Vigdis Hjorth ble tildelt Amalie Skram-prisen for 2014. Amalie Skram skrev om billedkunstneren Else Kant. Vigdis Hjorth skriver i årets roman Et norsk hus om tekstilkunstneren Alma. Begge forfatterne utforsker det å være kvinne og kunstner i sine forfatterskap.
«Jeg simpelthen elsker Vigdis Hjorth»! Da jeg hadde lest ferdig Et norsk hus, kom jeg til å tenke på denne shouten som jeg enten la ut en gang i et eller annet medium, eller kanskje jeg bare tenkte det etter å ha lest Leve posthornet!. Erindringen er upålitelig.
Dette utsagnet falt ihvertfall ned i hodet mitt igjen da jeg skulle begynne å skrive om høsten utgivelse. Jeg la opp til en redgjørelse for bokens tema, motiv og virkemidler. Men det funket ikke. Jeg kjente meg mye mer ekspressiv etter å ha lest teksten, det var akkurat som om noe av kraften fra de siste sidene lot til å ha blitt overført til meg og ga meg lyst til å løpe gjennom gangene og rope DERE KAN GLEDE DERE TIL DENNE BOKA! Derfor den høyst subjektive, men høyst opplevde innledningen. Vel. Det var nok om meg. Nå skal det handle om boken til Vigdis.
Et norsk hus handler om Alma. Alma er tekstilkunster, hun er skilt, har voksne barn og en kjæreste. Hun bor i et stort, ikke så veldig godt vedlikeholdt hus på en øy utenfor Oslo. Alma leier ut en del av huset til en polsk familie. Mannen i familien forsvinner ut av bildet for en lengre periode, så det er hans kone og datter som representerer det polske i mesteparten av romanen. Alma og den polske kvinnen blir uvenner i løpet av romanen. Skikkelig, skikkelig uvenner. Det utvikler seg en ordløs konflikt mellom dem, det tar år, mens Alma jobber, reiser, tenker og drikker.
Dette er overflatehandlingen, kort gjenfortalt. Det kan se enkelt ut. Og på overflaten er dette en enkel, skarpsindig tekst. Men det som gjør dette til en tekst som er så god at den vekker shout-lysten i meg, er at den har en undertekst så skarp og krystallklar og utfordrende at den drar leseren inn i egne såroverflater. Dette, kombinert med en språklig kraft som særlig mot slutten av boken gjør Almas tanker og følelser i et raseri på grensen til galskap så nærværende at det nesten gjør fysisk vondt.
I Leve posthornet! var kommunikasjon mellom mennesker et sentralt tema: Hvordan kommuniserer jeg med meg selv, og med andre? Er kommunikasjon mulig, eller vil all samtale bare kunne romme ulike grader av misforståelser?Er mennesket i bunn og grunn dømt til isende ensomhet? Dette er også spørsmål som står sentralt i Et norsk hus.
Almas indre prosjekt er forsøket på å få tak i tilværelsens undertekst. Hun har nesten en psykoanalytisk tilnærming til livet, hun vil under, bakenfor, se skjulte mønstre og årsaker. Hun vil avsløre noe om verden, finne storheten i verden, en objektiv storhet. Men hun ser bare seg selv, og kommer etter hvert til erkjennelsen av at verden og meningen ligger rett foran øynene hennes.
Når Alma får i oppdrag å lage et stor teppe som skal utsmykke en ny, videregående skole på hjemstedet hennes, reiser hun hjem til gamle tomter for å sette seg tilbake til sin egen ungdom og for å tenke seg inn i hva ungdommer tenker på. Hun tar en tur innom gamlehjemmet i bygda:
Nå så hun etter utsmykningene som pleide være slike steder, og ja, på den ene veggen hang et bilde av glassert stein. Det lignet en bølge, og ja, ganske riktig, det het Bølge, så hun da hun gikk nærmere. (s. 29)
Her er verk og tittel ett. Det har ett, endimensjonalt innhold: Dette er faktisk en avbildet bølge. Alma har ikke sansen for denne forflatningen av kunsten. Eller tilværelsen. Hun vil finne gløden i menneskene, og hun vil gjengi den. Og for å klare det, må man dypere, under overflaten. Som kunstner må hun dypere inn og ned, til det stedet hvor tanke og tilværelse er kaotisk, ukontrollerbar, tvetydig. Denne teksbiten leser jeg også som en forfatterkommentar til meg når jeg leser: Liv og bok er ikke ett, sier Vigdis. Det er ikke et enkelt regnestykke. Jeg har skrevet en roman om en kunstner i et stort hus, men ikke gå i fella og tro at jeg skriver om Vigdis Hjorth!
