– Jeg ønsket i utgangspunktet å skrive en personlig tekst om dagbøker, hvor meningsfullt det kan være for et menneske å føre logg, spesielt i krisetider: Jeg tenkte på meg selv, men også en rekke andre dagbokskrivere, som Anne Frank, Albert Speer og Olav H. Hauge. Gradvis innså jeg at temaet lå tett opptil «virkelighetslitteratur»-diskusjonen. I stedet for å komme med et bestemt syn på saken, opplevde jeg at romanen ble en ballsal, der mange syn kunne få spille opp til dans, gjennom karakterer og situasjoner, forteller Kristian Klausen om hvor ideen til hans nye roman, Dagbøkene 1996-2018, oppstod.
Det er altså ikke først og fremst for andre vi er skjult: Det er oss selv vi er skjult for.
Dagbøker gjennom 20 år
Romanen handler om en bibliotekar som etter tjueto års dagbokskriving får den tanke at enkelte små partier kanskje kan finpusses til en liten prosautgivelse.
– Så møter han et forlag som overtaler ham til å utgi alle dagbøkene nøyaktig slik de er, forklarer Klausen om sin femte roman.
Da Klausen i fjor høst bar eskene med dagbøker han selv hadde skrevet gjennom tjue år opp på loftet, oppstod de første sidene av den nå ferdige romanen.
– Da jeg bar disse eskene opp på loftet, fikk jeg en rar følelse av at «her er det et eller annet». Jeg satte meg ned og begynte å skrive om disse pappeskene. Oppi dem lå over 1500 små dagbøker, hver dag av mitt voksne liv er nedtegnet med minst noen linjer. Hvorfor har jeg holdt på med dette? Hvor viktig er dette? Er det viktigere enn alt annet? Noen timer senere hadde jeg en tekst på fire-fem sider. Det ble grunnmuren.
Vi lever nå i en tid der lesere og toneangivende kritikere synes det er mer spennende med forfatterens sosiale liv, enn kunstverket de har laget. Min roman prøver å undersøke hvorfor.
Skrev en hel roman på åtte uker
På spørsmål om han selv har likhetstrekk med bibliotekaren i romanen, svarer Klausen:
– Dette spørsmålet åpner døra mot hele romanens tematikk. Ja, bibliotekaren stiger naturligvis opp fra min egen kropp og fortid. Men nettopp derfor strekker han sine tentakler ned i en sfære jeg ikke helt forstår. Stein Mehren var inne på noe da han sa: «Det som konstituerer mitt poetiske jeg, er et skjult jeg». Det er altså ikke først og fremst for andre vi er skjult: Det er oss selv vi er skjult for. Er Odyssevs et selvportrett av Homer? Skrev Dante virkelighetslitteratur? Var Hamlet et speilbilde av Shakespeare? Joyce og Proust og Kafka, skrev de auto-fiksjon? Jeg tror vi reduserer kunstopplevelsen fatalt hvis setter sånne likhetstegn mellom person og verk. Derfor er det interessant å merke seg følgende: Vi lever nå i en tid der lesere og toneangivende kritikere synes det er mer spennende med forfatterens sosiale liv, enn kunstverket de har laget. Min roman prøver å undersøke hvorfor.
Inspirert av den franske forfatteren, Georges Simenon, skrev Klausen den tankevekkende romanen på bare åtte uker.
– De siste årene har jeg vært sterkt påvirket av Simenon og hans arbeidsmetode: Han skrev romanene sine på elleve dager. Åtte dager til å skrive dem, tre til å revidere. Mellom slagene gikk han rundt og samlet seg til neste dyst. Man kunne kanskje tro at romanene hans lider under for det, språklig, og det gjør de også til en viss grad. Samtidig har de en merkbar konsentrasjon og intensitet som er sjelden. Det er dette spennet mellom å bære på konfliktstoff lenge, la det bygge seg opp et indre trykk – for så å arbeide frenetisk over relativt kort tid, som interesserer meg. Hva slags virkning får det på språket? Inspirert av Simenons metode skrev jeg vel det meste av romanen på åtte uker, ikke dager, i vinter, forklarer Drammenseren.
Jeg ville anbefale et ungt menneske i dag å lese Frihetens øyeblikk. Få trynet ut av mobilen og les noe skikkelig.
Eventyret i litteraturen
– Hva er den første boka som gjorde skikkelig inntrykk på deg?
– Herman Sachnowitz’ beretning fra Auschwitz: Det angår også deg. Lest som femtenåring. Vi hadde en norsklærer som insisterte på at vi skulle lese den. Noe av den samme opplevelsen fikk jeg – i likhet med mange i min generasjon – da jeg leste Frihetens øyeblikk av Bjørneboe noen år senere, sier Klausen som også nevner Frihetens øyeblikk som en av tre bøker han alltid anbefaler til andre.
– Jeg ville anbefale et ungt menneske i dag å lese Frihetens øyeblikk. Få trynet ut av mobilen og les noe skikkelig. Jeg leste den igjen forleden, og var redd gjensynet, etter 25 år, ville bli skuffende. Men den griper meg fortsatt. Kapittelet «Praiano-papirene» syns jeg er noe av det vakreste som er skrevet i Norge. Skulle jeg anbefale et voksent menneske noe, er det Harold Blooms Vestens litterære kanon. Det er en god inngang til det eventyret som er litteraturen, og som står i fare for å bli fullstendig glemt i skjermens tidsalder.
Strekker seg etter å forføre leseren
Som forfatter ønsker Klausen blant annet å skrive en forførende og god roman.
– Det høres vel megalomant ut, men jeg ønsker å fornye novellekunsten og romankunsten, i alle fall litt. Samtidig må man være klar over at det å simpelthen skrive en virkelig god fortellende roman er vanskelig. Det er egentlig den korsveien jeg står ved hver gang jeg tegner opp grunnrisset til en ny roman: Jeg vil så inderlig gjerne forføre leseren, inn, inn, men samtidig vil jeg oppdage noe nytt – formalt, eller i fortellermåten.
Klausens nye roman begeistrer Stavanger Aftenblads anmelder, som triller terningkast fem og skriver «I en morsom og sorgfull parodi går Kristian Klausen til angrep på den oppblåste, hemnings- og hensynsløse ego-litteraturen der «elefantsyke er den nye vinen».
