«Det som skjer med de fleste grinebitere i litteraturen og på film er at de først er sure og tverre og så tør de opp. Min grinebiter skiller seg litt fra dette mønsteret, for han tør på en måte aldri helt opp», sier Erlend Loe om gamle Giæver.
I Giæver og Iunker er det hans stemme som skjærer igjennom fra første side:
«Du! Hei! Se på meg når jeg snakker! Noterer du? Er du klar? Har du slått på opptakeren? Jeg vil at du tar opp det jeg sier og noterer samtidig. Da får du med deg alt. For det som ikke fortelles forsvinner. Det som fortelles forsvinner også, men det tar lengre tid. Betraktelig lengre tid. Okay? Greit? Da er du klar? Godt.»
Åtte hundre år gammel nabokrangel
Gamle Giæver vil bruke sine siste dager på jorda til å orientere unge Giæver om familiehistorien, om praktiske ting som gjørmestanga, pick-upen, meiseboller, puter, skuter, damer og ikke minst om den åtte hundre år gamle konflikten med Iunkerfamilien på nabogården.
Han har nemlig ikke lyst til å forlate dette livet uten at skikker og sedvaner, kunnskap, livsvisdom og hatet mot Iunkerne føres videre av neste generasjon.
– Frekt og kjekt
Olaug Nilssen anmeldte nylig Giæver og Iunker i Bergens Tidende, og ga boka fem av seks hjerter.
«Frekt og kjekt frå Erlend Loe», skrev hun, og mente at boka er Tollak til Ingeborg skrudd opp til max. Under lesningen assosierte hun til bl.a. Mikael Niemi og Arto Paasilinna.
«Giæver og Iunker er eit oppkome av røvarhistorier. […] Det er ein liten og lettlesen godbit, full av morosame historier fortalt av ein sjølvgod gammal tulling».
Erlend Loes 5 favoritt-grinebitere
Bestefaren i Heidi
– Den mest rørende grinebiterboka er for meg Heidi, Johanna Spyris klassiker fra 1881. Bestefaren bor alene oppe i ei fjellhytte og er uglesett av folkene i landsbyen. Da Heidi kommer, smelter han litt etter litt, sier Erlend Loe.
Bøkene om Heidi bygger på erindringer fra Spyris egen oppvekst i en liten fjell-landsby. Foreldreløse Heidi bor hos en tante til hun er fem år. Da flytter hun til bestefar på heia. Der passer hun på geitene sammen med vennen Peter, og hun stortrives i den fine naturen. Men etter en tid kommer tanten og henter henne. Hun skal bo hos familien Seseman i Frankfurt, og være selskap for Klara, som er lam. Men Heidi lengter etter bestefar og fjellet.
Dickens’ Ebenezer Scrooge
Charles Dickens klassiker av en novelle ble utgitt første gang like før jul i 1883, og ble svært populær i sin samtid.
– Dickens Ebenezer Scrooge i En julefortelling er vel selve grinebiterklassikeren. Det er vanskelig å se for seg mange av de andre grinebiterne uten eksistensen av Ebenezer. Han får besøk av tre ånder på julaften, og får en sjanse til å endre det ensomme, sure og usympatiske livet sitt, forteller Erlend Loe.
Tante Sofie i Kardemomme by
Det skal godt gjøres å vokse opp i Norge uten å kjenne til tante Sofie.
– Thorbjørn Egners tante Sofie er nok den første grinebiteren jeg kan huske, kanskje sammen med Onkel Skrue (som igjen stammer fra Ebenezer Scrooge), sier Loe.
– Tante Sofie er kanskje for stereotypisk i dag, jeg vet ikke, men hun funket godt i min tid, og det var morsomt at hun kunne få kustus på de slemme røverne, selv om de jo ikke var så veldig slemme, de hørte bare liksom ikke hjemme noe sted.
Malcolm Tucker i The Thick of It
Gage Skidmore)
– Hvis det er lov å nevne film og tv, så er Peter Capaldis rolle som antihelten Malcolm Tucker i BBCs politiske satire The Thick of it en av de mest minneverdige grinebiterne så langt i det nye årtusenet, mener Loe.
– Tucker er kommunikasjonssjef i et britisk departement og er fantastisk infam og slem og veltalende.
Oliver Warbucks i Annie
– Og så er det naturligvis Albert Finney som Oliver Warbucks i Annie fra 1982. Der inntrer noe av den samme effekten som med Heidis bestefar. Veldig gøy og rørende, avslutter Loe.