Det går fram at Alma tidligere har laget bilder med natur og skog, uten mennesker. Skogen er trygg, et sted å gjemme seg, et sted man kan skjule seg for menneskene. I teppet hun lager til den videregående skolen, beveger hun seg over mot å brodere små mennesker med glødende hjerter inn i bildet; «den uforløste brannen i unge menneskers bryst». Dette er noe nytt kunstnerisk for Alma, og blir et uttrykk for hva det er livsviktig for henne å finne ut av:
Og kjæresten syntes livet var fint, nå som Alma var til stede, men benyttet de lange solfylte dagene til å antyde at han syntes livet med Alma, i den grad det kunne kalles et liv, la han til, så lite som de så hverandre, så lite de så til andre mennesker sammen, var krevende. Det var ikke sånn det skulle være, sa han, mellom kjærester. Hvordan skal det være, mellom menneskene? … Alma lå på brygga alene i skumringen og tenkte hun ville lage et bilde om hvordan det skal være mellom menneskene, når hun først hadde gitt seg i kast med å avbilde dem (s. 78).
Hvordan skal det være mellom menneskene? Dette blir tekstens hovedmantra, det er dette Alma og teksten leter etter svar på. Hun starter med å lage et bilde hun kaller Sånn det skal være mellom menneskene. Dette arbeidet jobber hun med samtidig med at hun skal lage et stort bilde til Stemmerettsjubileet og Grunnlovsjubileet. Fortid. Nåtid. Fremtid. Alma jobber for å synliggjøre forbindelseslinjene mellom dem. Godt hjulpet av fortellingen til en kvinne hun finner i en liten pamflett i et antikvariat. Denne kvinnen, Ninja B (! Sverd! Kamp!), er rasende over måten hennes mor ble tvunget inn på sinnssykehus og så begikk selvmord. Tonen i pamfletten er rasende, og Alma bruker fortellingen til et verket til Grunnlovsjubilieet. Hun går dypt inn i fortellingen, og innser at det er lett å se ting på avstand, vanskelig å se ting som er nær. Det gjelder både en selv og den tiden en lever i:
Å søke å ikke fortelle historien med ettertidens logikk, men gjøre den så kompleks og uoverskuelig som det må ha vært for dem som levde da, like kompleks og uoverskuelig som Alma syntes hennes egen situasjon var. Det er å befinne seg midt i nåtiden som er krevende. (s. 113)
Jeg nevnte innledningsvis at Alma glir inn i en uopprettelig konflikt med den polske kvinnen som leier hos henne. Det er primært en mental konflikt, de snakker sjelden sammen, og har ingen felles møtepunkter, selv om de går forbi hverandre til daglig, bare skuler de på hverandre. Så hvorfor blir hun så forferdelig sint på de polske at hun nesten glir over i galskapen? Alma føler en stadig sterkere kritikk fra den polske. Dette er nok til at hun føler seg truet, hun føler at hele eksistensen er truet. Alma vet at det fins forventninger, spilleregler, avtaler mellom menneskene. Men hun vil ikke følge dem. Hun vil kjenne, erfare, at hun kan få lov til å være annerledes og allikevel bli respektert og hørt. Jeg tror det er derfor hun blir så sint. Og det er lettere å bli sint og opprørt over det som er nær deg, jo lenger vekk, jo lavere temperatur i engasjementet. Den polske er så nær at hun er en halv meter unna, på den andre siden av soveromsveggen. Jo nærmere Alma beveger seg henne fysisk, jo sintere blir hun. Når hun kommer på avstand, senkes temperaturen. Da kommer også medlidenheten, men medlidenheten er distansert og lite krevende. Dette er bokens kjerne. Og derfor er det umulig å finne svar på Hvordan det skal være mellom menneskene. For reglene mellom menneskene endrer seg etter avstanden mellom dem.
Romanen innledes med en kort strofe fra diktet «The Human Abstract», fra Songs of Innocence and Experience av William Blake:
Pity would be no more,
If we did not make somebody Poor;
And Mercy no more could be
If all were as happy as we;
Vi. De andre. Avstand. Nærhet. Medlidenhet. Nåde. Sånn er det mellom menneskene.
[youtube]http://youtu.be/cpWcXYf9Duo[/youtube]
