Endelig er den her – bokhøsten! I løpet av de kommende åtte–ti ukene lanserer forlagene et vell av nye titler som skal slåss om lesernes og kritikernes oppmerksomhet inn mot julesalget.
I strømmen av romanutgivelser finnes ferske oversettelser av Françoise Sagans Bonjour tristesse (1954), James Agees Et dødsfall i familien (1954), Stanislaw Lems Solaris (1961) og Alice Walkers Purpurfargen (1982).
Bestselgere
Men hvorfor satser forlagene så hardt på nye oversettelser av eldre romaner?
Et blikk på bestselgerlistene viser at de er populære. Bokhandlerforeningens ukentlige salgsoversikt domineres riktignok av utenlandsk krim og feelgood og norske samtidsforfattere. Men de gangene en oversatt litterær roman vinner frem i bokhandelen, er det påfallende ofte en gammel bok: Albert Camus’ Pesten (1947), Natalia Ginsburgs Familieleksikon (1963), Annie Ernaux’ Far (1983) og Årene (2008) og Agota Kristofs Tvillingenes dagbok (1986) har alle markert seg på listene det siste drøye året.
Går vi noen få år lenger tilbake, solgte John Williams’ Stoner (1965) og Carson McCullers Hjertet er en ensom jeger (1945) i henholdsvis 100 000 og 40 000 eksemplarer.
Gjenkjennelse og trøst
Økende interesse for gjenoppdagede perler er på langt nær et særnorsk fenomen. I Storbritannia har både Hachette-konsernet og uavhengige Faber det siste året lansert nye serier «klassiske bøker for moderne lesere».
«Klassikeren blir klassiker i kraft av å virke relevant i situasjonen den som leser til enhver tid er inne i,» skrev NRKs Knut Hoem da han i fjor anmeldte den nye utgaven av Pesten.
For dagens lesere er det lett å se likheter mellom koronapandemien og Camus’ skildring av byllepest i Algerie på 1940-tallet. Selv om heltene lider, viser Pesten at og hvordan vi har overstått slike kriser før.
Parallellene er mer subtile i Agota Kristofs Tvillingenes dagbok, der to unge brødre svarer på kaoset i samfunnet omkring med å lage sin egen moralkodeks. Mange har trukket linjer til vår postfaktuelle epoke, der vi inntil nylig hadde en amerikansk president som konsekvent lot subjektive overbevisninger trumfe etterprøvbare sannheter.
Tvillingenes dagbok forteller at vi har vært der også – og beveget oss videre.
Spissing
Kristofs bokteller 160 sider. Det samme gjør Gajto Gazdanovs Gjenferdet av Alexander Wolf (1947), som kom på norsk tidligere i år. Hovedpersonen er en russisk borgerkrigsflyktning som etablerer et tilsynelatende vellykket liv i Paris, men som ikke får bukt med traumene fra slagmarken. Også det har forbindelseslinjer til våre dager.
Det er drøyt å påstå at det ble skrevet bedre romaner før. Men de som jobbet med penn og ikke tastatur, evnet å fatte seg i korthet. Det korte formatet er attraktivt for 2000-tallsmennesker som alltid har dårlig tid.
Mer avgjørende er det at forlagene er nødt til å spisse utgivelsesprogrammet for å fremstå relevante i en medieverden der konkurransen bare øker.
I overfloden av tilbud har en eldre bok med moderne kvaliteter – testet og prøvd av flere generasjoner lesere – stor tiltrekningskraft. Stoner ble lansert med et sitat fra The New Yorker på omslaget: «Den beste amerikanske romanen du aldri har hørt om».
Nye gamle bøker er dessuten et resultat av forlagsbransjens dårlige samvittighet for tidligere tiders manglende mangfold
Fortidens synder
Nye gamle bøker er dessuten et resultat av forlagsbransjens dårlige samvittighet for tidligere tiders manglende mangfold.
I serien som for alvor introduserte moderne verdenslitteratur i Norge, Gyldendals Gule serie (1929–1970), var kun 10 % av forfatterne kvinner. Selv om andelen var større i samme forlags Vita-serie og i Cappelens Pan, ble flere sentrale kvinnelige forfatterskap oversett i Norge.
Det samme har vært tilfelle i andre bokmarkeder, ikke minst det angloamerikanske.
Da amerikanske Eve Babitz (f. 1943) skrev sine sentrale verker på sent 1970- og tidlig 1980-tall, fikk hun mer omtale for kjærestene sine. På 2010-tallet har gjenutgivelser i New York Review of Books’ klassikerserie sikret henne en fortjent plass i kanon. I 2022 kommer hun for første gang ut på norsk.
Lettere død enn levende
Babitz’ renessanse henger også nøye sammen med skiftende trender i litteraturen. Samtiden oppfattet hennes sanselige slentrende tekster midt mellom fakta og fiksjon som lite litterære; i dag blir hun sett på som en viktig forløper for den autofiksjonelle bølgen. Det samme gjelder franske Annie Ernaux (f. 1940). Hun debuterte i 1974, men fikk sitt store internasjonale gjennombrudd først etter at Årene kom ut på engelsk i 2017.
Noen «evige» bøker, det være seg Bibelen eller Joyce’ Ulysses, oversettes på nytt fordi de trenger en oppdatert språkform for å holde seg aktuelle. Leikanger-forlaget Skald fyller hull i verdenslitteraturen på nynorsk, mens Solum Bokvennen nyoversetter forfattere som tidligere kun har vært tilgjengelig på norsk i forkortede versjoner, for eksempel Jules Verne.
Denne uken pågår en minifestival om gjenoppdagede perler og moderne klassikere på Litteraturhuset i Oslo. At døde forfattere som Camus, Kristof, Verne, Lem, Walker og Zora Neale Hurston settes under lupen, er ikke bare trendy. Det er også praktisk all den tid koronapandemien ennå står i veien for besøk fra nålevende utenlandske forfatterstjerner.
