De siste dagene har jeg hygget meg i selskap med romanen Fettere & kusiner av Kristian S. Hæggernes. Njål er rundt tredve år og bor hjemme hos foreldrene sine fremdeles, i kjellerstuen på Flaktveit i Åsane utenfor Bergen. Njål har oddsene mot seg. Han er litt asosial, litt aseksuell, litt nerd. Han har hoppet av studiene og jobber på bensinstasjonen rett over gaten. Han har andre interesser enn de andre han kjenner. Han er dessuten homofil og har liten tiss. Altså alle odds mot seg. Det fremgår ikke entydig av boken hvilke dårlige odds som er årsaken til de andre. Njål er bare annerledes. Og samtidig litt som alle oss andre.
Det skjer ikke noe særlig i Njåls liv. Det har ikke endret seg noe særlig siden han var fjorten. Han deltar liksom litt halvveis i livet til sine fettere og kusiner uten at de interesserer ham så veldig. Njål er jo sammen med dem bare fordi de er i slekt, han liker dem ikke egentlig. Den eneste han følte seg litt beslektet med var onkel Sverre, men han døde av kreft. En gang hadde han et slags vennskap med fetteren Stian. Stian pleide å like at Njål tittet på ham da de var i puberteten. Dette vennskapet tok slutt da Njåls utstrakte hånd kom litt for nær. Under lesningen begynner vi å lure litt på om den flaue episoden har fått større innvirkning på Stians liv enn den har hatt på Njåls.
Etter den dagen eksisterte jeg knapt for ham, og til en viss grad er det slik ennå. Vi møtes selvfølgelig nå og da, men da er det som regel med øvrig familie rundt oss, og uten at vi trenger å forholde oss direkte til hverandre. Vi har lite eller ingenting å snakke med hverandre om. Jeg har mislyktes som akademiker og jobber på bensinstasjonen mens han er en av byens mest vellykkede eiendomsmeklere. Han er en heterosuksess med kone og barn og stort hus og to biler, mens jeg er en homofil jomfru som bor i kjelleren hos mor og far.
Njål innså tidlig at han aldri kom til å få noen kjæreste og at det ikke var noen vits i å prøve. Njål er det vi kan kalle lite attraktiv. Mislykket. Tykk, ufiks og liten tiss. Å avfinne seg med at han antagelig aldri skal ha noen kjæreste gjør noe med den personlige hygienen også. Hva er egentlig vitsen med å vaske seg under forhuden flere ganger i uken når ingen noensinne skal komme nær den? Njål løser hygieneproblemet med å bevege seg mindre for ikke å svette. Sånt blir du tykk av.
Kristian S. Hæggernes er en mester i å skildre det flaue på en likefrem og direkte måte, men uten at det blir frastøtende. Njål er antagelig en type vi ville foraktet i det virkelige liv. Det er ikke lov å være utrent i dagens Norge, landet hvor det å jobbe i kassa på Rimi er et skjellsord. Men i romanen får vi stor sympati med Njål og støtter ham også når slektningene forsøker å ordne opp i livet hans. Han vil jo ikke dette. Han har ingen mål i livet i det hele tatt og vi synes plutselig at det er greit. Vi misunner ham kanskje litt?
Og så har han jo noen venner, snarere bekjente, som han går på kino med av og til. Njål gjør helst ting alene, som å gå på vinyljakt i platebutikker eller bare sitte hjemme. De han svermer for blir kjærester med hans nærmeste venner og slektninger. Njål trøster seg med potetgull og går på konserter. Yndlingskomponisten er polske Karol Szymanowski, ikke et opplagt valg for de fleste av oss andre. Interessen for gamle Star Trek-episoder er lettere å kjenne igjen. Stort sett lever Njål et liv vi kjenner igjen fra vi var fjorten år. Det er bare det at Njål er tredve år, Njål står på stedet hvil og stedet hans er et annet enn de andres sted.. Det er faktisk fornøyelig å lese om det. Men under gnurer den bunnløse ensomheten.
Fettere og kusiner er Kristian S Hæggernes’ første roman. For øvrig hans sjette bok siden han debuterte i 2004. Dette er en av de mange gode bøkene som nok går litt for upåaktet hen i et sommerlig Norge. Den fortjener mye mer enn det. Kritikerne har oppdaget den. Jeg skulle ønske at også leserne oppdaget den. For dette er både interessant, morsomt og gjenkjennelig. Og litt trist. Du behøver ikke være tykk, homse, nerd eller ha liten tiss for å synes det.
Hæggernes har en evne til å si ting rett ut uten at det blir flatt. Fortellerstemmens oppriktige nerve bekrefter at dette er et forfatterskap man bør følge godt med på. Susanne Hedemann Hiorth, Dagens Næringsliv
PS. Jeg brukte et reklamebilde fra Shell øverst, da jeg syntes det passet. Men jeg husker ikke om Njål jobbet på Shell, Statoil eller noe annet.
