«Det er i det episke jeg vil være, i den store victorianske romanen. Det er der jeg har min inspirasjon, og det er der jeg har min ambisjon», forteller Kim Leine fra scenen på Boktips LIVE.
Han har med sin Grønlands-trilogi høstet varm mottakelse og en mengde priser, og er blitt løftet fram som noe av det beste som skrives i Norge og Norden for tiden. Bl.a. har VG gitt alle de tre romanene terningkast 6 og kalte den nye sisteboka Etter åndemaneren «et gedigent stykke klassisk romankunst». Senest denne uka fikk boka også en 6’er i Adresseavisen samt en plass i VGs kåring av årets beste bøker.
Grønlands-trilogien tar oss med på innsiden av 200 års skandinavisk kolonihistorie, med alt hva det innebærer av ekspedisjoner, jakten på gull, drukkenskap, kulturkollisjoner, salt sjøsprut, lus, åndemanere, storbydekadense og historier om å søke etter eget opphav som klinger av Charles Dickens. Det er storslått, episk, burlesk og underholdende. Så hvordan kom han hit, forfatteren som debuterte med den sterke og svært selvbiografiske romanen Kalak (2007)?
Se hele intervjuet fra Boktips LIVE i videoen over
Ut av det «knaustrofobiske» rommet
Leine forteller at det i hans Jehovas Vitner-barndomshjem i Telemark ikke fantes mange bøker, men at det sto noen romaner av Alexander Dumas på hylla. Han leste disse og husker at han ble veldig fascinert av det episke «drivet» som var i dem. Kanskje mest av alt var Greven av Monte Cristo til stor inspirasjon, med spenning, et hevnmotiv og en tvetydig hovedkarakter. Utover i sitt eget forfatterskap har han kanskje latt denne inspirasjonen sive mer og mer inn.
– Jeg tenker at hvis man begynner i fiksjonen og går inn i selvbiografien, så er det som et rom som blir trangere og trangere. Til sist så står man i det der «knaustrofobiske» rommet og stanger hodet mot veggen. Da vil jeg heller snu meg og gå andre veien ut. Jeg føler at i fiksjonen, der åpner verden seg, mens i selvbiografien, der lukker den seg, sier Kim Leine.
Selv om han også liker en del selvbiografiske romaner, bl.a. noen av Knausgårds bøker, ser han det slik at fiksjonen har en stor interesse for den fysiske virkelige verden som den forvalter i sin fortelling, mens det selvbiografiske ofte er mer introvert, reflekterende, abstrakt og ofte også litt kjedelig.
Kjøp Etter åndemaneren som e-bok
Å skrive på to språk
Kim Leine skriver bøkene sine først på dansk, deretter på norsk, og har møter litt på kryss og tvers med sin danske og norske redaksjon.
– Man skulle jo tro det ble rent kaos med så mange kokker, men det fungerer veldig fint, sier han.
Han oversetter ikke bøkene sine direkte fra dansk til norsk, men gjendikter i større eller mindre grad. I romanen Avgrunnen var det til og med flere kapitler i den norske utgaven enn i den danske.
– Jeg sa ikke det til noen, og det er ingen som har protestert. Men som oversetter har jeg forholdsvis kort vei til forfatteren, så derfor går det bra å ta seg noen friheter, sier han med et smil.
Kim Leine ble født i Norge og vokste opp i Seljord i Telemark, i en sterkt religiøs familie. Som 17-åring flyttet han til Danmark, hvor han etter hvert utdannet seg til sykepleier. Siden flyttet han til Grønland, hvor han bodde og arbeidet som sykepleier i 15 år.
Han snakker derfor både dansk, norsk og grønlandsk flytende, men har et veldig ulikt forhold til de tre. Norsk forbinder han med sitt tidlige følelsesliv, det er det irrasjonelle språket. Mens det danske er forbundet med arbeidsliv og utdanning og det å få familie og barn – et mer rasjonelt språk.
– Mitt danske og norske språk supplerer hverandre veldig godt. Når jeg skriver bøkene mine igjennom på norsk, får jeg øye på ting jeg ikke har sett med de danske brillene. Derfor er det et privilegium at jeg får lov til å gi ut bøkene mine parallelt, slik at denne utvekslingen mellom de to språkene kan finne sted, påpeker forfatteren.
Kaotisk oppvekst
Forfatteren forteller at planen for ham under oppvekste i Seljord var at han skulle bli fulltidsforkynner. På spørsmål om han klarte å frelse noen, svarer han:
– Nei, jeg tror ikke det. Heldigvis.
Faren var den som på 50-tallet hadde etablert Jehovas Vitne-menigheten på stedet. Han giftet seg med det som ble moren til Kim Leine, og åpnet en frisørsalong. Så oppdaget han at han var homoseksuell.
– En litt uheldig kronologi, som Leine kaller det i intervjuet. Faren ble utstøtt av sin egen menighet og dro til København da Leine var bare 5 år gammel.
