«Han skulle ut, en siste gang, gå med bestemte skritt som et vanlig fritt menneske, iført pene hverdagsklær og en godt nedtrukket hatt, og kjøpe en penn og en dagbok til sin datter.»
I Kristian Klausens siste roman befinner vi oss i Drammen i 1942, helt i slutten av oktober. Otto Frank er på sin siste spasertur i det fri. Datteren, kunstnerisk anlagte og livsglade Anne Frank, blir tretten år dagen etter, og har selv ønsket seg akkurat denne grønnrutede notisboka.
Flere perspektiver
– Det ville være meningsløst å forsøke å konkurrere med Anne Franks fortellerstemme i dagboka. Derfor ble det naturlig, og også ønskelig, å følge faren Otto Frank tettest. Samtidig ville jeg ikke begrense meg til én jeg-stemme. Jeg håpet å se situasjonen fra perspektivet til flere av de som er med i historien – de andre på loftet, hjelperne Miep og Jan Gies, hirdgutten som oppdager Frank-familien og politimannen som leter etter dem, forteller Kristian Klausen.
I sin roman Anne F. opphever han grensene mellom historisk materiale og fri diktning og flytter ikoniske Anne Frank og hennes historie til Drammen. Men hvor kom idéen til noe slikt fra?
– Jeg leste Anne Franks dagbok på ungdomsskolen. For noen år siden fant jeg boka igjen i en bruktsjappe og begynte å lese den på nytt, og da skjedde det noe merkelig. Jeg så at de rommene der Frank-familien holdt seg i skjul, var et bestemt sted: loftet i mine gamle foreldres hus utenfor Drammen.
Denne assosiasjonen var kanskje det første såkornet for Klausen, som fortsetter:
– I pauser under lesningen, gående mine daglige spaserturer på Strømsø, passerte jeg et gammelt sveitserhus, og tenkte: På loftet i det huset der, bodde Anne Frank. En fiks idé, et blaff av en tanke. Men med jevne mellomrom det neste året gikk jeg flere turer forbi det samme huset, og begynte ufrivillig å gruble videre på dette. Til slutt satte jeg meg bare ned ved tastaturet og plasserte Anne Frank og hennes familie i et sveitserhus på Strømsø, og så fikk jeg se hvordan det gikk.
Skriveglede overvant ærefrykt
Helt siden han for første gang leste Anne Franks dagbok har Anne Frank hatt en spesiell plass i forfatterens bevissthet.
– Jeg tror det kan ha sammenheng med at jeg skriver dagbok selv. Hver dag i mitt voksne liv har jeg skrevet, det har blitt flere hundre dagbøker, som jeg oppbevarer i noen plastbokser på loftet. Dagbokskrivingen er den innerste bærebjelken i livet mitt. Derfor har jeg kanskje alltid følt et sterkt slektskap med en person som så til de grader søkte tilflukt i en dagbok, og som vokste fra barn til kvinne i den, før hun ble revet vekk, sier han.
Jeg har ikke språk til å romme, til å engang tenke på å gå i dialog med dette stoffet. Likevel gjorde jeg det.
Kristian Klausen
Det var likevel ikke gitt at alt dette skulle munne ut i noe mer.
– Da idéen til en roman begynte å banke på døra, ble den umiddelbart møtt av noe annet i meg, en protest: Nei. Akkurat henne klarer jeg ikke å nærme meg på den måten. Hver gang jeg ser det ikoniske fotoet av henne, sittende ved en pult med en bok, kjenner jeg at det blir for svart. Avgrunnen mellom det hun opplevde og skrev – på litterært toppnivå – og meg, er for stor. Jeg har ikke språk til å romme, til å engang tenke på å gå i dialog med dette stoffet. Likevel gjorde jeg det, fordi jeg ante: Den skrivegleden jeg opplever inni det lille Drammens-universet jeg etter hvert har laget, kan bære meg inn i det, og gjennom det, forteller Klausen.
Å drømme med åpne øyne
Det er ikke første gang Klausen skriver frem et verdenskjent navns liv som om personen levde i hans hjemby Drammen. Første gang han turte å prøve denne metoden, var i hans forrige roman Døden i arbeid (2020). Da satte han på seg masken til bildekunstneren Mark Rothko og gikk rundt og «var» Rothko, fysisk og psykisk, og skrev hans selvmordsbrev.
Mange kaller en slik måte å blande fakta og fri diktning på kontrafaktisk. Selv mener Klausen at han ikke egentlig følger de kontrafaktiske spillereglene.
