Da Erik Fosnes Hansen første gang ble synlig i norsk litterær offentlighet, var det – man får ha meg unnskyldt bildet – med den samme effekt som når en falk skyter mot jorden. Vel forberedt, men likevel plutselig, overraskende, og presis på målet.
Falketårnet (1985) var en på alle måter oppsiktvekkende debut. En ting var forfatterens nærmest uforskammede bråmodenhet – i et land der vanlig debutalder er godt over tretti, var nittenåringen fra Groruddalen avstikkende som en hermelinunge blant en forsamling velvoksne katter. Mer påfallende var romanens åpenbare preg av ’anderledeshet’. Noe uvant, både i emne og virkemidler, som er like forfriskende et kvart århundre senere. Riktignok hadde litteraturen – både i Norge og resten av Europa – for alvor begynt å kaste av seg syttitallets politiske programlitteratur, den magiske realismen var på fremmarsj, klassisismens idealer løftet hodet innen flere kunstarter – i det hele tatt var det en litterær brytningstid preget av den begeistrede strategi ”Fremad i alle retninger”.
Men dette – en roman om en sjuhundre år gammel trettenåring, innesperret i et tårnværelse, fastspent i et nett av middelalderens storpolitiske intriger og kosmisk dramatikk – det var tross alt ikke hverdagskost. Såvel språket som bretningen bar preg av dypt litterært alvor, en hardt tilkjempet kontroll over mediets virkemidler, og en vilje til å gå den nødvendige distanse for å gi historien hva den krevet. Man skal ikke ha oppholdt seg mange sidene i denne versjon av Fredrik den annens Schwaben før man blir slått av hvilken mengde kunnskap den betinger. Ikke fra leseren, som kan komme til den uten forutsetninger eller forventninger. Men forfatteren behersker hver detalj i sitt stoff til fingerspissene. Klassisk astroligi, middelalderhistorie, religionsvitenskap, ornitologi, det er flettet inn i teksten med suveren, nærmest uvøren selvfølgelighet.
Og likevel heter det i forordet, med en nesten keitet oppriktighet: ”Disse historiske fakta står på ingen måte sentralt i boken, hvis egentlige handling godt kunne vært lagt til en annen tid og et annet sted.” Selvfølgelig.
Selvfølgelig handler det i bunn og grunn ikke om forholdet mellom monarken av guds nåde og paven av den verdslige makt, ikke om det underlige, halvt mytiske, halvt menneskelige fenomen å kunne tale dyrenes språk, ikke om stjerneskriften på himmelen over en borg ved «Necar, Donau, eller en av sideelvene til disse», ikke om forholdet mellom lensherren og hans undersåtter. Eller: Det handler om alt dette (og meget, meget mer), men først og fremst er det en beretning om det å være plassert på utsiden. Å være gjort til en fremmed blant menneskene.
Den unge Wolfgang er satt inn i en verden han var ment å kontrollere, i kraft av arv og rang. Men ved skjebne og tilfeldigheter blir han i stedet satt utenfor den, han blir en betrakter til sitt eget liv, og nettopp ved å stå utenfor ser og forstår han ting på andre måter enn dem som deltar. Han skjønner ikke nødvendigvis mer, han skjønner noe annet. Han har sitt eget perspektiv. Ikke ulik falken som fra hundre meters høyde kan overspenne en kvadratkilometer, og oppfatte en markmus’ bevegelse under bregnene, men som likevel ville vært hjelpeløs om den, som de der nede, var bundet til jorden.
Falketårnet vakte berettiget oppsikt da den kom. Men det var likevel en mild bris i forhold til den virak Erik Fosnes Hansens neste roman skulle utløse. Salme ved reisens slutt, som forteller historien til musikerene på Titanic, ble ikke bare en nasjonal litterær sensasjon og en av sitt tiårs mest omtalte bøker. Det ble også et internasjonalt litterært fenomen, oversatt til mer enn 30 språk, og en bestselger i store deler av verden. Boken ga sin forfatter en leserkrets som bare ytterst få andre norske litterater har vært i nærheten av.
Han hadde vært meget ung og enda mer lovende ved debuten. Resten av forfatterskapet har måttet utvikle seg under en av litteraturens vanskeligste vekstvilkår: De store forventningens nådeløse lys. Med Salme ved reisens slutt innfridde han, mer enn noen hadde tort å håpe. Men gratis er det ikke å leve opp til sine egne krav og omverdnens forhåpninger. Fem år hadde manuskriptet trengt, og åtte år tok det før neste roman lå klar: Beretninger om beskyttelse. Boken bærer et ett-tall etter tittelen, som et løfte, det er en samling løst sammenflettede fortellinger som utgjør første bind i et verk. Også denne gang var ikke bare norske, men store deler av verdens litteraturlesere slått til marken. I likhet med Salme ved reisens slutt ble den nominert til International IMPAC Dublin Literary Award, og dessuten shortlistet til EUs store litteraturpris, Aristeion-prisen. Fremdelses skrev Fosnes Hansen fra vinkler som var uvante. Fremdeles var hans språk avstikkende og karakteristisk – et overflatisk blikk har gitt enkelte kritikere assosiasjon ‘alderdommelig’. Riktigere ville det være å si at Fosnes Hansen er en forfatter som ikke er redd for å ta hele språkets register i bruk. Fremdeles bygget han sin prosa på en like imponerende som ubesværet formidlet kunnskapsmengde, fremdeles trakk han linjer og avdekket sammenhenger mellom mennesker på andre måter enn vanlig var i den samtidige litteraturen.
Han er hverken tradisjonalist eller modernist, hverken psykologisk eller realistisk forfatter. Eller muligens er han det alt sammen – han lar seg ikke karakterisere med et enkelt adjektiv, han slår seg ikke til ro i en enkelt bås.
Fosnes Hansen er ingen hurtigskribent. (Selv om det må nevnes at hans virke også inkluderer så forskjellige biprodukter som en kokebok, en diktantologi og en portrettbok om prinsesse Märtha Loise, i tillegg til en strøm av essays, artikler, anmeldelser og debattinlegg). Etter nye åtte år, i 2006, kom – ikke fortsettelsen av Beretninger, men en ny historie. Romanen Løvekvinnen er på nytt en fortelling om utenforposisjonen, om ungpiken Eva som lider av en sjelden sykdom – total kroppsbehåring. Det gjør henne til et særsyn, noe annet enn alle andre, en fremmed. Linjene mellom jenta fra det tidlige nittenhundretallets Norge og den unge tyske lensherren er mange og åpenbare. Slik ethvert betydningsfullt forfatterskap dreier seg om akser som ikke er synlige umiddelbart, men som langsomt trer frem når man går inn i det, ser etter, og blir der en stund. Det er dette forordet antyder med sin insistering på en egentlig handling.
Og det har slike bøker ved seg – at de fornyer seg og blir annerledes ved hvert gjensyn. Enkelte romaner blir gamle på 25 år. Falketårnet fremstår som stadig like levende.
Denne teksten har vært publisert som forord i et nyere opplag av Falketårnet.