Da han hadde fylt 17 år rømte Leine hjemmefra, fra både Gud og en stefar han ikke kom overens med, til faren i Danmark. Han forteller om hvordan det var å komme fra den religiøse menigheten på den norske landsbygda, til 70-tallets frilynte København:
– Det var et veldig kultursjokk, å komme fra en liten menighet i ei lita bygd i Telemark, og ikke vite særlig mye om den store, onde, syndefulle verden. Og så komme inn i f.eks. Fælledparken, hvor der var kvinnefestival, og plutselig stå blant 30 000 nakne kvinner. Det var fantastisk og også et sjokk.
– Når sånt noe skjer, blir man nødt til å tenke at «Nå kan ikke jeg bruke det jeg har lært til noe som helst. Nå må jeg slette harddisken og begynne forfra.». Det er noe av det som gjør en litt sårbar, når en kommer fra en lukket sekt. Man kan ikke bruke det til noe andre steder.
Sårbar som ung utbryter
I København ble han utsatt for incest av sin far.
– Jeg skjønte ikke at det var feil, for jeg hadde jo «slettet harddisken». Det var ikke voldelig, men jeg skal også passe på med å gjøre det mindre enn det det var, sier Leine.
– Det er jo noe av det som skjer når man blir utsatt for seksuelle overgrep – at man føler seg skyldig. Og det er noe av det verste, egentlig. Det er ikke det seksuelle overgrepet i seg selv, men det som gjør at man blir påvirket av det hele livet, det at det ødelegger ens personlige integritet. Man slutter å merke hvor man selv slutter og hvor resten av verden begynner. Man blir en slags grenseløs person, forteller forfatteren, før han legger til at:
– Men det kan også være veldig interessant, å være en grenseløs person.
Avhengighet brukt positivt
Både debutomanen Kalak og alle hans andre romaner har vist seg å inneholde en type overskridende problematikk. Kim Leine har også selv vært åpen om sin avhengighet av flere ting, bl.a. alkohol, narkotika, sex og faktisk også sjokolade.
– Det har vært der i mange år, uten at jeg før egentlig reflekterte så mye rundt det. Men så fikk jeg et mentalt sammenbrudd i en periode hvor jeg pendlet mellom sykepleierjobb på Grønland og familien min i Danmark, og aldri følte at jeg var på rett sted. Jeg hadde nøkkelen til medisinrommet, og begynte å prøve meg fram. Jeg startet oppe til venstre på medisinhylla og fortsatte nedover mot høyre, forteller Leine.
Nå får han utløp for sin avhengighet ved å skrive hver dag fra kl. 7:30 til 15, mens ungene er på skolen. Han får en slags abstinens når han er ute på reise og ikke får skrevet, selv om det å lese også hjelper litt.
– Avhengighet er ofte et litt negativt ladet ord, men det behøver ikke være det. Det dekker over en eller annen energi som mange mennesker har i seg. Avhengighet har noe potensielt veldig sterkt i seg. Og hvis man bare kan kanalisere det i en riktig retning, så kan det jobbe for en, i stedet for at det prøver å drepe en. Og det synes jeg jeg har lykkes med etter at jeg begynte å skrive, sier forfatteren.
Ville bli grønlender, ble en «kalak»
Et annet tema som også går mye igjen i forfatterskapet, og i særdeleshet i Grønlands-trilogien, er kulturkollisjon. Kim Leine forteller at da han kom til Grønland, ville han gjerne bli grønlender. En del av prosjektet med å dra dit var også å legge sin kaotiske oppvekst bak seg.
– Jeg prøvde å leve meg inn i livet på Grønland, å lære språket og å bli en grønlender. Og så endte det med at de kalte meg «kalak», som jo også er tittelen på min første roman.
I den gamle ordboka hans sto det at «kalak» betydde «en ekte grønlender». Da tenkte han at nå har det endelig lykkes. Nå hadde han klart å skifte identitet. Men etter hvert gikk det opp for ham at det som står i en gammel ordbok og det som blir sagt på gata ikke alltid stemmer overens. «Kalak» viste seg i dagligtalen å bety «en jævla idiot».
– Men grønlendene sier slikt på en inkluderende måte, ikke for å støte folk fra seg, noe som ofte blir misforstått av danskene, påpeker Leine.
– Kallak betyr på en måte «din jævla idiot, kom hit!». Da jeg forstod det, syntes jeg det var veldig flott. Jeg tok på meg den identiteten, det å være «en idiot», og det passer jo fint, nå når jeg er forfatter, ikke sant. Da er man jo idiot.
– Hvorfor er man en idiot som forfatter?, spør intervjuer Knut Gørvell.
– Fordi man står opp hver dag og gjør noe man ikke kan, svarer Leine.
Han er likevel i gang med et nytt bokprosjekt:
– Ja, jeg er i gang med en trilogi, faktisk. Den foregår i nåtiden, de siste ti årene og handler om en kvinne som heter Caroline. Hun er en nasjonalkonservativ populistisk politiker som går til topps. Jeg ville gå inn og undersøke den tankegangen og driften mot det totalitære som jeg føler at vi i Europa beveger oss faretruende nær, sier Leine.
