Denne uken overrasket Ambjørnsen med den sjette boken om Elling, Ingen kan hjelpe meg. Kritikerne kastet seg over den nærmest før den var i bokhandelen, og satte i med et samstemt jubelbrøl.
– Det er en kortroman – eller jeg vil helst kalle den et bonusspor, sier Ingvar Ambjørnsen fra Hamburg.
I boken leser Elling Michel Houellebecqs korte roman Lanzarote. Den består av 10 korte kapitler som Elling velger å lese bare ett av hver dag og så kommentere det. Det er en helt spesiell match mellom Elling og hovedpersonen som likner mistenkelig på Houllebecq selv.
– Jeg kjenner ikke til om noen andre forfattere har gjort akkurat dette; å la sin romanfigur lese en annen roman og kommentere den. For du kan ikke gjøre et slikt prosjekt med hvilken som helst romanfigur. Alt hviler på at hver eneste leser vet hvem Elling er og hvordan han reagerer i forskjellige situasjoner. Det er ikke mange forfattere som har en sånn type romanfigur.
Full jubel
VGs anmelder Hans Petter Sjøli skrev om boka: «Nye Elling er herlig litteratur (…) Én ting er iallfall sikkert: Forfatteren må ha kost seg fælt under skrivingen. Ingen kan hjelpe meg er en overskuddsbok, og en sann svir.»
Ingunn Økland i Aftenposten har sjelden vært rausere med superlativene. Under tittelen «Aldri har Elling vært skarpere» skrev hun bl.a.: «Elling parerer både gruppesex og religiøs fanatisme si sin kostelige analyse av den franske forfatteren.»
Dagbladets Katrine Judit Urke var like begeistret: «En lekker sommerhilsen til Elling-fansen. (…) Ingvar Ambjørnsen har med Elling skapt en gave, både til leserne og til seg selv.». Turid Larsen i Dagsavisen var ikke snauere og mente at «Ingvar Ambjørnsen gir Elling en litterær styrkedrikk»
Fenomenet Elling og Reiser i det skjulte
Bøkene om Elling er et fenomen i norsk bokverden. De fire første romanene kom ut på 90-tallet og solgte over en halv million eksemplarer, ble gjort om til teaterstykker og tre spillefilmer. Ikke så rart, kanskje, at Ingvar Ambjørnsen ønsket å la Elling være i fred en stund.
Men så, for fem år siden, begynte Ingvar Ambjørnsen å turnere Norge rundt med nye Elling-tekster. Elling var da blitt blogger, og ytret seg om de rareste ting. I fjor kom så Elling endelig tilbake i romanform med Ekko av en venn, til leserne og kritikernes store glede. Nå er altså Ingen kan hjelpe meg her, men det er ikke det eneste, nye Ambjørnsen stoffet du kan lese om dagen.
Han er i tillegg i full gang med årets store romanprosjekt, føljetongromanen Reiser i det skjulte. Det er en spenningsroman som foregår i nåtid, med korona som bakteppe. Nye kapitler publiseres hver tirsdag og fredag her på Boktips, antagelig gjennom hele sommeren. Ambjørnsen skriver på harde livet for å holde tritt.
Hatt hjemmekontor i 40 år
Det er stort sett inne i leiligheten sin i Hamburg han sitter, Ingvar Ambjørnsen. Foran pulten der han skriver. Det er ikke akkurat en uvant situasjon for ham.
– Jeg har hatt hjemmekontor i 40 år, så denne situasjonen kjenner jeg. Jeg klør meg i huet over hvordan folk blir desperate etter en del uker inne. Dette er jo normalen min.
– Hvordan ble Ingen kan hjelpe meg til?
– Det er ikke veldig innviklet, og det skjedde omtrent slik Elling beskriver det i innledningen av boken. Men jeg må ta en liten sving om hvordan Elling gjenoppstod, for jeg hadde jo vært veldig ferdig med ham i 1999 etter alt oppstyret ikke bare hjemme, men også i mange andre land.
Etter bare noen få sider hadde Elling så mange morsomme og så lange betraktninger at det ville sprenge alle rammer
– Jeg hadde ikke hatt ham i tankene på årevis, men så en dag på høstparten i 2013 dukket han opp igjen ved en tilfeldighet. En person ville ha meg til å blogge for en blogg-portal. På den måten oppstod tanken om Elling som blogger. Jeg ønsket ikke å blogge på den portalen, men ideen om Elling og blogg førte til at det åpna seg en masse muligheter.
– Jeg hadde trodd Elling var død for meg, men da var han tilbake. Det førte til turné over store deler av Norge med nye Elling-blogger. Det første jeg så av Elling da, var at han satt i en sokkelleilighet i en gammel villa på Grefsen – i huset til enkefru Annelore Frimann-Clausen. Inspirert av suksessen med turnéene fant jeg på ideen med å la Elling lese og kommentere en annen roman.
