Høsten 1999 oppsøkte jeg Sør-Varanger avis. Vennlig insisterende. Jeg var en fersk forfatter med tilknytning til området. En ikke spesielt kulturinteressert journalist trodde kanskje hun gjorde seg flid da hun spurte meg; men Ingeborg, kem e leseran dine?
I ettertid har jeg forstått at det hun antakeligvis mente var: er det kvinner, er det barn på rundt tolv, er det ungdom eller lokalhistorisk interesserte? Der og da trodde jeg hun spurte om antall. Jeg telte febrilsk i hodet. Hvem var leserne mine? Mamma, en. Ellisiv, to. Vidje, tre. Faren min, fire. Jeg kom fram til syv lesere. Da turde jeg ikke holde kunstpausen lenger.
”Jeg har syv lesere,” svarte jeg og angret straks, for den siste jeg hadde telt var tanta mi, som ikke leste ferdig boka, fordi hun syntes det var skummelt å gjenkjenne området i boka som sitt eget. Hvis journalisten spurte tanta mi om hun var en av mine lesere, kom jeg til å bli avslørt; fersk forfatter lyver om sine lesere. Jeg var glad for at resten av intervjuet dreide seg om ganske andre ting.
I årene som fulgte koste jeg meg med ideen om mine syv lesere. Ingen kunne kalle meg storforlangende. Ingen kunne vippe meg av pinnen ved å si at jeg knapt hadde lesere, for det trodde jeg ikke selv heller. Jeg var rar, original, jeg skrev det jeg ville uavhengig av omverdenen, jeg var en fri sjel, et diktende sinn.
Og så videre.
Siden den tid har jeg vært en del på skolebesøk. En gruppe 5-klassinger kom inn på dette med lesere igjen. Jeg hadde nettopp fortalt dem at noen forfattere er heldige, for eksempel Rowling som skrev bøkene om Harry Potter. Jeg fortalte at man kan tjene millioner av kroner på å bruke fantasien til å skrive bøker. ”Hvor mange bøker har du solgt?” spurte en gutt. Vane tro holdt jeg på å svare at jeg har syv lesere. Men klassen foran meg hadde nettopp lest den første barneboka mi, Blod, snørr og tårer, og de var over 25 stykker i klassen. Det første de sa da jeg kom inn i klasserommet var at alle hadde lest boka, til og med Olav som hater bøker, og at alle, til og med Olav, hadde likt Blod, snørr og tårer.
Jeg måtte legge vekk de syv leserne.
Jeg måtte tenke nytt.
Hvor mange bøker hadde jeg solgt?
Vi samarbeidet om regnestykket.
Det ble ganske mange tusen bøker. Barneboka mi var trykt i flere opplag, dessuten hadde jeg Korellhuset, Livet i et skilpaddeskall, og Straffe. Forsiktig glass var trykt i nytt opplag – og som billig bok. Noen bøker var oversatt.
Det ble mange tusen, faktisk. Over ti tusen.
Dessuten likte de meg så godt i den klassen at de til slutt føyde på en ekstra null på regnestykket, så jeg skulle få hundretusen lesere, for det var de sikker på at jeg hadde. ”Tenk bare på alle som låner på biblioteket,” sa en jente med fregner. Etter møtet med klassen syntes jeg med ett det var kleint og koketterende å sette tallet på lesere til syv. Det var ikke sant. Hvorfor sa jeg det? Ville jeg framstå som den snille jenta som tar til takke med det minste kakestykket, når jeg burde grafse til meg rundingen i midten med marsipanrose og det hele?
Var tallet på lesere hundre tusen?
Nix.
Var det ti tusen?
Nja.
Jeg tenkte på alle de som låner bøker på biblioteket. Det kan være mange. Men det kan også være få. Det kan til og med finnes eksemplarer av min bok som aldri har blitt lest. Av noen.
Slikt trekker selvfølgelig tallet på lesere voldsomt ned.
Jeg satte opp noen minus i regnestykket.
Som buffer. Eller straff. Jeg vet ikke.
Siden jeg innførte minus i regnestykket, måtte jeg også innføre pluss, for ikke å ende opp som den snille jenta.
Jeg plusset kraftig på i tallet lesere når jeg tenkte på leserne jeg har, som har funnet bøkene mine helt av seg selv, og som deretter skriver brev og mail til meg for å fortelle at en av bøkene mine har betydd noe helt spesielt for dem. For å komme til poenget, pleier jeg nå å si at jeg har over 2000 lesere. Det er et nydelig tall. Jeg vet ikke om det stemmer, men det er uansett mange. Hadde de holdt hverandre i hendene kunne de slått ring rundt Tromsøya.
Jeg har mange lesere og jeg ønsker meg flere. Jeg håper Grisehjerter finner fram til noen som sluker den hel, og deretter gir den videre. Jeg har ikke noe imot om noen vil slakte den heller, så lenge noen leser den.
Les boka mi! Sluk den, slakt den, gi den videre – les den!
Alle gode sommerønsker fra
Ingeborg Arvola
