Det har gått ti år siden Erik Fosnes Hansen ga ut den kritikerroste og bestselgende romanen Løvekvinnen. I høst kom Fosnes Hansen med romanen Et hummerliv, der vi følger den alderdommelige tenåringen Sedd og hans familie. Handlingen er lagt til et norsk høyfjellshotell i 1982, og ifølge forfatteren er verken årstall eller ramme tilfeldig valgt.
– Nei, på ingen måte. I 1982 tar Norge og verden for alvor skrittene ut av etterkrigssamfunnets siste bærende, politiske strukturer. Samfunnets borgere definerte seg mer og mer som konsumenter som selv ville velge om de ville reise til Syden eller bli i påskefjellet. Året preges også av Thatchers Falklandskrig, og det er ikke lagt inn for tidskolorittens skyld. Troen på markedet og fri konkurranse, også i sivilsamfunnet, triumferte på både kort og lang sikt, og i dag ser vi ettervirkningene av kollapsen av denne klokkertroen: Grekerne, spanjolene og Midtvesten i USA lever med dette vi kaller Finanskrisen, og familien i boken opplever sin egen, personlige finanskrise allerede i 1982.
– Denne familien driver altså høyfjellshotellet Fåvnesheim, der de strever i dette nye økonomiske klimaet. Hva er bakgrunnen for denne rammen?
– Min far var sjef for et reisebyrå, og jeg var med ham når han besøkte store, overutbygde hoteller ved fjell eller fjord i Sør-Norge. Det var begynt å gå utfor med mange av dem, men jeg husker flotte anlegg med moderne dansegulv der det stod et orkester i blanke jakker og spilte og spilte, minigolfbane, svømmehall. Jeg kan gjenkalle denne lett forlorne stemningen, med vertsfamiliene som gikk omkring og smilte stivt, med et personale som gjorde hva de kunne for å gjøre hotellet attraktivt, og så allikevel: Stillhet i svømmehallen. Koldtbord som bugnet for ingen eller for altfor få.
– Og her befinner Fåvnesheim seg, ute av takt med sin egen samtid?
– Ja. Nå ligger det der og ruger i fjellheimen som en drage, altfor stort, med fløyer og påbygg og tilbygg og tomme værelser på rekke og rad. Hotellet har navn etter Fåvne, dragen i mytene om Sigurd Fåvnesbane, eller Siegfried, og Fåvne ruger i myten over en stor skatt. Men det vi møter i boken, er egentlig slutten på en livsform, representert ved den lille familien Zacchariassen som driver hotellet i tredje generasjon. Fåvnesheim har begynt som fasjonabelt reisemål for britiske turister på slutten av 1800-tallet, siden blitt utvidet for å ta imot den norske nikkersadelen, og etter krigen utvidet igjen for de store utfartene i vinter- og påskeferier. Her har vært oldfruer og hovmestere, man har servert consommé og høye smørbrød i beste hotellfagskoleånd, og bestefar har fortsatt å leve i den livsformen som gjennom generasjoner har vist seg å være riktig. Familien har en rekke standarder de ikke vil eller kan gi slipp på, ettersom det er deres verdigrunnlag og livsform, men nå står konkursen for døren.
– Midt i dette bor altså tenåringen Sedd. Hvordan vil du beskrive ham?
–Et hummerliv er en alvorlig og dramatisk historie, men den er også svært komisk, ikke minst på grunn av Sedd. Det er Sedd selv som fører ordet, på sitt snusfornuftige vis, og det er mye leseren må skjønne, fordi Sedd ikke gjør det. Det var utfordrende og morsomt for meg å skape en tekst som nesten bare har overflate, der leseren selv må forstå hva som egentlig skjer. Men så er jo dette også en historie som handler om mennesker med mye overflatiskhet. Et hotell er i seg selv en overflate, et teater, og Sedd spiller sin rolle uten å tenke så mye over den. Når man er så ung, tror man jo at det er svært mye man har forstått av livet og verden. Kanskje er Sedd en Sigurd eller en Siegfried, en som forsøker å være en helt. Han er iallfall ingen typisk fjortenåring i 1982. Faren er død, og moren forsvant da han var barn, så han vokser opp med sine besteforeldre og kokken Jim som forbilder, og det gir seg besynderlige utslag. Han har en masse ubrukelig kunnskap som er nokså uvanlig for en tenåring i 1982, som hvordan man bretter servietter og fra hvilken side vinen skal skjenkes, og han synes at Wenche Myhre er en stor artist. Her er det hans østerrikske bestemors spesielle og überborgerlige smak som spiller inn og fører til at Sedd vokser opp til å bli en særing. Men jeg liker ham.