– Den første gjennomskrivingen av Ingen kan hjelpe meg gjorde jeg sommeren 2016 i løpet av et par uker i juli. Forutsetningen for denne boken var jo at hele Norge kjenner Elling og hans væremåte. Det har gitt meg en frihet til å la en romanperson lese og kommentere en tekst. Opprinnelig hadde jeg tenkt at Elling skulle gå løs på en stor reiseskildring fra Nord-Korea som en amerikansk journalist hadde skrevet. Det var veldig synd det ikke ble noe av, men ideen sprengte seg selv. For det var en diger greie, og etter bare noen få sider hadde Elling så mange morsomme og så lange betraktninger at det ville sprenge alle rammer.
– Derfor skjønte jeg at jeg måtte se meg om etter en bok med begrenset volum og som kunne passe Elling. På den tiden hadde jeg lest noen av bøkene til Michel Houllebecq, og med en gang jeg begynte å bla i Lanzarote skjønte jeg at her var den én Elling kunne spille tennis med.
Elling og Houellebecq
– Selv om Elling tar avstand fra mange av hovedpersonens refleksjoner og ikke minst hans griseprat i de erotiske skildringene, så har de to klare fellestrekk. Det ser man for eksempel der Houllebecg beskriver at hovedpersonene går rundt og roter i brosjyrer i et reisebyrå. Det er en scene som kunne vært hentet rett ut fra en Elling-roman. De krangler, men er på bølgelengde.
– Ellings kommentarer er også gjenkjennelige for oss. Jeg tror det er befriende å lese, for Elling blir en slags talsmann for våre egne fordommer. Når han for eksempel uttaler seg om forfatteres utseende, kan vi ta oss i å ha de samme tankene – det gjelder ikke minst om utseendet til Michel Houellebecq.
– Også denne gangen utspiller handlingen seg i sokkelleiligheten til Annelore Frimann-Clausen, og hun er også med i boken?
– Ja, hun er en viktig del av intrigen. For Elling brisker seg litt med å fortelle om hva han leser. Så blir det plutselig komplisert når hun spør om å få låne boken etter at han er ferdig med den. Det gjør først Elling forlegen, og etter hvert som han leser Houellebeqcs erotiske skildringer som minner Elling om pornobladet Cocktail, blir han rimelig desperat over hva hun vil tenke om ham som leser sånne bøker.
– Det at Annelore forteller at hun og hennes avdøde mann Sigurd en gang var på Lanzarote, gir også Elling vonde tankespinn når han av og til leser dem inn i Houllebecqs univers.
Ikke en oppfølger
– Har du nå oppfunnet en ny sjanger, og vil du la Elling gjøre flere lesereiser?
– Tja, både ja og nei. Jeg har allerede latt ham lese eventyr av Brødrene Grimm for eksempel «Hans og Grete» og «Snehvit». Men foreløpig har jeg ikke planer om å skrive noe mer av denne typen. Det kan hende at jeg kan fortsette, men det er ikke i kikkerten akkurat nå.
– Er Ingen kan hjelpe meg en fortsettelse av den siste Elling-romanen Ekko av en venn?
– Både ja og nei. Den var som sagt skrevet før, men i tid er den tilpasset, så den foregår sommeren etter Ekko av en venn. Men det er sletts ikke en oppfølger, for den har jeg begynt å skrive på. Akkurat nå har jeg lagt den til side pga koronaen. Som du vet er jeg nå midt i føljetongromanen Reiser i det skjulte som jeg begynte på da jeg la den nye Elling-romanen til side.
Startet med et motivasjonsproblem
– Reiser i det skjulte startet egentlig med et motivasjonsproblem. Jeg skulle jo skrive den nye Elling-romanen. Men hvordan fortsetter du å skrive på en fortelling som utspiller seg i 2016–17 – nå? Der hovedpersonen Elling ikke aner noe om det som kommer, om krisen vi i dag er midt oppe i?
– Jeg har ikke lagt Elling på is, men fikk behov for å gjøre noe annet i denne spesielle tiden. Vet ikke når jeg begynner igjen, men det er et sterkt prosjekt som jeg gleder meg til å begynne på igjen.
– Hva med Elling-bloggene – mange har etterlyst dem i bokform?
– Ja, det var et viktig poeng for meg å møte Elling-fansen live og la dem høre hans mange ytringer som blogger. Men nå blir det ikke flere turneer på meg, så derfor kommer blogg-tekstene og en del nyere fra Elling-nytt-siden på Facebook ut som bok til høsten. Den skal betegnende nok hete: Yoko Ono er en sjarlatan.
– Hva er ditt eget forhold til Michel Houellebecqs bøker?
– Jeg er naturligvis en helt vanlig leser. Har ikke lest alt, men noen av bøkene. Liker ham bedre enn Elling. Samtidig syns jeg at han går litt ofte på de samme stiene. Houellebecq har vist seg å være nesten skremmende aktuell eller nærmest profetisk som jo er både skummelt og spennende. Enig med Elling om akkurat det. Men jeg stiller meg ikke bak Elling med de usaklige angrepene på ham, selv om også jeg kan reagere litt på å lese de samme opphengene igjen og igjen.
