Ingeborg Arvola: – De tar tak i hverandre, sluker hverandre

«Jeg har aldri før skrevet en bok som folk har gledet seg sånn til. Det er et godt sted å være», sier Ingeborg Arvola. Hun legger til:

– Lesere over hele Norge har åpnet hjertet sitt for trilogien om Brita Caisa og Mikko, og varmen fra dem har vært en god ovn å varme seg på mens jeg skrev videre. Det har gjort meg lykkelig. For å sitere Vestersand:

«… mens svake stjerner forsvinner med en stadig sterkere sol, lander lykken i meg som en fet, hvit svane lander på et vann.»

Bra for oss lesere at hun ikke i stedet ble lammet av skrivesperre og frykten for å skuffe – noe andre, kanskje mindre erfarne, forfattere fort kunne blitt.

Gjennombrudd etter 23 år som forfatter

Høsten 2022, da Kniven i ilden utkom, hadde Ingeborg Arvola skrevet bøker i 23 år. En lang rekke titler, og også mye kritikerros, hadde det blitt. Men så viste det seg at det var nettopp fortellingen basert på hennes egen tipp-tipp-oldemor som virkelig skulle snu opp ned på forfatterhverdagen.

Kniven i ilden ble mottatt med kritikerhyllest og nærmest fast plass på bestselgerlista. Den vant Brageprisen og ble nominert til Bokhandlerprisen, Kritikerprisen, Ungdommens kritikerpris, LOs litteraturpris og ikke minst Nordisk råds litteraturpris.

Både underholdende driv og dybde

Arvola forteller at det midt i all oppmerksomheten likevel var lett å holde fast i hvordan hun skulle skrive videre på fortellingen ettersom arbeidet med andreboka begynte lenge før Kniven i ilden utkom. Og at det som kanskje påvirker henne aller mest underveis i skrivingen er den stadige researchen hun driver med ved siden av. I tillegg til et sterkt ønske om at resten av historien om Brita Caisa og Mikko skal bli en god fortelling.

– Jeg tror jeg er heldig som har vært forfatter i over tjue år. Man lærer jo av å drive med noe i så mange år, påpeker Arvola.

– Så ville et lykketreff at jeg snublet over en voldsomt spennende og dramatisk kjærlighetshistorie i en brytningstid i vår felles historie. Nå bruker jeg alt jeg har lært til å lage en slik fortelling som jeg selv ville lengtet etter å lese – og fremdeles setter høyere enn det meste. En bok jeg bare må sluke. En bok jeg ikke kan legge fra meg fordi jeg må vite hvordan det går, en bok jeg kunne tenke meg å lese en gang til, oppsummerer Arvola, som har fått mye ros for nettopp å klare å balansere et underholdende driv med litterær dybde.

Erotikk som en forseggjort stol

– Ja, vi heier jo veldig på Brita Caisa og Mikko, og Kniven i ilden ble kjent for sine sterke kjærlighetsscener. Hva kan leserne forvente når det gjelder dette i Vestersand?

– Jeg prøvde å ikke tenke for mye eller kritisk på hva jeg skrev i Kniven i ilden, når jeg skrev erotisk. Jeg visste bare at det måtte med. Sånn er det i Vestersand også. Kroppene deres sammen må være med, for det som er mellom dem er sterkere enn fornuft og folkesnakk og domfellelser. De tar tak i hverandre og de sluker hverandre, sier Ingeborg Arvola.

Samtidig tenker hun at det kanskje er en litt annen modenhet mellom dem i denne boka.

– Det raset som skaket dem og verden idet de valgte hverandre i første bok, har jo allerede skjedd. Nå er hverdagen deres helt annerledes. Et sted beskriver jeg møtet mellom kroppene deres som en forseggjort stol, godt snekret sammen og med utskjæringer i ryggen. Et annet sted kan jeg skrive at Brita Caisa vasker seg mellom beina etterpå, fordi tiltrekningen mellom dem allerede er etablert.

Er hun virkelig hans store kjærlighet?

Det er heller ikke bare erotikken i forholdet som endrer seg utover i fortellingen. Tvil og for oss nærmest utenkelig harde livsvilkår gjør sitt til at vi stadig lurer på om det virkelig kommer til å gå.

– I den første boka ender de med å bli straffet for sitt forargelige samliv. Jeg har jo hele tiden visst at denne straffen ikke fikk dem til å gi hverandre opp. Men i Vestersand har jeg likevel gitt plass til tvilen og usikkerheten til Brita Caisa. Ja, han har valgt henne, men har han virkelig valgt henne? Og for hvor lenge?

Forfatteren peker på at det harde og strevsomme livet i Finnmark på midten av 1800-tallet jo også gjør at det heller ikke er et eventyr de lever i. Alt blir ikke lykke og rosa skyer når de elskende får hverandre. De kan ikke bo under samme tak før Mikko får bygd seg et hjem. Mikko bruker alt han har av vilje og kraft til å få reist en stue.

– Han er den som sist greide å løfte diger-steinen, en type bedrift som mannfolk kaptes om før benkpress og markløft ble oppfunnet. Alt han har satt seg fore fram til nå i livet har han fått til, og han verken kan eller vil tenke annet enn at forholdet deres også skal lykkes, forteller Arvola.

Han som elsket pottusmoukkua (=potetmos)

– Hva ser du på som de største utfordringene ved å skulle gjenskape livet i Finnmark på 1800-tallet? Hvordan kombinerer du historiske fakta med fiksjon i serien?