Men Sedd møter de voksnes unnfallenhet, som han ikke forstår årsaken til, deres livsløgn
Gjennom boken stilles han tre ganger overfor en livreddersituasjon. Den første gangen mislykkes han i forsøket på å redde den gamle banksjefen som under en middag på hotellet får hjerteinfarkt. Den andre gangen han øver redningsdåd, kan han aldri fortelle noen om. Og den tredje gangen får vi la leseren oppdage. Men Sedd møter de voksnes unnfallenhet, som han ikke forstår årsaken til, deres livsløgn om du vil, som han til dels er en del av, til dels deler selv. Og han møter kjærligheten, som han heller ikke forstår stort av.
– Kjærligheten kommer i form av den noe yngre, men likevel mer erfarne Karoline. Hun ønsker å være sammen med ham, uten at han innser det?
– Jenter er jo dessverre nesten alltid klokere enn gutter på dette avgjørende punktet. Karoline ser Sedd, han ser ikke henne, annet enn som en irriterende unge som hele tiden vil gjøre ting sammen med ham. Han synes hun er plagsom – hun synes han er en helt, selv om hun også synes hun at han er ”så treig”. Men hun er den som ser hvordan han har det, hun synes synd på ham og er virkelig glad i ham.
Den såre kjærlighetshistorien mellom Karoline og Sedd tror jeg er noe av det fineste jeg har skrevet, selv om han ikke selv forstår at det er en kjærlighetshistorie.
Sedds familie, inklusive Jim, er folk som har vanskelig for å innrømme ting overfor seg selv og hverandre, og som blir værende i en fastlåst tilværelse. Det er her gåten ligger: Hva er knuten som holder dem der, som holder dem sammen? Hva slags skatt er det egentlig Fåvne ruger over? Kanskje er det mer enn bare sin egen, vante livsform de kjemper for, kanskje er det som binder dem sammen, barnet som de har ansvaret for. Noe direkte uttrykk for disse følelsene har de uansett ikke – de er som hummerne i hotellrestaurantens akvarium som vandrer rundt der på dypet i sine tykke skall og gjør utfall mot hverandre.
Karoline er ikke slik. Hun er i boken redd for dypt vann, men ikke for dypet. Kanskje elsker Sedd henne egentlig, han har bare ikke oppdaget det ennå. Han våger seg ikke ned i dypet, og det er i bokstavelig forstand mange dyp og mye vann i boken. Den såre kjærlighetshistorien mellom Karoline og Sedd tror jeg er noe av det fineste jeg har skrevet, selv om han ikke selv forstår at det er en kjærlighetshistorie.
– Sedd forsøker å redde alt og alle, og fremstillingen av barnet som redningsmann, eller endatil frelserfigur, er noe vi kjenner godt fra litteraturhistorien?
– Både fornavnet hans – Sedgewick, forkortet Sedd – og hans situasjon som enebarn og arving til en gammel bestefar, er en analogi til Cedric Errol i Frances Burnetts Lille Lord Fauntleroy. Cedric blir hentet fra sin frie og folkelige tilværelse i New York til en tilværelse som arving til et gigantisk jarledømme i England, der møter han sin onde og syke bestefar. Med sitt eiegode vesen, sine blå øyne og lyse krøller, blir Cedric nærmest en magiker som reformerer og til og med helbreder den onde jarlen, og det uskyldige barnet som frelserfigur er sentralt i mye barnelitteratur. Vi finner det hos Astrid Lindgren og Roald Dahl, i bøkene om Harry Potter, og det magiske barnet kan ved sitt blotte nærvær og litt egeninnsats skape fred, fordragelighet og rettferdighet. Kanskje bidrar denne forestillingen til disse bøkenes popularitet hos barn i en alder da fantasiens allmakt fremdeles er stor, men likevel kjemper mot voksenverdenens problemer. For virkeligheten er ikke like enkel, selvsagt.
Du trekker også forbindelser til Wilfred Sagen i Johan Borgens Lillelord-trilogi – en ganske annerledes hovedperson?
