Hva søker vi mot når krisen er et faktum? I Hilsen Ruth av Ingrid Tørresvold erklærer myndighetene unntakstilstand. Det er ekstrem hetebølge. Vannet i Oslos kraner stenges av, og utenfor byen sprer skogbrannene seg. Igjen inne i den hete, folketomme byen står Ruth og sliter med å få en liten kafé til å gå rundt. Parallellene er mange til dagens situasjon.
Dette er også blitt påpekt av anmelderne, som er fulle av lovord om debutanten. Adresseavisens gir Hilsen Ruth terningkast 5, og skriver under overskriften «Debutant med sikkert grep om dårlige tider»: «Selv uten ordet virus nevnt en eneste gang, virker trønderen Ingrid Tørresvolds debut-roman underlig aktuell.».
Ulla Svalheim i Vårt Land er også svært positiv: «Med Hilsen Ruth makter Tørresvold å tegne opp interessante spenn mellom det kollektive og det individuelle. […] et både godlynt humoristisk og smått pessimistisk blikk på håpet vi har om samhold i krisetider.».
Endelig noen som trenger henne
39 år gamle Ruth i Hilsen Ruth er på langt nær like frampå som mange andre. Men krisen får henne paradoksalt nok til å holde ut og bli igjen i byen, mens andre rømmer.
– Ruth får større livslyst og føler seg viktigere når varmen rammer byen, sier Tørresvold.
Sjefen, søsteren hennes og de fleste andre har forlatt Oslo til fordel for mer levelige deler av landet. Ruth velger å stå og svette bak kafédisken. Hun kan ikke reise, ikke nå. Kollegaen Sofie, som hun har blitt bedre kjent med i mangelen på kunder, har vendt seg til henne for råd midt i en personlig krise. For en gangs skyld er det noen som trenger Ruth, ikke omvendt.
I tillegg til å være en slags støtte for Sofie, som betror seg til Ruth om at hun er gravid, blir Ruth stadig oppringt av sin søster som vil høre om tilstandene. Ruth er etterlatt med et plutselig ansvar for kaféen, og for å mate søsterens fisker og vanne plantene hennes. Hun blir ikke lenger bare behandlet med silkehansker.
– I boka ville jeg få fram det paradoksale i hvordan en krise kan skape et fellesskap – hvordan fæle, ytre hendelser kan få mennesker til å føle seg mindre ensomme fordi en krise berører alle på tvers av samfunnslag, forteller Tørresvold.
Kjøp Hilsen Ruth som e-bok her
Kriser skaper forskjeller
Samtidig ville hun skrive om hvordan klimakrisa ikke bare er en fare for økologien og planeten, men også vil skape større forskjeller mellom mennesker ut ifra hvor privilegert man er.
– I Hilsen Ruth er det de rikeste i samfunnet, de som har mulighet til å skåne seg fra endringene, som har gjort nettopp det, påpeker Tørresvold.
Hun forteller at det var viktig for henne at handlingen skulle utspille seg i en norsk by. Hun tror mange som bor i Norge, inkludert henne selv, tenker at de i stor grad vil bli skånet for klimaendringene som kommer.
Å kjenne på utenforskap
Motsatt av hva man kanskje skulle tro, blir Ruth bare fortvilet over hemmeligheten til Sofie om at hun er gravid. Ruth er nemlig et litt annerledes menneske med et syn på verden utenom det vanlige.
– I strømmen av meninger og perspektiver man blir møtt av hele tiden, er jeg interessert i mennesker som har et litt skrudd blikk på omgivelsene sine, forteller Tørresvold.
– Jeg har alltid lett etter disse karakterene i litteraturen, de litt rare og ensomme, som ikke føler at de passer inn. Jeg tror mange har en del av et sånt menneske i seg, i større eller mindre grad, inkludert meg selv.
Ruths nervøse væremåte fører til flere morsomme og ubehagelige situasjoner i Hilsen Ruth. Hun ønsker å hjelpe, men lyver. Hun ønsker å komme nærmere andre, men skyver seg stadig lenger unna dem.
– Å kunne føre en vanlig samtale, og å ha et nettverk, er liksom nøkkelen man har som menneske i det moderne samfunnet i dag, det er sånn man kommer seg framover i livet. Hva skjer hvis man ikke klarer det?, spør Tørresvold.
– Jeg begynte på nytt sikkert 50 ganger
Karakteren Ruth kom til Tørresvold allerede i 2012, da hun tok forfatterstudiet i Bø. Etter at hun var ferdig i Bø, fortsatte hun på romanen. Men det skulle bli en lang prosess. For omtrent to år siden sendte hun manuset til noen forlag, og blant flere refusjoner fikk hun tilbakemelding fra en redaktør om at hun kunne bli forfatter, men at manuset hun hadde skrevet ikke fungerte. Etter dette begynte hun helt på nytt.
– Jeg begynte på nytt sikkert femti ganger, jeg sto fast ganske lenge, sier Tørresvold.
– Etter mange måneder skrev jeg en scene med en kvinne som gikk rundt i området hvor jeg bor, på Veitvet, forbi kvinnefengselet på Bredtvet og til kjøpesenteret. Noe åpnet seg for meg da jeg sendte karakteren ut i verden og lot henne interagere med andre mennesker.
Denne scenen utviklet debutanten videre mens hun gikk påbyggingskurset til Skrivekunstakademiet i 2018. Det var også denne scenen hun debuterte med i Cappelen Damms Signaler i 2019, hvor hun først kom i kontakt med redaktøren sin.
Vil vise hva ensomhet kan gjøre med oss
Alle Ruths tanker, og ikke minst samtalene hun har med andre, forteller noe om hennes unike oppfatning av omverdenen.
– Når jeg skriver dialog, tenker jeg hele tiden på hvor mye karakterene ønsker å avsløre eller holde tilbake om seg selv. Dette er alltid noe jeg tenker på hvis jeg overhører en samtale, forteller Tørresvold.
– Uansett hva et menneske sier, sier det noe om dem selv, og det synes jeg er spennende å utforske litterært.
– Hva er det endelige budskapet du ønsket å formidle til leserne?
– Det endelige budskapet er kanskje noe sånt som: I ensomhet og utenforskap kan man søke mot desperate handlinger for å bli sett, i et ønske om å bety noe for andre. En ytre krise kan også, for noen, oppleves som en redning.
