«Noen mennesker blir aldri gale … De må ha et temmelig kjedelig liv.» Med disse linjene starter fortellingen om en helt ekstraordinær familie i Paris. Sitatet er hentet fra kultforfatteren Charles Bukowski, og er kunne nesten ikke vært mer passende enn i denne romanen. Gutten som forteller historien, veksler mellom egne observasjoner og farens skriftlige beretning fra da han forelsket seg i guttens mor.
Fra en bygård i Paris
Fortellingen begynner i en bygårdsleilighet i Paris hvor tonene til «Mr. Bojangles» av Nina Simones strømmer ut av vinduene. Foreldrene har latt voksenansvar og konvensjoner fare, og konsentrerer seg heller om å feste og å danse – aller helst til denne kjente låten.
Moren elsker å underholde, men hun lever også med en sinnssykdom som iblant tvinger henne til taushet. Da sykdommen – slangen i paradiset – blir verre, må far og sønn kjempe for å holde familien samlet.
Foreldrene har latt voksenansvar og konvensjoner fare, og konsentrerer seg heller om å feste og å danse
Flere anmeldere har trukket paralleller til filmens verden, først og fremst til Roberto Benignis uforglemmelige Livet er herlig (La vita è bella), men også til franske De urørlige og til Wes Andersons filmunivers. Andre sammenlikner med bøker som Boris Vians Dagenes skum og JD Salingers The catcher in the rye (Redderen i rugen). Danske Weekendavisen skriver om Bourdeaut at han; «er best og aller mest ubarmhjertig lyder … nesten som Karl Ove Knausgård».
L’Obs forklarer bokens store gjennomslag med dens universelle tema. Dessuten er historien fortalt på en måte som gjør at den berører lesere i alle aldre.
Inspirert av egen mislykkethet
Olivier Bourdeaut kommer opprinnelig fra Nantes i Vest-Frankrike, og var en «grådig leser» helt fra han var liten. Han sluttet på skolen som 16-åring og tok ingen videre utdannelse. Siden hadde han forskjellige jobber – blant annet som eiendomsmegler og byggearbeider – før han i 2009 bestemte seg for å satse på skrivingen. Han brukte først fire år på en roman som ble refusert, før han sperret seg inne på foreldrenes sommerhus i Spania – og skrev Bojangles på syv uker.
Bourdeaut beskriver seg selv som «inkompetent og middelmådig på alle måter» både som skoleelev og arbeidstaker.
Bourdeaut beskriver seg selv som «inkompetent og middelmådig på alle måter» både som skoleelev og arbeidstaker. Han mener Mens vi venter på Bojangles er et resultat av at han med tiden lærte å gå «fra mislykkethet til fiasko uten å miste entusiasmen og livsgleden». Som han sier det i et intervju med Wall Street Journal: «Jeg tenkte at hvis folk ville være hyggelige nok til å lese en bok jeg hadde skrevet, så skulle jeg i det minste tilby dem en mulighet til å bytte atmosfære. Jeg ville skape en verden som var litt utenfor det vanlige og optimistisk til tross for alt det som hender.»
Debutanten som erobret 300 000 franske hjerter
Men den originale oppvekstromanen Mens vi venter på Bojangles er Olivier Bourdeaut på rekordtid blitt fransk litteraturs nye yndling. 7. januar 2016 må ha vært en spesiell dag i Olivier Bourdeauts liv. Samme morgen som hans første roman lå klar i franske bokhandler, publiserte kulturtidsskriftet L’Obs en panegyrisk anmeldelse som konkluderte med at boken var «dømt» til suksess:
Spådommen skulle raskt gå i oppfyllelse. I løpet av våren klatret Mens vi venter på Bojangles mot toppen av bestselgerlistene, samtidig som den ble hyllet av anmelderne og nominert til flere prestisjetunge priser.
Per i dag er det solgt 300 000 eksemplarer av boken. 30 utenlandske forlag har kjøpt oversettelsesrettigheter, og mottakelsen har vært overstrømmende også i andre land der den har rukket å komme ut, blant annet i Sverige, Danmark og Nederland.
Boken er oversatt til norsk av Agnete Øye.
«Mr. Bojangles» ble skrevet av den Texas-baserte countryartisten Jerry Jeff Walker i 1968. Låten er siden blitt gjenstand for utallige nyinnspillinger, blant dem den udødelige versjonen til Nina Simone, som paret i boken danser til.
I selvbiografien Gypsy Songman beskriver Walker hvordan sangen ble til. I 1965 måtte han tilbringe en helg i fyllearresten i New Orleans. Der traff han en eldre svart mann som fortalte at han hadde levd et langt liv som gatedanser. «En av de andre i cellen rykket til og sa: ‘Kom igjen, Bojangles, dans litt for oss.’ Bojangles var ikke nødvendigvis navnet hans, det var heller et ord som ble brukt om de omreisende gateunderholderne som var kjent helt fra forrige århundre. Den gamle mannen svarte ‘visst søren’, sprang opp, klappet i gang en rytme og begynte å danse. Jeg brukte mye av helgen på å snakke med den gamle mannen og fikk høre om alle slagene han hadde opplevd i livet.»
Da Walker kom ut av fengslet, dro han rett hjem til Texas og skrev sangen ferdig i løpet av én kveld.