– Den norske Lillelord er i den motsatte enden av skalaen, og Wilfred Sagen er alt annet enn eiegod og snill. Tvert om er han til tider en djevel i barneskikkelse som svært tidlig blir voksnere enn sine år, og det preger ham på nokså ødeleggende vis. Et sted derimellom, mellom djevelungen og englebarnet, befinner de fleste mennesker seg, også min lillelord-skikkelse, og i Et hummerliv møtes Burnett og Borgen. Sedd er nok uskyldig og naiv, oppvokst ”i villmarken” som han er, lik en Parsifal, lite preget av verdens ondskap. Men i løpet av det året boken foregår, blir han mange illusjoner fattigere og må takle det som best han kan.
– Den voksne unnfallenheten er også tydelig i skildringene av et helt samfunn som ikke er i stand til å ta inn over seg endring, og som gjennom stadige fornektelser og ansvarsfraskrivelser risikerer å gå til grunne?
– Absolutt. Da jeg ville skrive en roman om livsløgn, pekte dette seg ut som miljø og bakgrunn. De ubønnhørlige, samfunnsmessige og økonomiske endringene er motoren i denne historien om en falitt.
Jeg er ikke økonom, så jeg kan ikke skrive en bok om finanskrisen, og jeg er ikke TV3, så jeg kan ikke lage en sosialpornografisk hjelpepatrulje. Men jeg kan prøve å skildre hvordan folk reagerer i en slik krise
Min kone og jeg bodde for tre år siden noen måneder i Granada. Fortvilelsen der var til å ta og føle på. Folk hadde levd hele sine liv slik de hadde lært var riktig og trygt, og så plutselig, som følge av mekanismer de ikke kunne ha innflytelse over, opplevde de å stå på gaten, fratatt sosiale rettigheter og uten utsikter til bedring. Folk taklet det med apati, raseri, sorg, eller ved å forsøke å redde restene av sine tilværelser. Det er disse reaksjonene jeg forsøker å skildre i Et hummerliv. Jeg er ikke økonom, så jeg kan ikke skrive en bok om finanskrisen, og jeg er ikke TV3, så jeg kan ikke lage en sosialpornografisk hjelpepatrulje. Men jeg kan prøve å skildre hvordan folk reagerer i en slik krise: Med fornektelse og livsløgn, eller med sinne og fortvilelse, men også med samhold, med å forsøke å redde så mye de kan, for barnas skyld, eller i dette tilfellet: barnets. For det er håp for den lille familien på hotellet. Kanskje er Sedd redningsmannen allikevel, men indirekte.
– I Løvekvinnen tilbringer den unge hovedpersonen Eva oppveksten på en jernbanestasjon. Både jernbanestasjonen og hotellet er steder som tilsynelatende får impulser utenfra gjennom besøk fra den store verden, men de kan også oppleves som endestasjoner?
– Ja, de lever så å si i gjennomtrekk. Folk kommer og går. De reisende har sin ankomst og sin avreise; kofferter bæres over perrongen eller inn og ut av hotellet; i Løvekvinnen tikker det inn meldinger på jernbanetelegrafen, i Et hummerliv kommer det bestillinger fra det fjerne utland på fjernskriveren. Sedd lytter til mellombølgen på radio, han ser på fremmede frimerker. Eva i Løvekvinnen drømmer om hva som befinner seg ved enden av sporene, alle disse togene hun har sett komme og gå gjennom en hel barndom: Hvor skal de? Hva er der, ute i den store verden? Hva befinner seg der? Dette er mer enn en stemningsskapende, poetisk effekt, for fra den store verden utenfor kommer brevene fra Kemneren til bestefar, professoren som vil ha tak i Eva som fenomen, og tivolidirektøren som vil ha tak i henne som attraksjon.
Bøkene handler om den store verden og dens drama og konflikter, om allmennmenneskelige dilemmaer og grunnleggende spørsmål som angår verden og alle
Det er kanskje ikke så lett å få øye på, men ser man nærmere etter, står mikrokosmos sentralt i alle mine bøker. Det gjelder borgen i Falketårnet,Titanic i Salme ved reisens slutt, og det gjelder for mange av historiene i Beretninger om beskyttelse. Slike situasjoner gjør det enklere å rentegne noen situasjoner, motiver og konflikter i dem. Med ganske få aktører er psykologien lettere å synliggjøre. Men verken i Løvekvinnen eller i Et hummerliv er dette idyller, og heller ikke utelukkende miljøstudier eller personstudier. Bøkene handler om den store verden og dens drama og konflikter, om allmennmenneskelige dilemmaer og grunnleggende spørsmål som angår verden og alle. Derfor står begge mikrounivers, både jernbanestasjonen og hotellet, i løpende rapport med den virkelige verden utenfor. Den er hele tiden til stede; som lengsel, som bakgrunn, som trussel.