– Jeg vil gjerne skape en følelse av å være til stede der og da. Det har jeg jobbet mye med. Skulle jeg for eksempel skrytt et måltid opp i skyene med 2024-briller, ville jeg kanskje valgt laksesuppe, men for dem var laks vanlig og nødvendig. De var selvfølgelig takknemlig for all mat de hadde, men jeg løfter heller fram potetmos, sier forfatteren og utdyper:

– Akkurat som det er tradisjoner og overleveringer om Brita Caisas skjønnhet, og mye annet som fortelles om mange andre, var det en gubbe i Neiden som var så glad i potetmos når kjerringa laget det. Han var en diger mann og litt enfoldig, og han elsket pottusmoukkua. Ferdig snakka. Det var hans ettermæle. Det syntes jeg var sjarmerende, men også talende for en generell armod. Så jeg la pottusmoukkua til i en scene med mine karakterer, og her er det Heikki som elsker potetmos.

Siterer fra datidens åndelig helbredelse

Arvola forteller at en annen fin ting med dette er at hun slik får brukt et konkret finsk-kvensk ord fra den tiden og det området som både gir språklig koloritt og en egen etterrettelighet som gjør henne som forfatter sikker og stødig i det hun driver med.

Hun var likevel usikker på om hun skulle bruke ordrette sitater hun fant i kilder fra Nord-Norge når det gjaldt å lese over sår, altså det å drive med åndelig helbredelse eller folkemedisin, slik Brita Caisa gjør noen steder i bøkene.

– Noen bøker som omtaler lesing over sår har ikke med sitatene som leses, for slikt skal ikke nevnes høyt. Det skal ikke skrytes av, på en måte. Det kan bringe ulykke. I andre bøker fant jeg disse sitatene som jeg gjengir ordrett. Jeg valgte å bruke dem fordi de gjorde inntrykk på meg. Jeg ville heller ikke ellers visst hva og hvordan jeg skulle «diktet opp» et sånt sitat, sier Ingeborg Arvola.

Les mer om hele «Ruijan rannalla – Sanger fra ishavet»-trilogien og bestill bøkene hjem i postkassa her.

Tømmerhus regnet om til tømmerstue

Når det kom til dette med å bygge tømmerstuer, begynte hun med å kikke på bilder av noen eldre bygg. Selv om de var gamle, var de av nyere dato enn 1860, og større enn de som ble satt opp i Brita Caisa og Mikkos verden.

– Jeg telte derfor opp antall tømmer, og regnet så om til et mindre bygg. Så trakk jeg inn lærdom fra research om hvordan de brukte never på takene, hvordan og hvor tømmer ble skaffet, tømmerfløting og at noen lagde seg et liv av å skaffe tømmer og ved til byggene som reiste seg langs kysten, forklarer forfatteren.

Dette var såpass tidlig i bosettingen av Sør-Varanger. Det var ikke mange som hadde sagbruk ennå, om noen i det hele tatt. Planker var derfor ettertraktet og noe man byttet til seg hos russiske handelsskuter, også kalt pomorhandelen.

Kvenene versus nordmennene

Arvola forteller at hun ikke har valgt å bruke bøkene til å viser fram sosial urettferdighet som noe eget.

– Jeg håper jeg i stedet har fått det til å bli noe som bare ligger der, som en av fargene i et bilde med flere farger. Synet på kvener og norsk-finske endret seg flere ganger i denne tiden, mens skoltesamene hele tiden ble ansett for å være fremmede.

Når det kommer til det sosiale hierarkiet mellom kvenene og nordmennene, bruker hun et eksempel med en norsk fiskerkone hun har skrevet inn i Vestersand. Hun bor i i Pykeijä og kommer på kant med Brita Caisa.

– Det var en leser som automatisk så for seg henne som høyt hevet over de andre i bygda. Dette tror jeg er helt feil. Hun hadde et godt kort i å være norsk, men livet hennes var ikke veldig forskjellig fra de finske og kvenske naboenes. Det fantes ikke herskap i Øst-Finnmark på denne tiden. Riktig nok var det noen bedre stilte mennesker, for eksempel i Vadsø. Men også de fineste fruene der gikk med kjoler som besøkende kvinner så ned på som helt uten smak og detaljer, fordi de var vanlige, sier Arvola.

– Og gikk de ut om vinteren, kledde de seg i skinn, de også. For så langt nord på denne tiden er det ingen adel eller overklasse som først og fremst har taket på andre vanlige folks hverdag og liv. Det er været, naturen og kulda som bestemmer.

Kulturell stolthet

– Hvordan har din egen bakgrunn og oppvekst i bl.a. Neiden, og det at du nå har begynt å lære deg finsk, påvirket måten du skriver om kvener og norsk-finske minoriteter?

– Jeg tror jeg har et godt utgangspunkt for å vise fram flere sider av historien og kulturen, for i Neiden er alle stolte av sin historie. Man er norsk med finske røtter, språket er bevart helt til nå. Denne stoltheten og gleden og arbeidslysten har jeg med meg, og er jeg selv stolt over. Samtidig er det andre som har mistet språket og noen steder har man blitt helt fornorsket. Jeg kan fortelle om alt dette uten å stå i en offerrolle, sier Arvola.

Avslutningen

– Kan du gi oss noen hint om hva vi kan forvente i den tredje (og siste) boka?

– Jeg vet at den felles historien til Brita Caisa og Mikko slutter i januar 1868. Der tenker jeg at den tredje boka om dem også slutter. En viktig faktor i det som skjer fram til slutten, er det som blir kalt den siste nordeuropeiske hungersnøden. Hele 5-10% av innbyggerne i Finland sultet i hjel i 1866 og 1867, og det var like dramatisk i store deler av Sverige, forteller forfatteren.

– Jeg får tårer i øynene bare av å tenke på det.

Les mer om hele «Ruijan rannalla – Sanger fra ishavet»-trilogien og bestill bøkene hjem i postkassa her.