Fra det ville landskapet nord i Canada, har Jocelyne Saucier skrevet en roman som rommer flere av livets og litteraturens store spørsmål: Det regnet fugler handler om fellesskap og erfaring – og om hva som kan være kjærlighetens vilkår i en aldrende kropp.
Fra et lite leirsted i skogen, timer fra storsamfunnets larm og krav, følger vi livene til et knippe mennesker som, selv om de er i sine siste leveår, bokstavelig talt har vandret rett ut fra normaliteten og konvensjonen.
Formålet? Å endelig kunne leve i fred, og likevel ha håpet i behold.
– Du må nesten fortelle oss hvordan denne romanen kom til.
– Etter å ha skrevet tre romaner, oppdaget jeg at alle handlet om det samme: Forsvinning. Alle romanene mine handlet om hva som kunne kile seg inn i det tomrommet et menneskes forsvinning representerte. Denne gangen hadde jeg lyst til å gjøre noe annet, og heller ta perspektivet til de som forsvant. Og siden jeg er omgitt av skog på alle kanter, var det naturlig for meg å forestille meg mennesker som vil forsvinne fra livet, og som går inn i skogen. Selv om de ikke er så mange, finnes slike skogseremitter også i virkeligheten.
Jocelyne Saucier
Jocelyne Saucier (f. 1948) er en kanadisk forfatter, fra det fransktalende Québec. Hun er en av landets mest leste og beundrede forfattere.
For romanen «Det regnet fugler» (2011) mottok hun flere priser, og den er oversatt til 12 språk.
Boka ble filmatisert i 2020, og kåret til beste utenlandske film under Den internasjonale filmfestivalen i Göteborg.
Romanen er nå ute på norsk, oversatt av Gøril Eldøen.
Alderdom er et privilegium
– Romanen din fikk meg til å tenke på hva det vil si å frigjøre seg i godt voksen alder. Er det ikke en stor sårbarhet i det, å først mot slutten av livet innse hva man har mistet?
– Jeg liker ikke det stakkarsliggjørende blikket vi så ofte har på gamle mennesker. Vi ser på tapene, sorgene og skjørheten de lever med, og overser fullstendig at alderdommen – dersom man ikke rammes altfor hardt av sykdom – kan være en vakker livsfase. Man har ikke noe særlig ansvar lenger, og man har heller ikke noe å bevise, verken for seg selv eller andre. Jeg tror også at livet bare blir mer dyrebart når man vet at man kan miste det når som helst. Og så er alderdom et privilegium – det er ikke alle som får oppleve det. Og når man oppdager det, vil tapene en også har opplevd komme mer i bakgrunnen.
At Saucier valgte å skrive om aldrende mennesker, var ikke helt tilfeldig. Hun forteller at hun rett og slett ikke tror man vil velge å trekke seg tilbake til skogen dersom en ikke er utstyrt med mange års erfaring til å ta følge. Dermed var det gjennom å skrive seg inn i romankarakterenes liv at hun nærmet seg spørsmålet om aldring og døden som en gang venter oss alle.
Inspirert av sin egen tante
Den kanskje viktigste romankarakteren, Marie-Desneiges, er en kvinne i åttiårene som har levd mesteparten av livet sitt innesperret på psykiatriske sykehus, og som altså, helt mot slutten av livet, stikker av fra omsorgsboligen hun har blitt plassert i. Både karakteren og historien er inspirert av Sauciers egen tante, som bodde på psykiatrisk institusjon fra hun først ble innlagt som 16-åring, og helt til hun døde 82 år gammel. Romanen er dedisert til henne.
– Det er en lang familiehistorie som ligger bak, og da jeg begynte å skrive, visste jeg ikke at romanen ville gå i den retningen. Men da hun først dukket opp, visste jeg med en gang at jeg ville ta revansj på hennes vegne, for det livet hun aldri fikk leve. Og det gjorde jeg med denne boka.
Lykketyranniet
– Det alle karakterene i romanen har felles, er at de er blitt skadet av livet på en måte som gjør at de har søkt ut av storsamfunnet. Hvorfor er det så vanskelig for oss å innlemme slike sårede mennesker i våre fellesskap?
– Vestlige samfunn er preget av det jeg vil kalle et lykketyranni. Vi er bortimot forpliktet til å være lykkelige, og dersom vi ikke er det, må vi likevel forsøke etter beste evne å gi inntrykk av at vi er det. Når en ulykke rammer oss, er det om å gjøre å få sårene til å gro fortest mulig, vi skal vokse på skaden livet har gitt oss. Vi gis aldri mer enn et år til å sørge over mennesker vi mister, og kjærlighetssorger som ikke går over med tiden, er utålelige. Vi vil rett og slett ikke omgi oss med triste ansikter, og det til tross for at de kanskje har det bedre med sin ulykke enn om de for enhver pris skal søke lykken.
– Den ville kanadiske naturen spiller en stor rolle i romanen. Hva slags forhold har du selv til den?
– Jeg er romanforfatter, og mitt livs store gleder er av intellektuell art. Men jeg bor 700 kilometer nord for Montréal, i regionen Abitibi, som er kjennetegnet ved sine enorme innsjøer og skoger. Mannen min er fisker og jeger, og lever tett på naturen. Det er i dette virkelige mitt forhold til naturen utspiller seg. Derfor er det heller ikke naturen selv som interesserer meg som forfatter, men hvordan menneskene lever sine liv i den. Dersom noen leter etter en romantisering av naturen i Det regnet fugler, leter de forgjeves.
