– Jeg har jo et forfengelig håp om at jeg har klart å ta vare på poetiske kvaliteter også i romansjangeren, sier den nyslåtte romanforfatteren.
Debutromanen til Knut Ødegård har fått tittelen Fuglespråk. Det er en fortelling om taperens håpløse situasjon i en tid da heltene ble dyrket, og gir innblikk i hvordan slik taperstempling spesielt gikk utover barna. Boka har elementer fra både spenningsroman og psykologisk thriller.
Etterkrigstidens Molde
Fuglespråk gjenspeiler Knut Ødegårds sterke bånd til Molde. Forfatteren gir oss i boka et tidsbilde av hjembyen i etterkrigstiden som nok skiller seg ut fra det de fleste moldensere – og nordmenn generelt – er kjent med. Hovedkarakteren Claus’ erfaringer har Ødegård basert på personer han kjente i sitt nærmiljø.
– Opprinnelig hadde jeg forberedt en bred skildring basert på min egen families historie i Molde gjennom fem generasjoner på samme sted, i lia over byens sentrum. Så kom en tremenning meg i forkjøpet med sine romaner om samme emne, forteller Ødegård.
– I stedet for å synes synd på meg selv og resignere, gikk jeg løs på det materialet jeg hadde om etterkrigstiden. Jeg valgte å omgjøre det fra historisk roman til fiksjon med innslag av både psykologisk thriller og innlevelse i krigsbarnas situasjon etter 2. verdenskrig.
En families fall
I Fuglespråk møter vi vi den skrøpelige gamle forretningsmannen Claus Hoel Kringsjå på et aldershjem i Molde. Her starter hans fortelling fra da han vokste opp som barn i etterkrigstiden, i et hus og en familie i forfall, etter at den tidligere vel ansette faren vender hjem fra Østfronten som taper.
Farens fall preger Claus’ barndom: Han har ingen venner blant byens barn, og mobbes, også fordi han er kortvokst. Til gjengjeld kan han kommunisere med fugler, spesielt har han god kontakt kråkefuglene.
Mens skammen hviler tungt over huset i lia, blomstrer kondomagenturet til Claus’ korpulente onkel. Claus viser tidlig et talent for forretning, og snart dukker den store verden opp i småbyen. Både i form av en predikant fra Fiji-øyene og en fiolinist fra Polen. Samtidig opplever byen flere mystiske dødsfall blant de lokale krigsheltene – alle knyttet til fuglene som flyr over byen.
Flyktningdikt og etterkrigsbarn
Det å gå fra dikt over til romanform har kanskje ikke vært en så brå overgang for Knut Ødegård som man kanskje skulle tro.
– Som mange kritikere har påpekt, har lyrikken min utviklet seg mer og mer i retning fortellingen. Det er ofte langdikt som forteller en historie. Noen dikt i de senere samlingene mine er som mini-romaner, f.eks. om flyktninger fra Alleppo som drukner på veien til Europa, forteller Knut Ødegård.
Fuglespråk beskriver hvordan barn av krigstapere behandles. Hvilke tanker har du gjort deg om disse krigsbarna, både etter 2. verdenskrig og i dag?
– Det ble begått en forferdelig urett mot barn av NS-foreldre og de vi kalte “tyskerunger”. Jeg ser en klar parallell til dagens diskusjon om de såkalte “IS-barna”. Skal de lide på grunn av de forferdelige feilvalg som foreldrene gjorde? Skal vi se på at alvorlig syke barn dør i flyktningeleirene fordi foreldrene gjorde det de gjorde? spør Ødegård retorisk.
To sammenvevde fortellinger
Til forskjell fra ellers, har nynorskdikteren Knut Ødegård denne gangen valgt å skrive på bokmål. Det vil si – i en del av fortellingen har han likevel holdt fast ved nynorsken.
– Fuglespråk er en dobbel fiksjon. Som leseren vil oppdage, sitter nynorskdikteren Knut Ødegård med en masse papirer etter en avdød slektning, Claus Hoel Kringsjå, og setter disse sammen. Det skjer selvfølgelig på det språk Claus selv brukte, altså riksmål, eller moderat bokmål, forklarer forfatteren.
– Nynorskdikteren Knut Ødegård har videre små innledninger til de enkelte kapitlene på nynorsk, mens etterordet om Claus og hans familie også er på nynorsk. Både Claus´ historie og Knuts arbeid med etterlatte papirer er diktning med visse innslag av faktisk historie og biografi, avslutter Ødegård.
