unna akkurat den boka. Man utvikler jo seg, blir bedre. Man ser og hører og opplever masse greier som er mye mer relevant og ekte. Man innser at man har tatt feil. At det er andre folk som har gjort den samme greia bare sjukt mye bedre. Og så vil man videre. Og det er da det begynner.

– Hvordan gikk det egentlig nå, i hans verden?

Hallstrøm forteller at han og hovedkarakteren Daniel tilbake i 2011 og årene før nok hadde visse likheter, på den måten at de bodde i samme by og strevde med mange av de samme følelsene – savn, depresjon, en følelse av ikke å høre til.

Jeg spurte meg selv: Hvordan hadde Daniel dealet med det her, liksom? Det fikk meg til å le og bli trist på samme tid, og det er jo ikke akkurat noe dumt utgangspunkt for en bok.

Didrik Morits Hallstrøm

– Løsninga for meg var å flytte til en bygd på vestlandet. Daniel derimot, ble igjen i byen og tiden rant under den berømte broa. Jeg gifta meg. Skrev flere bøker. Fikk barn. Livet ble satt i et større perspektiv på alle måter og på et eller annet tidspunkt spurte jeg meg selv hvordan Daniel hadde dealet med det her, liksom? Det fikk meg til å le og bli trist på samme tid, og det er jo ikke akkurat noe dumt utgangspunkt for en bok. På den måten ble Daniel vekket til live igjen. Hvordan gikk det egentlig nå, i hans verden, nesten ti år senere? Var følelsene for Iben like sterke? Tar kjærlighet slutt? Kanskje den bare endrer form, blir den flyttet over i noe annet?, spør Hallstrøm.

Nødvendigheten av å elske og å bli elsket

Mye av drivkraften i både Du er ikke død før jeg slutter å elske deg og Ta det som er ditt er intens kjærlighet, men i den nye boka er det i større og større grad sønnen Hermann som blir gjenstand for Daniels kjærlighet. Kan du si litt om dette?

– Jeg tenker at ekte kjærlighet er så stort, vakkert og rent og nesten umulig å få tak på, både litterært og i virkeligheten, men samtidig er den jo også bundet av relativt enkle lover. Hvis noe man elsker forsvinner, vil hjernen lete etter nye ting man kan elske. Det er en form for overlevelse. Energi kan aldri forsvinne. Bare endre form, flytte over til noe annet, konstaterer Hallstrøm.

– Jeg tror jeg trenger å tenke at det er sånn med kjærlighet også. Spesielt etter å ha fått barn selv. For Daniel sin del var vel kanskje Iben et slags barn også. Hun trengte ham. Det gjør Hermann også. Det er digg å bli trengt. Alle trenger det.

Hvordan henger tittelen sammen med dette?

– Tittelen henspiller på den siste sjansen man har. En uutholdelig situasjon som må løses. Hvis man ikke får noe, må man jo ta det. Det er jo logisk på sin egne primale måte. Man må jo spise, man må jo elske. Hvordan skal man ellers overleve?, sier Hallstrøm.

Tinderdate på minigolf

Etter at Daniel slipper ut av fengselet, jobber han for å kutte båndene til et av Oslos mest kriminelle miljøer. Vi får innblikk i en krets som ikke så ofte blir beskrevet i norsk samtidslitteratur. Så hvordan har forfatteren jobbet for å forme ham som karakter?

Hallstrøm forklarer at han, når han skriver ut karakterene, prøver å ikke lage som mange tanker omkring hvem de er, hvordan de ser ut, hva de liker å spiser osv. Sånne ting kommer av seg selv etter hvert som han blir kjent med dem.

– Jeg lager heller masse motstand og ser hvordan karakterene velger å respondere på det. Skjer det noe fett da, er jeg inne på riktig spor. Tinderdate på minigolf for eksempel, må være noe av det jævligste jeg kan tenke meg. Hvordan ville en av karakterene mine ha løst dette? Er det kulere om han er introvert? Om han er tungt kriminell? Om han har et anger-management-problem? Ja, ja og ja.

Elsk-hat-forhold til Oslo

Oslo by utgjør en viktig del av begge romanene. I Du er ikke død før jeg slutter å elske deg følger vi karakterene og byen sammen gjennom varme, døsige og drømmeaktige sommerdøgn, og vinterens korte, grå dager med skitne snøfonner og bitende kulde. Observasjonene er både gjenkjennelige og overraskende. I Ta det som er ditt legger forfatteren større deler av handlingen til de mer ukjente, dunkle sidene ved Oslo; brutale torpedobesøk, dop og uteliv fremstår totalt uglamorøst.

– Byen er jo labyrinten alle er sperra inne i. Huset som alltid vinner. Jeg føler det vel litt sånn selv også, og kanskje enda mer etter at jeg flytta. Nå ser jeg stedet for det det er. Misforstå meg rett; Oslo kan være vakker og nydelig, Oslo har gitt meg noen av de beste dagene og minnene jeg har har, men på lang sikt er ikke stedet bra for meg. Det er et eller annet under bakken eller noe i vannet som bare dytter meg ut av balanse, forteller Hallstrøm.

Jeg har blitt rimelig polert og straight sjæl.

Didrik Morits Hallstrøm

– Er det feigt å skylde på en by for at ting går galt? Kanskje. Oslo har jo forandret seg på ni år. Samtidig er jo veldig mye det samme. Nye folk som opprettholder de samme oppgavene og funksjonene. Forskjellen da og nå er at jeg kanskje føler at Oslo er mer polert og straight, men det har kanskje like mye med meg selv å gjøre. Jeg har blitt rimelig polert og straight sjæl.