Vi har tidligere snakket om at tekster kan være farlige. Michel Houellebecq skriver tekster som kan være farlige. Samtidig er han en mediekjendis i Frankrike. Det har seg slik, mens vi alle venter på at jeg skal bli ferdig med å lese Michel Houellebecqs nye roman Soumission, at en fransktalende venninne tipset meg om et fjorårsintervju med Houellebecq i magasinet Elle. Min venninne vil gjerne være anonym når jeg nå gjenforteller det hun sa. Jeg fant også ut at gjenfortellingen antagelig blir bedre av at jeg ikke sjekker originalen, så jeg lot det være. En gjenfortelling er som kjent en unøyaktig gjengivelse av noe som antagelig har skjedd. Nåvel, omtrent slik kunne man kanskje tenke seg at intervjuet i det franske bladet forløp:
En velopplagt Michel Houellebecq stiller til intervju med noen jeg innbiller meg må ha vært en av de yngre i staben til Elle. De er vel unge alle sammen, når jeg får tenkt meg om. Forfatteren er i strålende humør. Det skjer så mye når den nye romanen hans nå skal utgis, en begivenhet selv i det blaserte Frankrike. Deltagelse i en film der han spiller seg selv. Egne dikt tonesatt og utgitt på CD. En ny diktsamling i bokform. Forfatteren står klar til å vise nye sider av seg selv. Men noen ny selvbiografi blir det ikke, det synes han er for dumt.
Michel Houellebecq, som i det siste har bestemt seg for å bli gammel også rent utseendemessig, lukter fremdeles godt ifølge Elle. Navnet på parfymen husker jeg ikke, antagelig er den fransk. Forfatteren selv kan ikke, som Tolstoj og Rousseau, huske lukter, ei heller lyder og detaljer.
Michel Houellebecq sier til det jeg altså tror må være en ung kvinnelig journalist at han heller vil bli forført enn selv å forføre, en kunst han anser som svært komplisert. Han mener selv at hans høye status som kulturpersonlighet ikke påvirker hans suksess som forfører. Samtidig vedgår han at han har en fremtredende feminin side, som forsterkes med alderen, han kjører sjelden bil i 250 nå for tiden. Det er også slutt på å stå opp tre om natten for å skrive.
Om det er tungt å skrive? «Man kan si det slik at det er verre å holde inni seg alt det man har å si enn å få det ut, selv om man av erfaring vet at det betyr to år med intenst arbeid, som en maskin.» Mannen som elsker tv og til dels banale romaner får ikke gjort annet enn å skrive når han først er i gang. Men sannelig har han den siste tiden omsider fått lest Marcel Proust: På sporet av den tapte tid. For øvrig følger han knapt med i verdensbegivenhetene når skriveprosessen først er i gang. Dette henger sammen med at alt han skriver er ren fiksjon, uten referanser til aktuelle begivenheter. Livet foregår i boken han skriver. Likevel tar han gjerne inn virkelige personer inn i bøkene sine: Brigitte Bardot, Karl Lagerfeld og andre han har sett på tv. Han elsker tv. Han elsker også kvinner, det er så lett å bli beveget av dem. «Bakenden, for eksempel. Man kan aldri forbigå en kvinnes bakende i taushet.»
Michel Houellebecq er ikke opptatt av egen helse. Ryktene om at han tar omega3 vil han ikke kommentere. Han stiller seg nokså likegyldig til døden, forteller han, men avskyr å bli gammel. Det er slett ikke Houellebecq som har sagt at når han ikke lenger kan knulle, vil han begå selvmord – det var det en italiener som sa. Houllebecq har kun spurt seg selv hva han ville gjøre hvis han ikke lenger kunne knulle.
Michel Houellebecq forteller videre til journalisten at han egentlig ikke er selvdestruktiv. Saken er den at han ikke har evnen til måtehold. Begynner han å drikke med kamerater, ender han med å bli døddrukken. Innimellom dagdrømmer han om å bli hedonist, ta seg en sigar om kvelden.
Om det er noe han angrer på? Da dreier det seg oftest om kvinner. Kvinner man ikke har gått ut med, men gjerne ville. Han tenker ofte angrende på sitt første besøk på språkkurs i Tyskland. Han var femten, hun tyve og det ville sikkert ha vært den ideelle kombinasjon. «Det plager meg å tenke tilbake på det!»
