Intervju: Aksel Selmer, en glad mann gjennom norsk og dansk bokhøst

Aksel Selmer er en glad mann om dagen. Ikke nok med strålende anmeldelser av årets bok, Syklisten, med terningkast 6 i Fævennen! Han har også, som tidligere kjent, høstet strålende kritikker i danske medier for sin fjorårsbok, Bomvokteren. Og snart er romanen Kniv og gaffel (2002) også ute i dansk språkdrakt. Aksel Selmer er kjent for bøker i flere sjangere. I tillegg til å skrive skjønnlitterært for både voksen og barn, har han begått sakprosaboken Styrkeprøven, om det krevende sykkelrittet Trondheim-Oslo. Jeg har intervjuet Aksel om hvordan han  opplever den suksessfylte høsten og om årets bok, Syklisten.

– Litt av en høst, med strålende kritikker og terningkast 6 i norske medier av årets roman, Syklisten. Og panegyrisk mottagelse av fjorårets bok, Bomvokteren, i dansk presse. En sportsreporter ville vel spurt: – Hva føler du nå?

– At jeg har fått til noe, som noen har lagt merke til, og blitt berørt av. Det er ikke lenger gitt å få oppmerksomhet og anmeldelser i norske aviser. De danske anmeldelsene var svært inspirerende. Og selvfølgelig terningkast 6 i Fævennen. Det har mange fått med seg. Og nå har mitt danske forlag kjøpt rettigheten til Kniv og gaffel fra 2002. De er også interessert i Syklisten. Jeg er litt stolt, rett og slett.

– Syklisten er en bok om sorg; tett på et liv som rakner. Du har også tidligere skrevet om brå og voldsom død. Kan man skrive troverdig om traumer og sterke emosjoner uten selv å ha kjent på de tyngste og såreste følelsene?

– En forfatter må besitte gode evner til innlevelse, en stor dose empati, og ha godt utviklet forestillingsevne. Tidligere trodde jeg at jeg måtte drive research og samtale med personer som hadde opplevd noe av det dramatiske og vonde jeg planla å skrive om, men det ble til at jeg diktet i vei uten å ha snakket med noen. Men jeg har kjent på noe av den angsten Gustav Fenge opplever. Etter å ha blitt skilt i 2005, fikk jeg i en periode panikkangstanfall. Jeg savnet familien så veldig. Jeg har, som Gustav, ligget i grøfta og skreket ut angsten. Det var vondt mens det stod på. Etter et slikt anfall var jeg mer sliten enn etter en fire timers hard sykkeltur. Så jeg har en aning om hvordan Gustav har det, selv om det han har opplevd nesten ikke er til å fatte.

–

Syklisten beskrives som en sorgmunter bok, til tross for at den handler om en mann som mister et barn og i sorgens kjølvann blir forlatt av kona. Går tragedie og komedie hånd i hånd, slik det ofte hevdes? Og bruker du humor bevisst som et litterært grep, en strategi eller et våpen? Er det litt sånn «dess verre, dess bedre»?

– Humoren kommer av seg selv, den er ikke veldig planlagt. Det handler nok om at jeg ikke orker, eller kanskje ikke tør, å ta tragedien helt ut. Å skrive humoristisk faller lett for meg. I denne historien har jeg også en nærhet til det triste, jeg har også syklet mil etter mil for å holde ut savn. Egentlig har jeg hatt som ambisjon å holde meg unna død og fortvilelse når jeg skriver, selv om det er en del av livet. Jeg har tenkt at jeg gjør det lett for meg selv ved å bringe døden inn som igangsetter for historien som skal fortelles. Men det er nok noe med de sterke følelsene. Jeg dras mot dem.

– Du blir sammenlignet med forfatterkollega Erlend Loe, et kompliment til dere begge, vil jeg si. Med skjevt blikk sysler dere jo med å beskrive og dissekere den moderne, tilsynelatende vellykkede, men egentlig mistilpassede mannen. I Loes Doppler faller mannen av sykkelen og flytter ut i skogen. Din Gustav Fenge kaster seg på sykkelen og sykler seg nesten til døde. Begge hengir seg til samvær med elg. Må dere sette det såpass på spissen for å vise hvor dårlig menn ofte takler livet når det butter, ordene mangler og følelsene tar overhånd?

– Humoren sammenlignes ofte med Loes, selv om vi også er meget forskjellige. Elgene Gustav møter hører med i denne historien, tenker jeg, all den tid han sykler gjennom Østerdalen, som er selveste ”elgland”. Når turen begynner, har han et ureflektert forhold til naturen. Den betyr ikke noe for ham. Etter hvert som han kommer mer i kontakt med seg selv, og sorgen sin, kommer han også nærmere naturen. Derfor elgene, og alle furutrærne. Før så han ikke skogen for bare sorg, men etter hvert ser han sorgen sin, fordi han også har sett skogen, og noen vennlig innstilte elger.

– Du er selv aktiv syklist. Var det nærliggende å bruke sykkelen og sykling som verktøy og metafor? Og da fordi bevegelse og flukt ligger i hjulets natur?

– Denne historien har vært med meg helt siden jeg skrev boka om Styrkeprøven, der diktet jeg inn en mann med samme skjebne som Gustavs. Og som tidligere nevnt, jeg vet litt om å forsøke å holde smerte og savn på avstand med å sykle. Jeg vil ikke kalle det flukt, men heller overlevelse. Det ligger en ro i anstrengelsen, som Gustav søker. Og det kjennes veldig bra, som syklist, å ha skrevet ei bok som heter Syklisten, det må jeg innrømme. Jeg har også maken sykkel til den som Gustav sykler på.

– Som leser får man vondt av, men blir også oppgitt over denne Gustav Fenge og hans hjelpeløse forsøk på selvmedisinering og flukt. Hvor ligger den allmektige forfatterens sympati?

– Jeg syns Gustav har mye av en tafatt pusling over seg. Jeg vet ikke helt om han er min type, han er nok i utgangspunktet ganske kjedelig. Men jeg liker det han står for som far. Forholdet til sønnen er rørende og sterkt. Jeg kjenner meg også igjen i den delen av ham som vil avgårde, som vil bli sliten. Dessuten liker jeg forandringen han gjennomgår. Han får liksom mer og mer fasong av en mann, ikke bare med velutviklet sykkelmuskulatur, men også med beslutsomhet. I møtet med Gjermund syns jeg også at han viser at han er klok, og faktisk har noe mer å bidra med enn selvmedlidenhet.

– I ditt forfatterskap har du har vekslet mellom flere sjangere, og gjennom livet har du flyttet fra kyst til innland og tilbake til kystnære strøk. Hva kan vi vente oss fra din hånd neste gang – nå fra det blide Sørland?

 –

I alle år har jeg hatt en slags kreativ hjemlengsel til Molde og Romsdalen, selv om jeg ikke har bodd der siden jeg var nitten år; de fleste romanene mine har handling og miljø derfra. Nå har jeg flyttet fra Lillehammer og innlandet, og dermed kom det ei bok med handling lagt til de flate bygdene på Østlandet. Den historien jeg nå jobber med foregår i Bomvokterens univers; et miljø tatt ut av tiden, eller kanskje plassert en gang i en ikke alt for fjern fremtid, på et sted herjet av regn og flom. Menneskenes kår er harde og tøffe. Igjen en historie som handler om overlevelse og tilpasning.