– Min måte å skrive på er annerledes, og jeg har bare brukt ordet «kontrafaktisk» som en utstrakt hånd, for å gi leseren en innledende rettesnor. Jeg ønsker ikke å juge om én ting, mens alt annet er tuftet på en etterrettelig virkelighet. Mine to siste romaner er i sine grunnvoller en oppdiktet drøm drømt med åpne øyne, sier forfatteren. Han utdyper:
– På den ene siden følger jeg tidslinja i Frank-familiens «fangenskap» svært tett, med hensyn til de ytre fakta. Det samme gjelder for eksempel i Auschwitz-kapittelet, akkurat der ville jeg nesten ikke dikte i det hele tatt. Men på et annet nivå florerer det med overlagte historisk-kronologiske «forskyvninger» i romanen.
Han lar f.eks. Otto Frank sitte på kafé i en bygning som ikke ble oppført før på 1960-tallet, og han lar ham studere en skulptur som ikke ble avduket før lenge etter krigen.
Det fins bare én Anne Franks dagbok.
Kristian Klausen
– Det er ikke det faktiske Strømsø torg anno 1942 jeg skildrer, eller den faktiske Konnerudgata eller det faktiske Drammen. Det er indre tablåer.
– Det handler om å gå så dypt som mulig inn i det eksistensielle rommet som oppstår i møtet mellom på den ene siden meg, mitt stoff – og på den andre siden en historisk person eller et kunstnerisk/litterært verk. Min lille roman er et subjektivt diktende møte med en av de viktigste bøkene i verdenshistorien. Flere forfattere enn meg har forsøkt å gå i dialog med den, med vekslende hell. Men det fins bare én Anne Franks dagbok, fastslår Klausen.
Etterkrigstidens likegyldighet
I Anne F.s avslutning er det et stikk til datidas norske forlagsbransje, de er ikke særlig villige til å trykke dagboka til bokas Anne Frank. Vil du fortelle litt om hvorfor du valgte å skrive dette inn i historien?
– Virkelighetens Otto Frank fikk ikke et eneste forlag på kroken da han presenterte dagboka for disse i Nederland i 1946. Det var først etter en oppsiktsvekkende artikkel om dagboka i en avis, at et forlag meldte sin interesse, og fikk den utgitt i 1947, forteller Klausen.
I England ble ikke boka utgitt før i 1952, og den ble absolutt ingen salgssuksess. Først da den utkom i USA, begynte ballen å rulle.
– Marte Michelets bøker har vist oss: Det hersket vesentlig antisemittisme i mange kretser i Norge – før, under og også etter krigen. I noen tilfeller i form av hatefulle handlinger, men også i form av en likegyldighet overfor en minoritet. Ondskapens banalitet, kunne man sagt. Det er grunnen til at jeg tillater denne forlagsscenens postulat: boka ville kanskje ikke blitt utgitt i Norge rett etter krigen, sier forfatteren.
Han synes samtidig det er viktig å påpeke at Gyldendal-direktør Harald Grieg, som jo satt på Grini på grunn av sin motstand mot nazistene, ikke var noen antisemitt.
– Grieg fikk et, for å si det mildt, vanskelig forhold til sine Tysklandsvennlige forfattere etter krigen. Men forlagsfolk har ofte nese for tidsånden og hva folk kan tenke seg å lese. Sånn sett syns jeg det er sannsynlig at han ville reagert noenlunde som de første nederlandske forlagsredaktørene: De syntes dagboka var for hverdagslig, en ung pikes tanker, og at den jødiske erfaringen var for begrenset til å kunne vekke allmenn interesse. Det tok også tid før holocaust i Norge fikk sine bøker. For de aller fleste vil jeg tro at Herman Sachnowitz´ Det angår også deg (1976) innebar det første møte med dette stoffet.
Et sannsynlig handlingsforløp?
På spørsmål om han tror bokas handlingsforløp ville vært det mest sannsynlige i den virkelige verden, er svaret et klart nei.
– Så vidt jeg har kunnet lese meg til ble ingen jøder deportert ut av Norge etter 1943. Sånn sett ville de ikke endt opp i Auschwitz dersom de ble arrestert i august 1944, sier Klausen, og legger til en historie fra virkeligheten, som han fikk viten om da han var godt i gang med boka.
– Utrolig nok fins det et eksempel fra virkeligheten i Drammen, der et jødisk ektepar holdt seg i skjul under hele krigen. De bodde – har en lokalhistoriker fortalt meg – av alle steder rett ved en tysk militærforlegning på Bragernes. De unnlot å registrere seg på Spørreskjema for jøder i 1942. De gikk så å si aldri ut av leiligheten, og fikk venner til å handle mat for seg. Da freden kom, kollapset de begge fysisk og psykisk av den ufattelige angsten de hadde båret på.
