«Historiene om drabantbyene av bl.a. Tove Nilsen og Zeshan Shakar er også historien om det moderne Norge», sier Leif Bull. Hans nylig utgitte og personlige essay Ganske følsom til å være fra østkanten tar for seg drabantbyen som myte, motiv og symbol.
Siden de første drabantbyene ble bygget i Norge i etterkrigstiden, har nyhetene og forskningsrapporter flittig fortalt sine historier om dem, om hvordan de er å leve i, om hva de gjør med menneskene som bor der.
Det mediene ikke viser oss
«Det underliggende premisset i boka er at drabantbyen rommer et veldig bredt sett med erfaringer og mennesker som sjelden framkommer i mediene. Derimot kommer det til uttrykk i drabantbylitteraturen, som har eksistert som en egen tradisjon i Norge helt siden de første drabantbyene kom på 1950-tallet», forteller Leif Bull i et intervju med Klassekampen. Han fortsetter:
«I drabantbyene ser man ofte store samfunnsendringer først. Drabantbylitteraturen speiler Norge sånn som det faktisk er i nåtida».
Leif Bull skriver rikt og humørfylt om drabantbyen […] I skjønnlitteraturen finner Bull andre og mer nyanserte bilder av drabantbyen, og dermed av livet i Norge.
Bjørn Ivar Fyksen, Klassekampen
Humørfylt mini-litteraturhistorie
Ganske følsom til å være fra østkanten er altså ikke en bok om hvordan det «egentlig» er i norske drabantbyer, men en bok om hva drabantbyen betyr, både i norsk litteratur og i norsk selvforståelse.
Underveis i boka pipler også forfatterens egen oppvekst, ungdomstid og voksne familieliv på Søndre Nordstrand i Oslo fram. Slik blir dette også en fortelling om å drikke lunkent øl i skogen, om bakglatte ski, om da Public Enemy spilte på Alaska, og om å flytte tilbake til dit man vokste opp.
Denne kombinasjonen har åpenbart falt i smak hos anmelderne. Klassekampens Bjørn Ivar Fyksen skriver bl.a. at «Litteraturhistorieskriving med sånt humør ønsker jeg alltid velkommen.», og Turid Larsen i Dagsavisen mener at Ganske følsom til å være fra østkanten er «[…] en bok som lykkes med sitt prosjekt: å vise fram mangfoldet og kreativiteten i drabantbylitteraturen.».
I tillegg påpeker Morgenbladets Ane Farsethås at «Bull presenterer gode analyser [og] bidrar med nye perspektiver. Men den store fortjenesten her er å etablere dette som et idéunivers og en samlet mini-litteraturhistorie, uten å gjøre vold på de enkelte verkene.».
Roy Jacobsen, Zeshan Shakar, Tove Nilsen
Mange av forfatterne som de siste tiårene har hentet sitt stoff fra hverdagen i norske drabantbyer er blant Norges mest kritikerroste, leste og folkekjære. Så hva skriver de egentlig om, Roy Jacobsen, Tove Nilsen, Eva Ramm, Axel Jensen, Per Petterson, Dag Solstad, Ingvild Rishøi, Linn Strømsborg, Zeshan Shakar, Christopher Nielsen og de andre?
Her er syv bøker Leif Bull har på sin favorittliste over drabantbylitteratur. (Tekstene om bøkene er ved redaksjonen.)
Roy Jacobsen: Seierherrene
«Det er arbeiderklassen som skal bli historiens seierherrer, glunt, også her i landet… det er vi fattige jævler som skal arve bruket – skjønna du dæ?»
Spranget fra bestefaren som ror fiske på Helgelandskysten og håper på revolusjon, til brødrene som starter eget datafirma i Oslo to generasjoner senere, er langt. Roy Jacobsen skildrer i Seierherrene dette store tidsspennet med en imponerende innsikt og kunnskap. Boka ble folkelesning og Roy Jacobsens store gjennombrudd som forfatter – både Bokhandlerprisen og en nominasjon til Nordisk råds litteraturpris fulgte etter utgivelsen.
I romanens brennpunkt står bruddet, eller spranget, i det norske etterkrigssamfunnet: generasjonen som ved hjelp av fedre og mødre skulle komme seg oppover, ut av arbeiderklassen, og som samtidig mer eller mindre vendte ryggen til de verdier som muliggjorde «oppstigningen». Og med Rogern fra Grorud som forteller i bokas andre del har Roy Jacobsen levert en generasjonsroman som vil bli stående.
Tove Nilsen: Nede i himmelen
Tove Nilsen vender her tilbake til miljøet og personene fra romanene Skyskraperengler, Skyskrapersommer og G for Georg. Drabantbymiljøet og Oslo fra slutten av sekstitallet er nærmest som gjenskapt i denne boka. Nilsen går inn i et kjent landskap og gjør det samtidig nytt.
