– I det øyeblikket man møter noen som sier «fuck det», så blir man veldig glad, sier Erlend Loe. Nå er han ute med en ny roman om Doppler.
Erlend Loe er flink mann. Han har en solid etablert karriere som voksenbokforfatter, barnebokforfatter og manusforfatter innen film og tv. Han virker temmelig snill. I tillegg er han velformulert, smart, høflig og en av Norges morsomste forfattere.
Så finner han på en karakter som Andreas Doppler. Denne fyren er frekk, egoistisk og perverst utspekulert. Han hater flinkhet. Han er følsom på egne vegne og tilsvarende ufølsom overfor andre. Han lever og snakker akkurat som han vil og nekter å tilpasse seg samfunnet og familien sin.
I romanen «Doppler» (2004) viser han fingeren til den øvre middelklassen og forsvinner inn i skogen sammen med en elg. I den nye boka «Slutten på verden slik vi kjenner den» vil han tilbake til familien og det livet han hadde.
– Han vil tilbake til menneskene og gjøre godt, forteller Loe. Å si det sånn er å tolke karakteren på aller kjærligste vis, for når Doppler vil gjøre godt spriker intensjon og handling temmelig heftig. Hvis man snur Doppler på vranga får man Erlend Loe da?
Er det derfor du liker ham så godt? Fordi han gjør og sier alle de tingene som du ikke har lov til?
– Jeg er nok mye mer sånn som Doppler var før han brøt med samfunnet enn som han er nå. Jeg liker ham fordi han er drøy, ukorrekt og alle de tingene som inntreffer når du slutter å tenke at vi er bra, at Norge er bra, sier Loe.
Doppler er en sånn karakter som henger seg fast. Erlend Loe har levd med ham siden den første boka om ham kom for elleve år siden. Året etter skrev han om ham igjen i Volvo Lastvagnar. Siden har de turnert sammen. Bøkene har blitt oversatt og Loe har reist over hele verden, lest høyt og snakket om ham. Når Loe kommer hjem igjen er det til Dopplers gamle nabolag. Han hadde lenge hatt lyst til å skrive mer om ham. Plutselig en dag kom han og banket på døra.
-En viktig grunn til at Doppler ikke har forlatt meg er at han ferdes i et miljø som jeg kjenner godt. Jeg kjenner de mekanismene, folka, ungene, skolene og flinkheten. Den type dyktighet som bare lukker seg inn i seg selv og reproduserer uten at man ser utenfor den fører til en mangel på perspektivtekning som blir grell. Der henter jeg mye energi. For meg handler det ikke så mye om å finne på som å observere. Det er morsomt å utsette den norske dyktigheten for et pek, sier Loe.
Dette er en mye mørkere roman enn førsteboka, både når det gjelder humor og handling. Hvorfor har det gått i den retningen?
– Jeg synes at Norge og den norske selvgodheten har blitt mørkere og drøyere. Jeg tror at vi rent politisk og bærekraftsmessig kommer til å få noen oppstrammere i tida som kommer, og det prøver vi å late som om vi ikke forstår, sier Loe.
Å komme fra skogen og tilbake i samfunnet viser seg å bli vanskelig for Doppler. Noe er råttent i den norske velferden. Doppler klarer ikke å tilpasse seg slik han planlegger å gjøre, men finner seg selv i en opprørsposisjon, hele tiden på utsiden. Han er provosert over hvor langt folk er villige til å gå for å opprettholde sine veletablerte liv, over hvor mye makt de lar ting og fasader få over dem. Doppler blir en slags sabotør i den rike norske forstaden, utstøtt og ulykkelig, som en skrudd og humoristisk Hamlet. Livet i skogen har forandret ham på en måte han ikke kunne forutse.
– Når du først har innsett noe kan du ikke late som om du ikke vet det. Da er magien brutt. Han tror at han kan reversere det, men det går ikke. Det er det denne boka handler om. Jeg sender Doppler inn i en nedadgående spiral. Det blir en blanding av sivilisasjonskritikk og psykiatri, sier Loe.
Kan man kalle Doppler en politisk opprører?
– Han stiller seg ikke i bresjen som en politisk leder. Det handler mer om et instinkt som slår inn, et antikonsensusinstinkt. Han er uinteressert i de sosiale konsekvensene av det han gjør. Han er sint og jeg liker folk som er sinte som ikke forstår hvorfor de er det. Der er han, han leter etter mening, og det tror jeg mange av oss gjør, sier forfatteren.
Du skriver ofte om hovedpersoner som forsøker å finne en vei ut av en måte å leve på som ikke passer dem. Hvorfor tror du at det har blitt et tema i bøkene dine?
– Dette er jo noe som bøker ofte dypest sett handler om. Det er ikke originalt, men veldig naturlig. Det oppstår en ubalanse og det er ofte da ting skjer i livene våre også. Vi strever også tar livene våre en annen retning. Jeg tror ikke at jeg kan skrive alle mulige forskjellige bøker og stiler. Jeg skriver de bøkene jeg er i stand til å skrive.
