I debutromanen Jerv av Ida Fjeldbraaten opplever vi verden både gjennom en jerv og en institusjonalisert kvinnelig karakter. Noe av det mest slående ved fortellergrepet er at det ofte kjennes flytende hva som kommer fra hvem. Hva tenker dyret, og hva tenker mennesket? Hvordan avspeiler deres situasjon og aggresjon hverandres? De lever begge konstant på andres nåde.
Vokste selv opp i skogen
Som barn bodde Ida Fjeldbraaten en periode sammen med faren og broren sin i et lite hus i skogen mellom Halden og svenskegrensen.
– Vi hadde litt strøm, men ikke innlagt vann eller tv. Med det ble skogen rundt en del av hjemmet vårt. Jeg har tenkt mye på det og hvordan broren min og jeg raste gjennom trærne, røttene og steinene for å komme til vannet. Vi jaktet på fugler og ekorn og lekte oss inn i dyrenes verden. Jeg har søkt mye tilbake til den tiden for å finne både jerven og den andre karakteren i boka, sier Ida Fjeldbraaten.
Villskapen i dyr og mennesker
Man sier ofte at en bok må ha en stemme, men her har du både stemmen til hovedpersonen og jerven? Hvem fant du først, og hvordan utviklet det seg?
– Jeg fant uten tvil jerven først. Han har vært med meg ganske lenge. Jeg hadde lenge en helt annen person som den menneskelige karakteren i boka. Men så gikk jeg mange runder med hva det faktisk er jeg vil fortelle. Hennes stemme ble mer og mer naken etter hvert som hun utviklet seg til å ha et mer underutviklet syn på verden rundt seg. Det syntes jeg skapte en sårbarhet som gjorde tingene rundt henne enda spissere, noe jeg likte, sier Ida Fjeldbraaten.
Både jerven og jenta har det til felles at de har en villskap i seg som omgivelsene ønsker å undertrykke. Jerven holdes innestengt i en dyrepark. Jenta får i blant anfall som gjør at hun kan gå voldsomt til angrep på menneskene rundt seg.
Jeg måtte pusse tenna etter at jeg hadde lest den.
Kristopher Schau etter å ha lest «Jerv»
– Jeg leste det hos Flaubert en gang, begrepet «overkultivering», jeg tror det var i Frédéric Moreau. Det dreier seg om at mennesket stadig fjerner seg fra det naturlige i seg, og at det kan skape en avstand eller et strekk inne i oss, et trykk som jeg tror må ut. Da han skrev den boka, kom februarrevolusjonen – hva er det som kommer nå? Det sier jeg ikke noe om i boka. Men jeg mener det er en underliggende følelse av trykk i samfunnet som jeg tror forverres av at vi setter større og større krav til sosiale normer. Jeg tror dette er en utløsende kraft til det som skjer i Jerv, sier Ida Fjeldbraaten.
OM FORFATTEREN
IDA FJELDBRAATEN
Navn og alder: Ida Fjeldbraaten , 35 år.
Jobber med/opptar meg ved siden av skriving: Jobber som kreativ leder i Hausmann reklamebyrå.
Hvor og når skriver jeg: Ferier, helger og noen kvelder når jeg klarer det. For det meste i en grønn lenestol i Oslo eller i en grå sofa i Berlin.
Leser nå: Simone de Beauvoir: En veloppdragen ung pikes erindringer.
Hører på: Klassisk musikk når jeg jobber, Radioresepsjonen når jeg gjør husarbeid, Erik Enocksons album fra Farväl Falkenberg når jeg skriver.
Største inspirasjonskilde: Familie og venner.
Tre nettsteder jeg alltid sjekker: Instagram, NRK og VG.
Makten som ligger i det å definere normer og regler
Makt er sentralt i boka. Hvem som har makt, og aggresjonen som oppstår hos den som er maktesløs.
– Når de som har definisjonsmakten i samfunnet setter regler og normer som egentlig bare passer for dem selv, uten hensyn til hva vi mennesker faktisk har i oss, tror jeg at det er en form for undertrykkelse som aldri kan bli ulovlig, men som kan skape store problemer i samfunnet. Både jerven og jenta i boken befinner seg utenfor normene i hvert sitt system. Og det syntes jeg var spennende å utforske, sier Ida Fjeldbraaten.
Biter til beinet knekker
Hvordan var det å leve seg inn i følelseslivet til en jerv?
– Jeg satte meg vel heller mer inn i menneskers mest dyriske sider, enn inn i jerven for å finne ham. Men jeg gjorde mye research – og ble mer og mer fascinert av dyret. Det er en del ting i boka som egentlig er kontraintuitivt for jerver. Som det at han må forholde seg til flokken, siden de faktisk er buret inne, når jerver egentlig er solitære dyr. Men det som også gir meg mye frihet er at jerven er et av dyrene vi som mennesker kan veldig lite om. Vi har lite forskning, og det er vanskelig å oppdage jerver som lever fritt.
Som rovdyr er jerven litt mindre enn en bjørn, men den spiser gjerne store dyr, som reinsdyr og sau, og den kan også ta elg. Den biter ekstremt hardt. Kjevene er laget for å tygge bein.
– Grunnen til at jeg ville bruke jerven, er først og fremst at det er et av de mest motstandsdyktige dyrene vi vet om. Jeg syntes det var spennende å sette et så vilt dyr inn i en kuet ramme for å se hva som skjedde, sier Ida Fjeldbraaten.
Hør NRKs intervju med Ida Fjeldbraaten om det dyriske i mennesket