Det er vinteren før månelandingen i 1969. Goggen er kommet hjem fra straffeoppholdet på Bastøy, dit han ble sendt for å ha knivstukket faren sin. Han og Tove er 16-17 år gamle. Hjemme hos Tove i treromsleiligheten i åttende etasje i blokka på Bøler vanker utenlandske sjøfolk og det er dekkede bord og raushet. Men om nettene krangler foreldrene inntil det fysisk truende, og moren forventer datterens lojalitet. Goggen er den eneste Tove føler at hun kan stole på. Men i løpet av denne vinteren blir de ugjenkallelig drevet fra hverandre. Den voksne fortelleren vil finne ut hvorfor det gikk som det gikk med Tove og Goggen. Hvorfor skulle akkurat de ende som uløselighetene i geometrien?
Zeshan Shakar: Tante Ulrikkes vei
Det er Norge på 2000-tallet. To gutter vokser opp i Tante Ulrikkes vei på Stovner i Oslo. Foreldrene hadde et håp. Selv står de midt i brytningen mellom drabantbyen og storsamfunnet, mellom vaskehallen og studentkantina, karakterer og keef.
Med denne rå og varme romanen vant Zeshan Shakar Tarjei Vesaas’ debutantpris.
Ingvild H. Rishøi: Vinternoveller
Ingvild H. Rishøis bøker kan ikke unngå å berøre leseren. Mer enn noen annen klarer hun å fremstille hvor skjørt og sårbart mennesket kan være, hvor uberegnelig hverdagen er. Novellene hennes er både bevegende og litterært kresne, hjerteskjærende uten å være sentimentale, og dypt innsiktsfulle i sitt blikk på menneskene.
I Bragepris-vinnende Vinternoveller handler det om å være på rømmen med Valdresekspressen, om karaoke, kjøpesentre og snø, og om ikke å ha råd til å kjøpe nye truser til sin datter. Men først og fremst er Vinternoveller tre historier om kjærlighet. Om mennesker som vil godt, som gjør sitt beste, men som ikke alltid får det til.
Sarah Zahid: La oss aldri glemme hvor godt det kan være å leve
Det er mer som skiller oss ad enn som holder oss sammen, er det generelle inntrykket verdens nyhetsbilde kan gi oss om dagen. Sarah Zahid er en aldri så liten motvekt, uten at diktene hennes blir naive. Heller blir de mangfoldige og grunnleggende demokratiske.
Hennes diktdebut La oss aldri glemme hvor godt det kan være å leve handler om unge, norsk-pakistanske Sarah fra Holmlia og Bjørndal. I samlingen finner vi dikt fra familieliv og oppvekst, dikt om skole og ferie, dikt fra forstadsgater og sentrumsgater, om populærkultur og nasjonalkultur, om normer og frihet og tilhørighet. Og om et gryende voksenliv.
Bård Torgersen: Lengter knuser slår
Einar vokser opp i drabantbyen Rykkinn i Bærum. Han bruker tiden på å reke rundt med en øks, gjøre innbrudd, stikke av hjemmefra. Men mest av alt vil Einar være med Daniel. For det er ingen som kan stoppe Daniel. De to raser sammen ut av barndommen. De forsøker å skape seg en plass i verden, nekter å bøye av for noen. En dag gjør Einar noe som setter i gang kjedereaksjoner som fullstendig endrer og velter liv.
I Lengter knuser slår skriver Bård Torgersen fram miljøer og mennesker som i liten grad har blitt beskrevet i norsk litteratur. Einar er en del av de motkulturelle undergrunnsbevegelsene som skapte store forandringer i Norge på sytti og åttitallet. Men han er ikke en av de som vil ha en posisjon, bli beundret og stikke seg fram. Han er en av de mange som vil ødelegge, sette Oslo på hodet natt til 1. mai, gjøre byen til sin, som heller angriper enn å vende det andre kinnet til.
Axel Jensen: Epp
Epp utkom første gang i 1965 og varslet noe helt nytt i Axel Jensens forfatterskap. Her introduserer han for første gang sitt «oblidorske univers», en mørk skildring av et fremtidssamfunn med klar relevans til datidens samfunn. Stilen fra Epp, som Axel Jensen selv kalte «science-faction», ble videreført i romanen Lul (1992) og i det store samleverket Og resten står skrivd i stjernene (1995).
Epp er en konform, ganske humørløs pensjonert arbeider som bor i byen Oblidor i landet Gambolia på en ikke spesifisert planet, i et gjennomteknifisert samfunn. Navnet Epp indikerer at han ikke står særlig høyt på den sosiale rangstigen, han representerer det gjennomsnittlige. Hadde han vært av høyere rang, hadde navnet hatt flere bokstaver, som Eppe, Eppen eller det helt optimale Eppenep. Epp vet godt at han ennå kan oppleve større skam; han kan degraderes og ende opp med Ep eller bare E.
Epp bruker tiden på å skrive rapporter om hva som utspiller seg i løpet av en dag – som de faste ritualene med å koke egg, lage knekk og å mate sin kjøttetende plante. Epps rake motsetning er naboen, Lem, som drømmer om et horisontalt fellesskap, og vil ha Epp med på en sammensvergelse; å rive ned veggene mellom pensjonistenes hybler og gjøre opprør mot systemet.
